Fra pop-tåkens episenter

Katarina Barruk har markert seg på den norske musikkscenen med sitt umesamiske pop-univers. Barruk er en av de mest sentrale artistene fra Sápmi i dag. Hennes opptreden på Oslo World beviser at hun har fortjent en plass blant pop-ens voksenbord.

Barruks stemme velter seg som en tung tåke i lokalet på hennes første låt under konserten på Riksscenen under Oslo World. Det tar ikke lang tid før det trauste konsertlokalet, har blitt forandret til dype skoger der den malankolske joiken kryper rundt stolbena. Barruks vokal står helt alene de første minuttene, der det kun er akustikken i rommet som svarer henne tilbake i det joiken sprer seg ut i rommet som ekko blant fjelltoppene. Idet hun rører ved de lyseste tonene, bikker det over i noe rått, tidivs skjærende joik, en kan nærmest føle at tonen strømmer fra der sorgen legger seg i brystet. Atmosfæren var delvis hypnotiserende til undertegnede sparket pilsen inn i et metallgjerde og satt både publikum, bandet og artisten på scenen fri fra denne transen. Til alles store forbauselse var ikke dette en del av showet. Men den ambiente synthlyden som ble spyttet fra gjerdet kunne like godt vært det.

Lengselsropets favn

Dállie var den første singel på hennes nye album “Ruhttuo” og en gåsehudfremkallende låt. Barruk innleder låta ved å fortelle at den handler om “Evighetsstunder” og det å være nær hverandre i det som skjer akkurat her, akuratt nå. Jeg så på mitt konsertfølge og tenkte evighetsstund er litt Trygve Skaug på kaffekoppen-esque. Et lite hvisk i øret til min konsertkamerat hadde vært for forstyrrende, så jeg sitter fortsatt inne med tanken om dette klisjepoetiske uttrykket.

Selv om språkbarrieren hindrer meg i å forstå hva Barruk synger, er det ingen tvil. Dállie er som et lengselsrop etter disse evighetsstudene der tiden står helt stille. Er det et øyeblikk man vil skal stanse opp, er det i det Barruks stemme nok en gang fyller lokalet. Med perfekt timing gjør bandet sin entre, med lett synth og og enkel gitarklimpring. Låta Tjáhtjiebuhttale er av samme følelseskaliber. Sammenflettingen av de visuelle elementene som tar oss inn i de nordiske skogene og låtas kjærlighetserklæring til mangfoldets eksistens i naturen setter fyr i kamplyst for å bevare artsmangfoldets hjem. Hvem skulle tro at scenens Windowsbakgrunn kunne sette verden i økologisk balanse!

Sett oss fri fra stolens lenker

Katarina Barruks energinivå på scenen ser aldri ut til å svinne bort. Hele konsertforløpet bobler med overskudd og under låta jïmmatje setter Ella Marie Hætta Isaksens, fra ISÁK, fra seg pilsen for å bli med på låta. Jïmmatje er den første låta på umesamisk som ble listet på P3 og en av de sterkeste sangene på det nye albumet hennes. Med hjelp av atmosfærisk 90-talls synth tar Barruk og Isaksens et mektig tak og leverer en låt det slår gnister av.

Det er under låta Gïjđđa at det er betimelig å stille spørsmålet om hvorfor Oslo World har lagt opp til at dette er en sitte-konsert? Låta innleder med et synth-parti som ligner en mer melodisk All mye friends av LCD Soundsystem - som absolutt er bunnsolide indie legender å hente inspirasjon fra. Gïjđđa er samensatt av pop som spriker i en rekke ulike subsjangere fra fuzzpop, til elektonika og pop-rock. Det er så deilig og soleklart dansbart, at man ikke kan gjøre noe annet enn å rette en streng pekefinger mot Oslo World å be om muligheten for å fjerne stolens lenker.