Nordisk Filmdistribusjon

Filmanmeldelse: "Si Ingenting"

Bak artistnavnet Kamelen, tidligere Slim Kamel, blir vi i dokumentarfilmen «Si Ingenting» kjent med Marcus Kabelo Møll Mosele fra han setter beina utenfor fengselet til å holde konserter foran tusenvis. Og veien frem til dette ser vi gjennom et ufiltrert bilde av artisten hvor han ikke legger skjul på hvorfor han er som han er og hvilke valg han har tatt.

Du har garantert hørt landeplagen «Creme de la Creme» og lest om «norsk rapper straffedømt» i mediene. I denne dokumentarfilmen, regissert av Rolv Lyssand Bjørø, blir vi derimot kjent med både Marcus og Kamelen, sammen og hver for seg, og hvorfor og hvordan han har endt opp dit han er i dag. Kjent som kriminell har han taklet både impulsivitet og ADHD-diagnosen, samt det å vokse opp uten en far gjort at musikken hans består av låter med meningsfylte tekster som ikke bare handler om dop, damer og lægs.

Vi blir tatt med på en reise der vi ser hvordan musikken hans blir laget, at han opplever at moren får kreft, han tar kontakt med faren sin som forlot han når han bare var 2 år gammel, kjærlighetsliv og ikke minst gamle vaner rundt det som fikk han inn i fengsel i utgangspunktet.


Bilde: Norsk Filmdistribusjon

Selv hadde jeg ikke noe spesielt forhold til Kamelen fra før, men det forsto jeg at det trenger man heller ikke. Filmen fikk oppmerksomheten min fra første stund, med god bruk og kombinasjon av bilder, musikk, lyd og klipp. Det er ordentlig bra tempo, man blir dratt rett inn i historien og hva den skal ta meg gjennom, det er rått, personlig, og sårt til tider, og man blir ikke bare kjent med musikken hans, men hvordan den er laget og hvorfor de har blitt så populære. Dette fikk meg også til å sjekke ut musikken hans så fort jeg gikk ut av kinosalen, enda jeg ikke er så altfor fan av rap-musikk. Man skjønner hvorfor låtene «Si Ingenting» og «Creme de la Creme» er blitt så store.

En låt jeg regner med vil komme etter premieren er en låt laget til moren hans som fikk påvist kreft, en litt annerledes låt som han selv kaller det, men med et sterkt og sårt budskap, laget som et kjærlighetsbrev til moren. Jeg klør i hele meg etter å høre den i sin helhet.


Bilde: Norsk Filmdistribusjon

Det legges ikke skjul på hvem han er og hvorfor han har gjort som han har gjort. Jeg ble skeptisk i deler av filmen hvor vi blir tatt med i kriminelle handlinger, som også er spenningsmomenter i filmen. Det unnskylder likevel ikke noe som helst, men det er ikke meningen heller. Heldigvis gjør det opp for seg mot slutten hvor det med virkemidler blir vist for oss at, ja, han har tatt et valg nå om fremtiden hans. Og vi både tror og håper det vil holde.

Jeg kunne kjenne meg igjen i mye, som faktisk var overraskende. Og jeg som droppet Øyafestivalen i siste liten kunne virkelig ønske jeg fikk med meg konserten hans der i år, spesielt etter å ha fått et innblikk i hva konsertene hans og låtene hans kan gjøre med de som hører på. Det er jo ganske rått å få alle til å stå opp for å danse på en konsert midt i pandemi og restriksjoner (uten intensjon egentlig vel og merke) og ikke vaktene får gjort noe med det engang.

Jeg fikk faktisk frysninger flere ganger i løpet av filmen, og det å se den på kino hjalp nok også en del her med tanke på stort bilde og stor lyd, så se den på kino slik jeg gjorde. (Den ble tross alt for kontroversiell til å sendes på NRK som var planen. Jaja.)


Bilde: Norsk Filmdistribusjon

Jeg skulle gjerne fått et innblikk i hvorfor han satt 700 dager i fengsel, og gjerne mer av hvordan han møtte kjæresten Ida, selv om jeg kan forstå at det mye mulig var meningen at skulle holdes privat. Kjærlighetslivet altså.

Men alt i alt, en sjukt rå og underholdende dokumentar. Si ingenting på det.

8/10.