Ridley Scott gjør sitt andre forsøk på en hit i 2021.
Ridley scott har virkelig slått på stortrommen i år. Han kommer ikke med en, men to filmer! Den første av de var «The last duel» som jeg og andre i redaksjonen ikke var så veldig imponert av.
Den andre er ingen ringere en «House of gucci».
Filmen tar for seg historien om Patrizia Reggiania (Lady Gaga) som møter arvingen til Gucci-imperiet, Maurizio Gucci (Adam Driver). Hennes motiver er kanskje ikke de edleste, men hun og Maurizio får et tilsynelatende godt forhold. Patrizia får fort interesse for å styre selskapet nye veier, og det skaper fort konflikt med de andre i Gucci-klubben.
Foto: MGM / SF Studios
Det første som må nevnes med denne filmen er det strålende skuespillet til Gaga, som skinner selv når figuren er generelt usympatisk. Hun stjeler virkelig showet og dominerer scenene hvor hun spiller blant annet mot Jeremy Irons og Al Pacino.
Enten du liker ham eller ikke, så er mitt personlige høydepunkt (eller guilty pleasure) Jared Leto. Det er nesten som om han spiller en person fra en annen film. Rollen er en karikatur av en stereotypisk italiener, med en aksent som ville gjort super Mario flau. Han gir virkelig alt i rollen som den eksentriske Paolo Gucci som bare blir sett ned på av de andre Gucciene.
Foto: MGM / SF Studios
Filmen har derimot et problem hvor den er splittet mellom å fokusere på Patrizia’s interesse for å styre Gucci og driften av selskapet, eller om den skal følge hennes forhold til Maurizio som er selve kjernen. Selv om de to temaene egentlig skal gå hånd i hånd, så klarer de ikke helt å få de to temaene til å spille sammen.
Den har en spilletid på 2 timer og 40 minutter, som er en spilletid bare store «epicer» burde forholde seg til. Man kan argumentere for at historien kan være lenger fordi den tar plass over flere år, men det føles likevel ikke riktig.
Foto: MGM / SF Studios
Det er en godt sammensatt film om noe som ikke burde fungert. Hvis du kjenner til den ekte historien så lurer man på hvordan Ridley Scott skulle dra dette i land, men på et merkelig vis så klarte han å lage en engasjerende historie med sine eksentriske øyeblikk.
Det er en stilfull film som vet den er rar, og som ikke er redd for å gjøre det rarere (kremt Jared Leto Kremt) og selv med noen bommerter som fargekorrigeringen i filmen, så var det en fryd å se skuespillerne gi alt. Det er nok en spiker i kisten på myten om at musikere ikke burde blande seg inn i film.
Filmen får 4 av 6.