Er det for lite pikk i norsk litteratur?

Jeg tenkte det var forfatterens rolle å sette ord på følelser jeg ikke klarer å sette ord på selv. Men litteraturen svikter, og jeg vil aldri få inntrykk av hvordan det er å ha et mannlig kjønnsorgan.

I uke 40 intervjuet vi i Tekstbehandlingsprogrammet Mads Rage, forfatteren av «Miklastaur». Romanen forteller om Emmanuel Miklastaur, en gutt med en veldig stor penis i en veldig liten bygd. Forsiden av boka er dandert med en grafikk som åpenbart gir assosiasjoner til en guttetiss. Sjokkerende og uhørt, sier du? Gøy og forfriskende, sier jeg.

For er det ikke litt lite rom for kjønnsorganer i norsk litteratur? Jeg må si at jeg ikke har lest så mange romaner i mitt liv der hverdagen med penis står i fokus. Er det jeg som har oppsøkt feil type litteratur eller er det faktisk noe som markedet mangler?

Lite variert utvalg

Etter et raskt søk på deichmanske biblioteks utvalg og diverse bokhandleres utsalg, er det disse bøkene som går igjen:

  • «How To Live With A Huge Penis», skrevet av Richard Jacob og Owen Thomas
  • «Menn viser fram pikken sin», skrevet av Caroline Hainer
  • «Domesticated Penis», skrevet av Cormier Loretta A. Cormier og Jones Sharyn R. Jones
  • «The Penis Book», skrevet av Aaron Spitz
  • «The Little Book of Big Penis», skrevet av Dian Hanson

Det er ikke bøker om Oversized Male Genitalia (OMG) eller usannsynlig små peniser jeg ønsker å lese om. Utredninger om historien til tissen er nyttig og bra dét, og sakprosa om dickpicks er ikke minst veldig viktig. Men det var ikke akkurat det jeg oppsøkte. Og jo, det er sikkert mye penis og sånn i Fifty Shades of Grey, men jeg føler sterkt at den boka forklarer hvordan det er å leve med en penis like realistisk som porno forteller hvordan sex er.

Et tankekors er naturligvis at blant de øvrige bøkene så er kun boka om dickpicks skrevet av en nordisk forfatter. Hva forteller det om nordmenns penis-positivitet?

Forfatternes oppgave

Jeg aner ikke hvordan det er å ha et annet kjønnsorgan. Jeg kan ofte gå rundt og lure på hvordan det er å ha et tungt svamplegeme i bokseren. Men en subjektiv fortelling om en slik opplevelse er ingensteds å finne. Jeg er sikker på at hvis jeg først får hendene mine på en sånn bok så kan jeg ofre et par blikk på bussen om bokomslaget er litt for grafisk.

Er det ikke forfatterens oppgave å formidle tanker og følelser vi har, vil ha eller er usikre på? Er det ikke forfatterens plikt å starte samtaler og engasjere befolkningen? Om en penis-roman blir publisert så vil halvparten av befolkningen kunne samtale om opplevelsene, og den andre halvparten vil engasjere seg i dem. Det høres ut som tidenes salgsstrategi, spør du meg.

Litteraturen bør speile samfunnet. Skjønnlitteraturen bør bryte tabuer og ta opp temaer man vanligvis ikke tar opp i sosiale settinger. Forfatterne bør føre en evig krig mot sensuren. Til nå har de vunnet de fleste slike kamper, for forfatterne kan jo komme unna med det meste.

Så, kjære forfattere: Gi meg de skamløse fortellingene om guttenes kjønnsorgan og berik min hverdag!

Inspirasjon og mot kan hentes hos Mads Rage. Vår sending om boka hans «Miklastaur» kan du høre her:

Foto: ark.no