Arthaus

Er toppen for filmåret 2022 allerede nådd?

Etter å ha sett den mye omtalte Drive My Car er spørsmålet for min del om ikke filmåret 2022 allerede har nådd toppen.

Det har ikke skortet på positive omtaler av Ryusuke Hamaguchis Drive My Car. Filmen er Japans Oscarkandidat og har en hederlig rating på 4,2 på Letterboxd, så det var ikke uten forventninger at jeg gikk inn i kinosalen en grå januardag. Ikke hadde jeg forberedt meg noe særlig heller, med den tanken at jeg heller ville komme inn med blanke ark. Jeg tror allikevel ikke at jeg kunne ha vært forberedt på hvor dypt denne filmen beveget meg.

Handlingen utspiller seg i en storby i dagens Japan, hvor skuespilleren Yusuke Kafuku og hans kone, såpeserieforfatteren Oto, lever en tilsynelatende idyllisk og harmonisk tilværelse. Det viser seg dog fort å være mye som gjemmer seg under sløret av kjærlig harmoni. Etter konas brå dødsfall møter vi Kafuku igjen, to år etter, fortsatt ute av stand til å konfrontere sine konfliktfylte følelser knyttet til henne. Han har i filmens nåtid blitt hyret inn som regissør for en oppsetning av Tsjekhovs Onkel Vanja, et stykke som bærer en særlig betydning for Kafuku. Dette var nemlig stykket han holdt på å lære seg replikkene til da hans kone døde, og han bærer fortsatt på et opptak hun gjorde av manuset. I forbindelse med oppsetningen blir vår hovedkarakter tvunget til å ta i bruk den lite snakksalige sjåføren Misaki Watani. Hun skal kjøre han overalt, noe som forringer rommet han tidligere har hatt til å tenke og høre på Otos opptak. På tross av den initielle motviljen, etablerer de to tause sjelene et sterkt bånd, og de får utløp for sine respektive traumer gjennom hverandre.


Foto: Arthaus

Drive My Car er en film som takler store temaer, om sorg, traume og isolasjon. Temaer som fort kan falle til jorden uten et godt manus og gode skuespillere. Heldigvis er det ingenting å utsette på noen av delene i denne filmen. Manuset glimtrer spesielt i dialogscener, med særlig møtene med den yngre skuespilleren Koshi Takatsuki og de intime bilturene med Watani som høydepunkter. Skuespillet er også med til å heve disse mellommenneskelige øyeblikkene til kunst, idet de naturalistiske rolletolkningene og det glimrende manuset går opp i en høyere enhet. Hamaguchi er heller ikke redd for å bruke stillhet til å formidle sine karakterers vansker med å artikulere sine traumer. Flere av filmens nøkkelscener preges av en nærmest trykkende stillhet, hvor man merker hvor vanskelig det er for karakterene å uttrykke sine vanskelige følelser.

Dette er en film som absolutt burde ses på kino. Ikke fordi den på noen måte kan markedsføres som det mot et større publikum, for det er mangelen på storslagne actionsekvenser for slående. Nei, denne filmen skal ses på kino både fordi det gjør det lettere å holde fokuset gjennom filmens spilletid på tre timer uten å bli fristet til å kikke på telefonen, men mest fordi Ryusuke Hamaguchi virkelig benytter seg av verktøyskassen til hans rådighet i form av billedkomposisjon og lyddesign. Selv et forbrenningsanlegg blir vakkert gjennom fotograf Hidetoshi Shinomiyas linse, og filmens lydside er fenomenal ikke bare på grunn av Eiko Ishibashis fantastiske lavmælte jazz-score. Her har vi en lydmann som virkelig har vært på jobb, og fanget de ambiente lydene til alle filmens locations. Gjennom det oppblåste lydbildet får man som publikum en sterk følelse av tilstedeværelse i filmens univers, og dette alene er grunn nok til at jeg kommer til å prioritere å se den på kino igjen før den ryker av vårens kinoprogram.


Foto: Arthaus

I en tid hvor så mye av popkulturen handler om å referere til tidligere verker, er det forfriskende å se et verk hvor de intertekstuelle referansene bidrar i stor grad til filmens plot, og fungerer som gode paralleller til karakterenes indre vansker. Den første referansen kommer i form av en oppsetning av Venter på Godot, hvor Kafuku spiller en av hovedrollene. Innlemmingen av dette stykket bidrar ikke kun til å demonstrere de flerspråklige skuespillene som Kafuku bedriver, de to karakterenes venting på den tittulære Godot illustrerer også hvordan filmens karakterer er så preget av de som ikke lenger er med dem. Dette gjelder Kafuku, men også hans sjåfør Watari og skuespilleren Takatsuki. Personlig finner jeg det ofte irriterende når filmer lener seg sterkt på å referere til andre tekster, både fordi det i mange tilfeller gjør at man blir påminnet hvor mye bedre det som refereres til er, men også fordi jeg ofte oppfatter det som en billig måte å skvise inn en litterær tyngde inn i verket som ellers kanskje ikke er der. Her blir de litterære referansene brukt for alt de er verdt, til å fremme filmens handling og hovedkarakterens møte med sine egne følelser. Kafuku sliter med en hel masse tanker og følelser han ikke får artikulert, utenom gjennom Onkel Vanja. Han innrømmer til og med ovenfor en av sine skuespillere at grunnen til at han selv nekter å spille tittelrollen i stykket er fordi det avdekker en del av hans indre.

Det er så mange andre ting jeg gjerne skulle skrevet om over side på side, men jeg nøyer meg med å si så mye som at jeg tror toppen er nådd for filmåret 2022 for min del allerede nå. Ikke fordi jeg har noen tvil om at det kommer andre gode filmer i året som kommer, men fordi denne filmen er så god at jeg ikke tør se for meg noe som kan overgå den i nærmeste fremtid.