«En hvit, hvit dag» er regissør Hlynur Pálmasons andre spillefilm og årets Oscar-håp for Island.
Det som foregår på innsiden er ofte mye større enn det kan virke på utsiden, før det til slutt eksploderer i større grad enn vi hadde sett for oss. Regissør Hlynur Pálmason sin «En hvit, hvit dag» treffer spikeren på det såkalte hodet med sin skildring av nettopp dette. Såpass mye så at den ble nominert til Nordisk Råds Filmpris, og er Islands kandidat i neste års Oscar-utdeling, i kategorien Beste fremmedspråklige film i 2020.
Etter at kona mister livet i en tragisk bilulykke langs en av Islands mange øde veier, vier Ingimundur (Ingvar Eggert Sigur∂sson) tiden sin til å bygge hus til datteren og familien hennes. Han forteller selv til psykologen sin, som han møter en gang i uka, at han ikke er ensom – så lenge han er sammen med barnebarnet Salka (Ída Mekkín Hlynsdóttir). På en fest Ingimundur holder i det ny-restaurerte huset, får han en eske med konas ting som en venninne har samlet sammen for ham. Inni esken finner han det som tilsynelatende er tegn på en affære kona kan ha hatt til en Olgeir Johanson, en tanke Ingimundur ikke klarer å legge fra seg.
Foto: Mer Filmdistribusjon
Setter tonen
Vakre, sceniske sekvenser fra islandsk natur, hester som gresser utenfor huset og en til stadighet tåkelagt hverdag som representerer et følelsesliv som holdes skjult for de utenforstående, men også en selv i stor grad, som er pakket inn i en vakkert, men stillferdig ytre. «En hvit, hvit dag» bruker lang tid på å sette tonen og på å gjøre seerne kjent med Ingimundur som en stille, men hengiven bestefar for Salka, før vi får se hva han egentlig brygger på innsiden.
Filmen har et sterkt nordisk preg, noe jeg har savnet de senere årene fra blant annet norsk film. Filmmusikken er komponert av Edmund Finnis og består nesten bare av en inntrengende fiolin, og er ellers byttet ut med naturlyder som bidrar til å skape en nærhet til filmen. Du får ofte følelsen av å være i samme rom som Ingimundur, på godt og vondt.
For kunstnerisk
Til tider kan filmen bli litt i overkant kunstnerisk med sekvenser som inviterer til tenkning og tolkning, men som ikke forklarer nok til at du skjønner helt hvor filmen vil. Er den meta? Er det frempek? Skal jeg skjønne en mer dyptgående tematikk? Hva er det regissør Pálmason ønsker å få frem? Det kan uheldigvis føles litt som Oscar-bait, noe jeg sjelden setter pris på.
På et punkt endrer filmen takt og tone, og derifra begynte filmen å komme under huden på meg. Noen av de indre kvalene Ingimundur har forsøkt å holde nede kommer frem og filmen sklir rett inn i hjerterota på meg.
I tillegg til vakre scener og et indre følelsesliv som trekker deg inn, byr filmen på fantastiske skuespillerprestasjoner. Jeg vet ikke hvor dypt han har gravd, men Pálmason har virkelig funnet frem noen perler av skuespillere i alle aldre. Spesielt må man trekke frem Ída Mykkín Hlynsdóttir som gjør en formidabel, troverdig og hardtslående rolle som det kule, nonchalante barnebarnet Salka.
Treffer til slutt
«En hvit, hvit dag» er lenge stillegående, med litt for mange og lange kunstneriske sekvenser, men jeg sitter til slutt igjen med en følelse av at alt var nødvendig og gjennomført. Jeg får alle de riktige følelsene av sjokk, medfølelse, hjertevarme og lykke. Filmen byr til og med på en liten latter i ny og ne for å lette på trykket.
Dersom Hlynur Pálmasons «En hvit, hvit dag» blir nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film, vil den trolig møte hard konkurranse i filmer som Sør-Koreas «Parasite» og Spanias «Pain and Glory». Vil den være hardtslående nok til å seire over disse? Det gjenstår å se. Det som er sikkert er at «En hvit, hvit dag» er en unik filmopplevelse fra Island som jeg unner alle å oppleve.
Karakter: 8/10
Toppfoto: Mer Filmdistribusjon