Foto: Oslo Pictures/SF Studios

Verdens verste anmeldelse

Filmen har mottatt ros fra både publikum og kritikere verden over for dens unike måte å representere universell tematikk på. Identitet, kjærlighet og livet. Hvem er jeg? Når slutter livet? Og kanskje enda viktigere, når starter det?

«Verdens verste menneske» er årets mest etterlengtede norske utgivelse, og har fått mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Den ble nominert til flere priser på filmfestivalen i Cannes, og Renate Reinsve lagde historie da hun ble den første norske kvinnen som har vunnet «Best actress/Prix d'interprétation féminine».

Filmen er en coming-of-age-story, og portretterer fire år i Julies (Reinsve) liv. Hun blir forelsket i Aksel (Anders Danielsen Lie), en femten år eldre tegneserie-skaper, før et møte med jevnaldrende Eivind (Herbert Nordrum) snur alt på hodet. Filmen fortelles episodisk over tolv kapitler, i tillegg til en prolog og en epilog, hvor alle hendelsene på en eller annen måte har formet Julie eller uttrykker noe om hvem hun er.


Foto: Oslo Pictures/SF Studios

... eller hvem hun tror at hun er. En fortellerstemme gir oss et innblikk inn i hvordan tilfeldige impulser tar styring i viktige livsvalg, og hvordan overflod av valgmuligheter også kan være begrensende.

Allerede fra prologen blir det gjort tydelig at Julie fortsatt leter etter sin plass i verden. Hun kommer inn på medisinstudiet, men vil heller studere psykiatri. Når hun kommer inn på psykiatristudiet forstår hun raskt at hun heller vil jobbe med noe kreativt. Julie tilpasser seg som en kameleon i ethvert sosialt økosystem, ligger med de hun føler for, ønsker ikke barn, og blir ikke forelsket i Aksel før han avviser henne.

«Verdens verste menneske» portretterer problematikk innen både romantiske og familiære forhold, og balanserer lekenhet og tyngde uten å slite tonalt. Den er ikke i nærheten av like mørk som «Oslo 31. August», men ei heller like lettsindig som «Reprise». Skuespillerprestasjonene er intet annet enn imponerende, og trioens kjemi på skjermen er fengslende. Dette var også mitt første kinematiske møte med Herbert Nordrum, og han briljerer i de mer emosjonelle scenene. Sagaen føles nærmest komplett når det hele blir komplimentert av realismebrudd for å kommunisere noe dypere i karakterene, sammen med romantiske bilder av Oslo.


Foto: Oslo Pictures/SF Studios

Allikevel dro jeg fra kinoen med noe mer enn en kriminelt sterk trang til å klippe pannelugg - det var en følelse av ambivalens, som sto i sterk kontrast til hva jeg hadde forventet.

Julies indre stemme, med åpningsmonologen i front, ga assosiasjoner til den ikoniske «Cool Girl»-monologen fra David Finchers «Gone Girl». Den forsøker å fremheve fortellerens individualitet og særpreg gjennom å putte alle andre kvinner i bås. Mødre er kjedelige, og et offer for konformiteten. Venninner forstår henne ikke. Medstudenter er flinke piker på grensen til anoreksi. Filmen belyser på mange måter relevant problematikk for kvinner i dag, men Julies reaksjoner og oppførsel er til tider som dratt ut fra en unggutts våte drøm om en jente som ikke er som «de andre jentene».

Hun har alltid en frekk kommentar på lur, provoserer bevisst mødre som snakker om barna sine på fest, viser puppene til kjæresten sin hvis hun ønsker oppmerksomhet og snakker om hvorfor og hvordan hun liker å suge pikk. Resultatet blir øyeblikk hvor hun ikke bare er vanskelig å forstå, men hvor jeg mister grepet på hvor Julies identitet starter og partnerens slutter. Selv om filmens gjennomgående fokus på kvinner som ikke ønsker barn oppleves som et forsøk på en samfunnskommentar, blir kritikk mot urettferdige forventninger til kvinner malplassert uten aspekter som også utfordrer menn. Spesielt når hun er omringet av dem fra prolog til epilog.

Samtidig så tilsier tittelen at denne filmen handler om et feilbarlig menneske, og det er lenge siden en karakter i en norsk film har tirret nysgjerrighet og forvirring i meg slik Julie gjør. Har manusforfattere Eskil Vogt og Joachim Trier tatt et bevisst valg ved å la Julie først og fremst lete etter seg selv i andre? Er ambivalens hos seeren Vogt og Triers mål?


Foto: Oslo Pictures/SF Studios

Helhetlig vil jeg si at Julie føles unik, og spørsmålene jeg stiller til henne som karakter er mer refleksjoner enn håndfast kritikk. Jeg spurte tre venninner om de hadde gjort seg opp noen tanker rundt temaet, og fikk tre vidt forskjellige svar. Det er noe av det mest interessante, men også håpløse, med å diskutere sin opplevelse av en film. Vi tar med oss våre egne erfaringer og opplevelser inn i kinosalen, og ser filmen gjennom en linse formet som oss.

«Verdens verste menneske» gjorde film-Norge litt mer interessant. Det er befriende å se en norsk film gå utenfor tradisjonell historiefortelling i både dramaturgi og fiksjonslag.

Alt i alt så anbefaler jeg alle å se den mens den fortsatt går på kino - gjennom en deg-formet linse eller ei.