Kilde: SF Studios/Warner Bros.

teneT :esledlemnA

Etter utallige utsettelser får Christopher Nolan sin nyeste film “Tenet” endelig muligheten til å vises på kinoskjermer, i hvertfall internasjonalt i første omgang.

"Tenet" handler om en spion, som heter noe så direkte som The Protagonist, spilt av John David Washington der han blir nødt til å manipulere tid for å unngå en tredje verdenskrig.

Jeg var spent og hadde mange spørsmål med meg før jeg så filmen. Hvor mind-bending kommer denne til å være? Hvordan måler den seg med Nolan sine tidligere filmer? Deriblant flere av de tidligere filmene er noen av mine største favoritter. Dessverre forlot jeg salen med enda flere spørsmål. Hvis noen skulle intervjuet meg etter visningen og spurt meg om hva jeg nettopp så, hadde jeg ikke klart å forme en eneste setning.


Kilde: MaxBedroom via Reddit

Det var uten tvil årets mest intense kino-opplevelse. Det var flere sekvenser hvor jeg holdt pusten, hvor frysningene var konstante og hvor jeg ble så imponert over produksjon at jeg ville spole tilbake og se det en gang til. Det var også flere replikker som jeg fniste av og måtte notere ned.

(It's not estonian, it's backwards!!)

Men det jeg savnet aller mest var en eller annen form for emosjonell tilknytning.

Andrei Sator, en russisk våpenhandler som kommuniserer med fremtiden ble spilt av Sir Kenneth Branagh. Sammen med Elizabeth Debicki som spilte Kat, Andrei sin ulykkelige kone var disse karakterene blant de karakterene som manglet dimensjon.

Filmen handler tross alt om en mulig tredje verdenskrig, men det var ingenting som knyttet publikum til å bli ordentlig redde for det. Konseptet av å manipulere tid tar så stor plass at det ikke er plass til en historie som får oss til å føle med karakterene. Protagonisten har ingen indre konflikt, og dermed føles plutselig alle de action-fylte scenene meningsløse. De sloss og sloss, men for hva da?


John David Washington og Robert Pattinson på Tjuvholmen i Oslo. Kilde: SF Norge/Warner Bros.

Det er mulig å se at John David Washington og Robert Pattinson som spilte Neil, protagonistens venn og hjelpende hånd, er de eneste skuespillerene som prøver å legge til ekstra lag av personlighet til karakterene sine med lettbente, komiske replikker.

Det er kjent Nolan-stil å kanskje måtte se filmene hans flere ganger før du virkelig kan si at du forstår konseptet. Regissøren og manusforfatteren leker ofte med ikke-lineære narrativ og metafysiske dilemmaer. Jeg visste før jeg satte meg i kinosalen, at jeg måtte holde tunga rett i munn i to og en halv time. Men jeg holder fortsatt tunga rett i munn og jeg er ganske sikker på at jeg ikke forstod meg på filmen. Det er en Rubiks Kube for film-elskere å pusle med, og jeg skal allerede se den på nytt til helga. Jeg kommer tilbake med en bedre analyse, eller rettere sagt så har jeg allerede skrevet en bedre analyse, men det har bare ikke skjedd enda;)

6 / 10