Michael Conen

Nekrolog: Charlie Watts

Etter nesten 60 år i The Rolling Stones, er det på tide å holde gravøl for Charlie Watts. Det er nok av både god musikk å spille og fine ting og si, og vi tillater oss å starte festen.

Et år og to kortlevde trommeslagere etter The Rolling Stones sin oppstart i 1962, fant bandet sin forever trommis i Charlie Watts. En spinkel, jazzelskende og stort sett rolig type, som skulle legge en viktig grunnstein for Stones tidløse musikk.

Watts ble født i 1941, og da han døde denne uken hadde han brukt nesten 75 % av livet sitt som trommeslager i et av verdens største og mest kjente band. Både kollegaer, eksperter og lekfolk har rost ham for eksemplarisk både trommearbeid og motesans, hvorav begge tydelig var hentet fra jazzverdenen.

Privatlivet har Watts holdt nokså tett til brystet gjennom karrieren. I 1964 giftet han seg med det som skulle bli hans kone livet ut, Shirley Ann Shepherd. Fordi bandet sanket mye av populariteten sin fra stjernekåte ungjenter, ble forholdet holdt godt hemmelig. Bandkollegaene og manageren fikk ikke engang vite om bryllupet før etter det fant sted. I løpet av de 57 årene paret fikk som ektefolk, har Watts skrytt av kona si i intrervju etter intervju, og bevist det Labi visste på Pærra i 2014, at hver sterk mann er en sterk kvinne. Eller noe sånn.

På tross av at han var velkledd, trofast og privat, var ikke Watts immun til rockestjernelivets strabaser. Han eksperimenterte som så mange andre med blant annet heroin, og rundt midten av 80-tallet slet han med alkoholavhengighet, som han senere kunne fortelle at var verst mellom 1983 og 1986. Hvorvidt dette påvirket eller ble påvirket av Stones 86-album Dirty Work blir ren høna eller egget-gjetning, men det er vanskelig å ikke trekke sammenhengen.

Offisielt er noe av forklaringen på hvorfor dette albumet ble som det ble, at bandmedlemmene var opptatt med egne prosjekter. Dette gjaldt også Charlie Watts, som gjennom karrieren i The Rolling Stones også spilte i Rocket 88, i jazz-storband, og startet sine egne Charlie Watts både Quintet og Tentet.

Utenfor The Rolling Stones var det nemlig ungdomskjærligheten for jazz som formet Watts virke. Det var også jazzen som lærte ham å spille trommer. Og det er noe av magien, og grunnen til at Watts har hatt så mye å si for The Rolling Stones.

Ikke bare står Watts stoiske og lite flashy stil godt til personen bak trommesettet, men den gir et presist, nøkternt og trygt bakteppe som resten av bandet kan leke seg over. Nesten nonchalant i sin overlegne takt og presisjon, ga ikke bare Watts bandet en særegenhet, men han sto også for mye av kulhetsfaktoren. Swagen, om du vil.

I forbindelse med Watts bortgang har Rolling Stone, altså magasinet, intervjuet Questlove. The Roots-trommisen kaller Watts svært treffende for “the anti-drummer.” Der andre store rocketrommiser som Keith Moon og Ginger Baker gikk regelrett bananas både av og på scenen, satt Charlie Watts godt tilbakelent og var likevel like brilliant.

Keith Richards har siden 70-tallet understreket Watts essensielle rolle i The Rolling Stones, og til og med uttalt “No Charlie, no Stones.” Det er derfor ikke helt utenkelig at bandet tar en Led Zeppelin og gir seg etter trommeslagerens bortgang. Det er umåtelig trist, det samme er det at rocken har mistet en så viktig rollefigur. Heldigvis står han fjellstøtt igjen som inspirasjonskilde, og beviser med det at man ikke trenger å være den mest utagerende rockestjerna for å bli udødeliggjort, det holder å være sabla god.

Toppfoto: Michael Conen via Flickr