Bør Sex og politikk, en organisasjon som jobber med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR), ha en sexsalgspolitikk? Det var et av spørsmålene som ble tatt opp under Sex og politikks jubileumskonferanse i slutten av september.

Organisasjonen har siden 1969 jobbet med temaer som selvbestemt abort, god seksualitetsundervisning, prevensjonsveiledning og trygg prevensjon, men har ingen standpunkt når det gjelder synet på salg av seksuelle tjenester.

27. september var medlemsorganisasjonene Kvinnefronten og Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom (SNU), som også er representert i styret, invitert til å holde hvert sitt innlegg om hvilken retning de ønsker at Sex og politikk bør legge seg på i spørsmålet om salg av seksuelle tjenester.

Hilde Bjørnstad, internasjonalt ansvarlig i Kvinnefronten, innledet med å si at SRHR-organisasjoner som Sex og politikk allerede har en politikk når det gjelder sexsalg, og viste til at en god seksuell og reproduktiv helse forutsetter at man er i stand til å foreta egne valg når det gjelder egen kropp.

En situasjon preget av utnyttelse
Den radikale kvinneorganisasjonen er imot aller former for kvinneundertrykking, enten den er økonomisk, seksuell, rasistisk eller kulturell. Bjørnstad tok derfor til orde for en politikk som vil ligge på linje med sexkjøpsloven, og viste til at denne loven bygger på en tanke om at prostitusjon er en situasjon preget av utnyttelse.

– Seksuell frihet handler om å nyte egen seksualitet basert på likeverd, fri fra diskriminering, tvang eller vold. Prostitusjon ivaretar ikke dette. Mennesker i prostitusjon er utsatt for vold, voldtekt og drap.

– De som kjøper sex og de som selger sex, er ikke likeverdige markedsdeltagere. Det er en feilslutning som ignorerer faktiske maktforhold i samfunnet. Det er parten med pengene som har makten.

Bjørnstad pekte på at Arbeidsmiljøloven skal beskytte folk mot utnyttelse, skader, krenkelser og trakassering, og argumenterte for at volden og overgrepene som utføres mot prostituerte står i motsetning til dette.

– Det mennesker i prostitusjon blir utsatt for, er uakseptabelt i en arbeidssituasjon.

Kvinnefronten ønsker derfor ikke å omtale prostitusjon som arbeid. Bjørnstad ønsker likevel ikke å frata mennesker i prostitusjon definisjonsmakten til å selv betegne det de gjør, men mener et begrep som «sexarbeider» er problematisk

– Det signaliserer en linje som er imot sexkjøpsloven. Begrepet omhandler også en hel rekke andre mennesker innen sexindustrien i tillegg til de som selger sex.

Bjørnstad tok også til orde for en debatt som omhandler mer enn bare sexkjøpsloven og begrepsbruk, og etterlyste et mer aktivt politi på feltet.

– Vi trenger et politi som jobber aktivt mot vold mot kvinner i prostitusjon, som etterforsker trafficking, og som arbeider med mennesker i prostitusjon med respekt.

Sexarbeidere demonstrerer for bedre rettigheter i London 2011. Foto: T. Magen / Wikimedia.

– Vi må lytte til de det gjelder
Tidligere styreleder i Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom (SNU), Katinka Goffin, la i sitt innlegg vekt på aspektet om kroppslig autonomi, men presiserte samtidig at debatten om salg av seksuelle tjenester har svært mange nyanser ved siden av dette ene aspektet. Hun mener det aller viktigste likevel er å høre på de det gjelder og deres erfaringer, og viste til organisasjoner som PION (Sexarbeidernes Interesseorganisasjon).*

I motsetning til Kvinnefronten har SNU fremmet et standpunkt om å avkriminalisere sexkjøp mellom samtykkende voksne. Bakgrunnen er ifølge Goffin at levekårene hos sexselgere har blitt ytterligere redusert etter at sexkjøpsloven trådde i kraft, og at kriminaliseringen av sexkjøp har ført til økt utrygghet hos de som selger seksuelle tjenester.

– SNU mener en beskyttelse og en styrking av menneskerettighetene, inkludert helsen til alle som selger sex, burde settes høyere enn et mål om å utrydde selvvalgt sexarbeid.

Hun mener det behov for en større bevissthet om at de som selger sex tilhører en mangfoldig gruppe, med ulike forutsetninger, motiver og behov, og at man må jobbe for å redusere stigmatiseringen og marginaliseringen som disse menneskene opplever i dagens samfunnet.

– Hore er et av de to mest brukte skjellsordene i norske skolegårder. Det sier en del om hvordan vi ser på jenters seksualitet og de som selger sex. Hore blir fra tidlig av noe av det styggeste man kan kalle noen, påpekte hun, og etterlyste en større vektlegging av å lære barn og ungdom om menneskeverd for alle og respekt for det arbeidet noen velger å gjøre, uavhengig av hvorfor.

– Hvilke signaler sender vi ved å fordømme hva noen gjøre med kroppen sin? Det er mye skam hos ungdom rundt seksualitet og identitet. Å lære opp til å fordømme andre, eller å pålegge andre skam, er ikke gunstig.

Goffin viste til at retten til å ta egne valg og bestemme over egen kropp er essensielt innen både feminismen og SRHR-organisasjoner, og mener dette også må omfatte de som ønsker eller velger å selge seksuelle tjenester.

– Vi må ta tak i urettferdighet og undertrykking som skjer systematisk, men det blir feil å takle det på en måte som går på bekostning av individets rett til kroppslig autonomi. Dette handler i bunn om hva man velger å gjøre med egen kropp.

Merknad: PION - Sexarbeidernes Interesseorganisasjon er også representert i styret til Sex og Politikk, og deltok på arrangementet med et eget innlegg der de argumenterte for en politikk som er åpen for salg av seksuelle tjenester mellom samtykkende voksne.