Alenemor Maia bor sammen med sin datter Alex i Montreal etter å ha flyktet fra den lebanesiske borgerkrigen som brøt ut på 70-tallet. Etter at en eske ble levert på døra deres på julaften med bilder, brev og kassetter fra morens oppvekst i Beirut blir Maias oppvekst avdekket for Alex.

Alex bor i Montreal sammen med sin mor Maia, og skal feire jul sammen med henne og bestemoren hennes. Forholdet til Alex og moren er anspent fordi moren sjeldent er hjemme og holder store deler av livet sitt skjult for Alex. Selv om Alex er født i Canada, kommer familien opprinnelig fra Beirut i Libanon. Bestemoren snakker kun arabisk, mens Alex snakker fransk. De forstår hverandre, men irriterer seg over at den andre parten ikke har lært seg tilsvarende språk. Mye av problematikken mellom Alex og moren er at moren ikke har fortalt Alex noe om hvordan de havnet i Montreal og hva som skjedde under oppveksten hennes. Mens Alex og bestemoren står og lager mat til julemiddagen, ringer det på døren. Det er en postmann som har kommet for å levere en stor pakke til Maia. Bestemoren skjønner umiddelbart hva pakken inneholder og nekter å ta den imot. Alex blir nysgjerrig og tar imot pakken i morens navn. Oppgitt aksepterer bestemoren valget til barnebarnet og sammen flytter de esken inn i huset. Bestemoren sier strengt ifra om at Alex ikke burde tatt imot esken og at esken må gjemmes for moren. I tillegg får Alex streng beskjed om å aldri åpne esken. “Den er fylt med vonde minner”.

Esken blir flyttet ned i kjelleren, men da Maia har kommet hjem, hører hun et brak. Det er esken som har veltet og på gulvet ligger det en diger bunke med notatbøker, bilder og kassetter. Da Maia innser hva dette er, stuer hun bort esken langt inne i kjelleren og ber Alex, slik som bestemoren gjorde, å holde seg langt unna den esken som mulig. Alex skjønner at dette handler om morens barndom og klarer ikke å dy seg. Om natten sniker Alex seg ned i kjelleren, finner en rekke notatbøker, bilder og kassetter hun synes virker spennende og tar det med seg opp på rommet for å se nærmere på det. Det hun finner er dokumentasjon på morens oppvekst i Beirut før de rømte til Canada. Da borgerkrigen brøt ut i Libanon på 70-tallet var det mange familier som både rømte og ble boende. Familien til Maia var en av de som ble værende, men hennes beste venninne, Liza, reiste til Frankrike. For å holde kontakten og oppdatere Liza på tilstanden til hjembyen, sendte Maia bilder, notater og kassettinnspillinger gjennom de årene hun ble igjen. I et sammensurium av virkelighet og fantasi får Alex se morens skjulte barndom og oppvekst på 80-tallet gjennom de forskjellige mediene.

Bestemor Tèta, datter Alex og mor Maia. Foto: Mer Filmdistribusjon

Filmens kreative bruk av fysiske bilder, kassettinnspillinger og notater gjør filmen til en fryd å se på. Bildene som Maia har tatt, legges over filmen og flyter sakte over fra statiske til dynamiske bilder. Hvis det er en bildeserie av for eksempel Maia og hennes venninner som går mot kameraet, blir dette først vist som mange enkeltbilder etter hverandre før det settes sammen til en video. Seeren får et nærmere, mer personlig blikk i samsvar med Alex mens hun oppdager mer og mer om morens personlighet og erfaringer. Alex sitter og snoker i morens saker og tar bilder med sin mobiltelefon av bildene moren tok med kamera. Det er en artig parallell mellom hvordan moren og datteren kommuniserer med hverandre. Moren sendte bilder, skrev brev og tok opp lyd med kassetter, mens datteren gjør akkurat det samme med sine venner, bare gjennom en gruppechat på mobilen sin. Det er teknologiens fremskritt som har satt en barriere mellom mor og datter, men barrieren er ikke så høy og adskillende som de tror.

For å måtte gi litt kritikk (jeg må ærlig innrømme at jeg likte denne filmen altfor godt og har begrenset med kritikk å komme med) så er det et ferdighetsskille mellom scenene av datteren og moren i nåtid og moren i fortid. Skuespilleren som spiller moren som ung, Manal Issa, er, fra min synsvinkel, en dyktigere skuespiller enn det Alex (spilt av Paloma Vauthier) og moren i nåtid (spilt av Rim Turki) er. Dette er dog Vauthier sin første spillefilm noensinne og hun er fremdeles ung, men når det skifter til nåtid fra fortid blir jeg skuffet over skuespillerferdighetene og troverdigheten fra skuespillerne.

Allikevel trekker dette lite fra min generelle mening om filmen og jeg må innrømme at jeg likte denne filmen mye mer enn det jeg trodde. Tittelen gir deg lite lyst til å ville se filmen, den er litt for klisjè, men jeg har ikke klart å slutte å anbefale denne filmen til de rundt meg. Filmen gikk mye mer inn på meg enn jeg trodde og jeg satt og gråt kanskje 7 (om ikke mer) ganger i løpet av filmen. Du får et dypt og intimt møte med menneskers erfaringer med krig og flukt. Man kjenner kjærligheten familien føler til hverandre, båndene mellom dem og styrken de må ha for å komme gjennom dette sammen. Selv om man ikke har opplevd det selv (takk og lov, for et privilegium), føler man med dem. Filmen er ikke en krigsfilm, men snarere en film om kjærlighet. Filmen viser oss at det er mulig å bygge et nytt liv, selv etter at alt har blitt ødelagt. Denne filmen er definitivt verdt å ta turen til din nærmeste kino for. Bare husk å ta med litt tørkepapir for å tørke tårene du utvilsomt kommer til å felle.

Notatbok fra Maias oppvekst i Beirut. Foto: Mer Filmdistribusjon

Memory Box - en historie om kjærlighet har premiere i dag 8.april.