Årets fyrste leste bøker

Lurer du også veldig på kva redaksjonen i Tekstbehandlingsprogrammet har lest i 2021? Så bra, for her får du ein oversikt over nokken gode anbefalingar og andre heilt greie anbefalingar.

Cathrine:

Årets første bok var romanen "Den som er veldig sterk må også være veldig snill" fra 2002 skrevet av manusforfatteren og regissøren bak fjorårets prisvinnende film «Barn», Dag Johan Haugerud. Både tittelen og bokas lille format interesserte meg, da jeg så den i hylla på biblioteket. Den voksne hovedpersonen man møter i boka ser tilbake på oppveksten sin, og hvordan han endte opp der han er i dag. Jeg opplevde romanen som tidvis litt vond, tidvis litt morsom, tidvis ganske treg – men lettlest.

Les den du også, dersom du vil lese om en hverdag som ikke tilfredsstiller, oppvekstsmerter, og hva de menneskene du har nærmest har å si for hvordan du opplever virkeligheten. Og om radio, hurra!

Sara:

Den første boka jeg har lest i år er "Morgenstjernen" av Karl Ove Knausgård.

Noen ganger må man altså bare gjenta det mange andre allerede har sagt: Knausgård har kommet med ny bok og jeg har lest den. For å ikke bli en del av klisjeen skulle jeg dermed gjerne ha gitt Morgenstjernen terningkast tre eller fire og kommet med en god begrunnelse for at denne boka lett kan ses bort ifra til fordel for en mindre kjent og mer oppsiktsvekkende forfatters nye roman – ikke for å disse Knausgård, forstå meg rett, men for å beholde en viss…individualitet. Det kan jeg imidlertid ikke, for det er lenge siden jeg har lest en så spennende bok. Den er ubehagelig fra første side og selv om de ulike karakterene kanskje kan sies å bli litt stereotypiske kan jeg heller ikke si at det hadde nevneverdig innvirkning på leseropplevelsen min (mange mennesker er jo ganske stereotypiske, meg selv inkludert).

Til nød er jeg kanskje ikke enig med Tom Egil Hverven i Klassekampen som mener at "Morgenstjernen" -trenger lenger inn i menneskets forestillingsapparat enn noen norsk samtidsroman jeg kjenner …. Heller ikke Dag og Tids Kaj Skagen sin påstand om at dette er ---eit filosofisk prosjekt som byr seg fram til lesaren som ein reiskap til refleksjon over livets ytste vilkår, nemleg døden» og «opnar for refleksjon på tvers av gamle grenser», stiller jeg meg bak. Ikke at det har noe å si, for jeg kan uansett ikke vente på oppfølgeren – en følelse jeg ikke har hatt siden Twilight-serien kom ut, som jo ingen over 15 hevdet var et litterært mesterverk.

Ellen Sofie Lauritzen i Dagens Næringsliv beskriver opplevelsen godt når hun sier at -vi dras med, som om det var en ny Netflix-episode som ble satt i gang: bare ett kapittel til … . Men som alle vet er det den neste sesongen som er den avgjørende: var det bare en fiks idé, en oppbyggning uten en god forløsning? Bella ble gjort til vampyr og kunne sammen med Edward glitre som tusen diamanter i solen, mon tro hva en morgenstjerne som lyser både dag og natt kan få Knausgård til å skinne som?

Stine:

Det er med pittelitt tungt hjerte jeg må innrømme at jeg ikke har rukket å lese ferdig årets første bok ennå. Innrømmelsen kommer med vissheten om at jeg dermed ligger tre bøker bak årets lesemål, men den tid den sorg.

Årets første bok er en jeg har gledet meg til å lese, og i tillegg til å ha stått på må lese-lista en stund så er den laaang. Dobbel glede med andre ord! Boka Grensen - en reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge samt Nordøstpassasjen av Erika Fatland, lever så langt opp til forventningene (god skildringer, morsomme observasjoner) så det er bare fordi jeg heller bruker fritiden min til å se på tulipaner enn å lese at jeg ikke har lest den ut ennå.

Det er første gang jeg leser Fatland, men langt fra siste. Jeg både lærer og blir underholdt ute i verden mens jeg sitter planta i sofaen langt unna min neste reise (boardingkort-bokmerket avslører kanskje at jeg leste litt på flyet på vei hjem etter juleferie også, men det telles ikke). At Fatland er både dyktig og vittig har jeg fått med meg for lengst, så nå er jeg er glad for at jeg endelig har tatt fatt på bøkene hennes også (starta i alle fall). Kanskje blir jeg såpass inspirert at Russland, Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland eller Nordøstpassasjen blir første reisemål etter denne pestilens-greia.

Alva:

Eg er litt i gråsona i kva som kan reknast som årets fyrste bok, ettersom eg starta å lese denne boka i slutten av desember og fullførte den på nyåret. Boka eg snakkar om er «Uten personlig ansvar» av den svenske forfattaren Lena Andersson, som handlar om kjærleikshistoria mellom ein middelaldrande kvinne og ein gift mann. Midt i blinken for meg altså...

Andersson sin hovudkarakter Ester Nilson er ein skarp og vittig dame som har veldig interessante tankar om livet og den usvara kjærleiken, og eg blir veldig grepen av den intense dragninga og kampen for å få ein mann som eigentleg ikkje er interessert. Eg må innrømme at eg blir irritert over at Ester Nilson aldri klarer å gi opp denne mannen, og blir også litt irritert over at det er alt boka handlar om. Kanskje er eg litt farga av det svært så kjærleikslause året 2020, og at irritasjonen meir handlar om min nåverande tilstand enn boka. Eller kanskje så er Andersson sitt prosjekt å nettopp vise kor irriterande kjærleik kan vere.

Erik:

Da jeg valgte årets første bok, tok jeg utgangspunkt i min egen liste av bøker jeg ønsker å lese. Det var ingen enkel prosess, men til slutt endte jeg opp med "Animal Farm" av George Orwell. Først og fremst på grunn av bokens beskjedne omfang på ca. 110 sider, som ville være en god oppvarming til fremtidig lesning i 2021, i tillegg til at det er en bok jeg har blitt anbefalt av flere.

Boken er en allegorisk fortelling, som gjenspeiler den russiske revolusjonen av 1917, da Tsardømmet i Russland falt og ble erstattet av et stalinistisk styre. Handlingen er lagt til England på Manor Farm, hvor dyrene på gården ønsker et likestilt samfunn, der dyr lever fritt uten undertrykkelse fra mennesker. Dette fremmes av den eldste grisen på gården, Old Major, som har som formål å revolusjonere mot menneskene og avsette dem som herrefolk. Når Old Majors dør, starter to av de yngre grisene, Snowball og Napoleon et opprør mot Mr. Jones, eieren av gården. Opprøret lykkes og gården døpes om til “Animal farm”; det er dyrene som styrer. Ideologien som føres på gården kalles “animalism” og fremmer syv prinsipper:

Whatever goes upon two legs is an enemy
Whatever goes upon four legs or has wings, is a friend.
No animal shall sleep in a bed.
No animal shall drink alcohol.
No animal shall kill other animal.
No animal shall wear clothes.
All animals are equal.

En kort periode lever dyrene i harmoni, og følger prinsippene som de er pålagt. Men eneveldet er ikke over når Napoleon misbruker sin maktposisjon. Når han selv bryter hvert enkelt prinsipp, kommer det frem hva Orwell ønsker å vise med boken. Han forteller hvordan dyrene gikk fra å være undertrykt av mennesker, til nå å undertrykke hverandre. Her kommer det kjente sitatet “all animals are equal, but some animals are more equal than others” inn.
Fortellingen om Animal Farm har mange sider ved seg, som jeg tror mange lesere vil like. Først og fremst er det den historiske komponenten, da i form av kommunismens fremgang i Sovjetunionen. Det er i tillegg en bok full av symbolisme, og metaforer, samt et rikt språk, som gjør boken til god lesning. Det er også en god historie, om hvordan selv de minste samfunn, slik som gårdssamfunnet i boken, kan oppleve undertrykkelse og urett fra eliten. På grunnlag av dette velger jeg å anbefale boken videre.

Toppfoto: Alva Kjensli, Cathrine Mosvold, Flickr, Kagge, Oktober,