Våren har ankommet, og det samme har våre favoritter fra den siste måneden.

Vinteren er offisielt over, og vi er nå inne i årets andre vårmåned (selv om det ikke føles sånn). Mars var en spennende tid for film, og vi i Noir dekket Oscar-utdelingen live gjennom natta. Vi dro derfra mildt skuffet (at Coda skulle vinne??), men hadde en helaften. Livet går videre, og vi trøster oss med å fokusere på noen favoritter fra den siste tiden. God påske, vi sees i mai.

De Ofrivilliga er helt bananas! Den er regissert av svenske Ruben Östlund og kom ut i 2008. Filmen følger 5 parallelle historier om veldig ulike mennesker. Flere ubehagelige temaer blir tatt opp, så ting kan bli rimelig dystert til tider, men plutselig ler du så du griner. Östlund kaprer hverdagslige problemer på en måte jeg aldri har sett før. Dette er no helt absurde greier, så tenker jeg stopper å forklare noe mer om filmen her. Bare se den :))

Min måneds anbefaling er «Enough» av Anna Mantzaris. Det er en kortfilm på to minutter som man kan se gratis på Vimeo, så det finnes ingen unnskyldning til å ikke se den! Kortfilmen har en håndfull små scener fra hverdagslige situasjoner, hvor vanlige folk lar sine «intrusive thoughts» vinne. Den er lett å relatere til, og veldig tilfredsstillende på en merkelig måte.

Her er link: https://vimeo.com/288230647/comments

Noir-fans der ute (hei mamma og Ronny) har nok i likhet med mine redaksjonskamerater hørt seg kvalm på hvor ofte og intenst jeg har anbefalt denne serien. Så her har dere nok en anbefalning.

Jeg brukte om lag seks minutter på å forklare hva serien går ut på og hvorfor dette er en av mine favoritter under innslagssendingen vi hadde for et par uker siden (tittel: Innslagssending med mer!). Veldig fin sending. Hør på den. Gjerne på noe annet enn Spotify. Uansett skal jeg ikke bruke noe tid her på å forklare plottet, jeg vil heller si at sesong 3 er ute nå og så langt lever den opp til standarden!

Den er ikke å finne på noen av de 26 strømmetjenestene vi har tilgjengelig i Norge (men sesong 1 og 2 ligger på Disney+), så du må fort heise flagget for å kunne nyte de nyeste episodene av denne perlen. Du kan DM’e @novanoir993 på instagram og svaret på spørsmålet “hvor er Darius fra?” for å bevise kvaliteten av indoktrineringen min, og i gjengjeld kommer jeg til å frigi et Noirmedlem fra repetitivt samtalefangenskap. Stol på meg, gjør deg selv en tjeneste og gjør ditt for dem. Se Atlanta. Gledelig seiling!

Min mars-favoritt er Irreversible av Gaspar Noé, som ble utgitt i 2002 og er hans andre spillefilm. En grusom film, men utrolig godt gjennomført. Filmen utspiller seg i den mørke og lovløse delen av Paris, hvor vi følger tre karakterer i løpet av én natt (to av disse blir spilt av Monica Bellucci og Vincent Cassel). Mer enn det vil jeg ikke si, ettersom å ikke vite noe om filmen på forhånd gjør inntrykket og filmopplevelsen enda sterkere. Men det må sies at dette ikke er en film for sarte sjeler!!

For to uker siden hadde jeg et rimelig ublidt møte med gulvet i en buldrehall, og endte opp med gips på både en arm og en fot. Det sier seg selv at jeg trengte trøst. 

Jeg er ikke typen som tidligere har hatt en comfort-serie, eller vært så fan av å se samme film eller serie om og om igjen. Likevel var det nå en velkjent, trivelig bart og bred aksent som lovet meg akkurat den oppmuntringen og omsorgen jeg så sårt trengte. 

Dermed ble det et godt gjensyn med min favoritt av fiktive fotballtrenere: Ted Lasso. Vi er flere “Ted Lasso”-entusiaster i Nova Noir, som prøver å nevne serien så ofte som det lar seg gjøre, så jeg gidder ikke engang fortelle deg hva den handler om eller hvorfor du burde se den. Det holder at både brukne ben, og sorgen over å bli tvunget inn i en ny slags lockdown etter to år med pandemi, føltes bedre etter gjensynet med to nydelige sesonger av “Ted Lasso”. Hvis ikke denne serien gjør deg varm i hjertet forstår jeg ingenting.

Pride er en britisk film som handler om Mark Ashton, en homofil aktivist, som finner ut at det er streik blant gruvearbeiderne i Storbritannia. Mark setter derfor opp en innsamlingsaksjon som han kaller for «Lesbians and Gays Support the Miners” for gruvearbeiderne og får med seg en rekke andre skeive som både har kommet ut og ikke kommet ut. Sammen samler de inn penger for å støtte gruvearbeiderne, selv om de er skeptiske til å omgås de homofile på starten.

Filmen er emosjonell, rå og kraftig. Du får et godt innblikk i det homofile samfunnet i Storbritannia på 80-tallet og man lærer litt historie i samme slengen! Den treffer deg rett i hjertet. Om du ser etter en film du kan le til, gråte til, bli sinna til og alt i mellom er dette filmen for deg.

Jeg har denne måneden sett en gammel kultklassiker fra 80-tallet for første gang, nemlig «Dirty Dancing» . Og jeg spør meg selv, igjen, hvorfor har jeg faktisk ikke sett denne filmen før??

Det hele startet med en hel fridag med store muligheter for å binge litt serie pluss en film eller to, og etter å ha sett den nye (norske) filmen Battle: Freestyle (oppfølger av Battle fra 2018), så slang jeg meg på enda en film om dansing og ikke minst romanse.

Hadde jeg sett denne filmen for noen år siden, som de fleste andre har, hadde jeg nok sett den opptil sikkert ti ganger i løpet av de neste åra. Det bare var en sånn type film som jeg ser for meg at man aldri blir lei av å se, litt sånn som mitt forhold til filmen Burlesque. I motsetning til den er Dirty Dancing en bra film, ikke bare god underholdning, derav: en klassiker. Så hvis du er som meg og ikke har sett deg opp på slike klassikere, du vet hva du må gjøre. Neste gang jeg ser den skal jeg finne frem bodyen, krølle håret og forelske meg. Må bare finne meg selv en hot Johnny først, da.

Til denne månedens anbefalingsrunde vil jeg slå et slag (uten sammenligning med Will Smith) for filmen X, som hadde premiere her på tampen av måneden. Her har vi å gjøre med en mesterlig sjangerfest, som weaponizer slektskapet mellom skrekk og sexploitation på utrolig vellykket vis. Filmen er svært bevist sin plass i filmhistorien, og utnytter publikums forventninger på fascinerende vis. Det er aldri noen tvil om at det kommer til å bli plenty med blod og gørr, og filmen gjør til og med det grepet at den åpner med å vise politiet som ankommer åstedet etter ugjerningene har funnet sted. Dette fjerner ikke spenningen når filmen siden skal arbeide seg mot sitt makabre klimaks, men bidrar heller med en sterk nysgjerrighet på hendelsene som finner sted. Jeg har rukket å se den en gang, men jeg kan avsløre at det ikke blir siste gangen for meg i år.

Jeg så nylig Mattias & Maxime igjen, og den er så bra som jeg husket den. I 2020 kåret jeg den til årets film, og den er fremdeles en av mine favoritter. Dette er ikke en film for alle, dette er filmen for den rotete nostalgikeren med for mange følelser. Hen som liker filmer som sier litt om alt mulig, og filmer som hovedsakelig fokuserer på stemning over plot. Jeg står ved beskrivelsen jeg kom med da jeg beskrev den i 2020: «Et tilsynelatende retningsløst puslespill av små scener og digresjoner, bygger opp det store bildet på en poetisk måte - til man sitter igjen med et ektefølt portrett av vennskap og alt man ikke klarer å si». Kan flere se denne filmen???

_

Nova Noir er live hver torsdag fra kl10-12, og alle episodene våre ligger ute i din podcast app.