Nordisk Film Distribusjon

Nicolas Cage er... Nick Cage

Nicolas Cage i sitt livs rolle, nemlig rollen som seg selv.

Nicolas Cage, et ikonisk navn som de fleste som har en far som er litt opptatt av film kjenner. En ikonisk skuespiller med flere klassikere under beltet, og et image som en av de mest eksentriske og egenrådige aktive skuespillerne i Hollywood. Nylig har han hatt en slags gjenoppstandelse fra å operere i et slags Bruce Willis-på-enden-av-karrieren-og-spiller-i-ti-filmer-om-året verden, og servert slående rolleprestasjoner i filmer som Mandy (2018) og Pig (2021). Nå er han aktuell i en film med den oppsiktsvekkende tittelen The Unbearable Weight of Massive Talent.

Nicolas Cage spiller seg selv i en nåtid hvor han stadig strever med gjeld, familieliv og en karriere på hell. Etter påminnelser om hans dårlige økonomi blir han bedt om å delta på en fødselsdag for en rik spanjol ved navn Javi (Pedro Pascal). Javi er, foruten å være knyttet til internasjonal våpenhandel, en gigantisk Nick Cage-fanboy. Nettopp hans tilknytning til våpenhandel og kidnappingen av datteren til en spansk guvernørkandidat, gjør at Cage blir rekruttert av CIA til å spionere på Javi. På tross av dette blir de to mennene utvikler et vennskap, godt hjulpet av filmen Paddington 2 (2017).


Foto: Nordisk Film Distribusjon

Kan en films bærende element være selvironi?

Det er mange ting man kan si om denne filmen, man kan si at dens visualitet er en vold mot øyet, musikken er som hentet fra gratisbiblioteket i iMovie og humoren tenderer mot en dårlig-Saturday Night Live-sketsj. På den annen side er kjemien mellom Pedro Pascals karakter Javi og Cage overbevisende, og det er faktisk fornøyelig se dem løpe rundt på syre og spille skuespill for hverandre. Dette til tross er det ikke snakk om en film som klarer å stå på egne ben uten Cage, selv om det er besnærende å se han parodiere seg selv. Vi snakker tross alt om en film som på mange måter bare er et forsøk på å lage så mange homager til Nicolas Cage-filmer som mulig på 107 minutter. Filmen er fem-seks filmer samtidig, og det er ikke alltid helt vellykket. Jeg vil ikke si det er mye vits i å dedikere en helaften på kino til dette om du ikke har noe forhold til han, men med hans karriere i bakhodet er det faktisk ganske underholdende.

Det den senere delen av Nicolas Cages karriere har hatt til felles, er at de spiller veldig på de assosiasjonene publikum har med han etter 40 år i rampelyset. Man skal ikke se bort fra at Cage har spilt disse rollene med en viss selvironi, som i de nevnte Mandy og Pig, men også hans rolle som Noir-Spiderman i Spider-Man: Into the Spider-verse (2018). I The Unbearable Weight of Massive Talent når dette kanskje sitt toppunkt. Jeg går ikke ut av filmen med en følelse av å ville se mer Cage, men en metthetsfølelse. Om du har et kjærlig forhold til fenomenet Nick Cage vil jeg si at det definitivt er verdt å se filmen, men jeg er nysgjerrig på om ikke boblen er sprukket. Det vil tiden vise.

The Unbearable Weight of Massive Talent har premiere 29.04