Året er straks omme, men det er aldri over før Nova Noir har annonsert lista over de aller beste filmene fra året som har gått.
SpotifyWrapped har endelig passert, og nå kommer det faktiske høydepunktet ved desember; toppliste over årets beste filmer.
Denne tida er for de av oss som himler med øya over de som deler hvor mange minutter de har hørt på musikk på Instastory, samtidig som vi klør i fingra etter å trøkke statistikken fra Letterboxed ned i halsen på alle innen en mils omkrets.
Nok en gang har Nova Noir lagt hodene i bløt for å rake sammen en like sprikende og selvmotsigende toppliste som de foregående årene. Nedenfor finner du ti filmer som har satt sine spor på gjengen, fra desember i fjor til november i år. De første syv er personlige favoritter som dessverre ikke nådde toppen, og de siste tre er filmene felleskapet stemte frem som aller, aller best.
Takk for i år! Personlig gleder jeg meg til å se «Troll» øverst på lista neste desember.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Drive My Car
Foto: Arthaus
Allerede i januar spådde jeg at «Drive My Car» kom til å toppe mitt filmår, noe jeg nå kan bekrefte at den gjorde! Det ble en pangstart på 2022 idet jeg satt meg ned i kinosalen og fikk æren av å oppleve kunstverket som denne filmen er.
Filmen utspiller seg i dagens Japan, hvor vi møter teaterskuespiller og -regissør Yusuke som bærer på en enorm sorg etter tapet av sin kone. Som gjesteregissør for en teateroppsetning av Onkel Vanja i Hiroshima blir han tvunget til å overlate nøklene til sin elskede røde Saab til sjåføren Misaki, som skal kjøre han overalt. De to utvikler snart et nært forhold hvor de begge endelig får lettet på traumene sine.
Det var en åpenbaring å se denne på kino, men jeg tror dessverre det kan være en seigere opplevelse på hjemmeformat. Filmens spilletid på tre timer gjør det fristende å kikke på telefonen med jevne mellomrom, på bekostning av fordypningen som kan inntreffe i kinosalen. Jeg sier ikke at det er umulig, og det er definitivt verdt det, men jeg er redd for at den ikke vil treffe på samme måte. Om du verdsetter filmer som ikke har det travelt, med god historiefortelling, velprodusert lydside og fantastisk dialog kommer denne varmt anbefalt.
Anbefalt av Alexander Hellstenius
Jackass Forever
Foto: Paramount Pictures
I havet av kreative, gripende og interessante filmer som er på årets toppliste tenkte jeg det var på sin plass å skrive om min favorittfilm fra 2022. Nemlig «Jackass Forever».
En film som kom og gikk uten særlig omtale eller oppmerksomhet. Noe jeg synes var helt feil, med tanke på at «Jackass»-merkevaren i en periode var noe av den største underholdningen på TV. Jeg er kanskje partisk ettersom jeg oppdaget MTV i altfor ung alder, men ingen var mer fornøyd enn meg da jeg fant ut at en fjerde film med Johnny Knoxville og det kaotiske sirkuset hans skulle rulles ut på kino.
«Jackass Forever» leverer på alt av det filmen prøver å begi seg ut på. Nemlig pranks, stunts, humor og ikke minst spark i balla. Du tror kanskje det blir litt for mye av det gode, og det har du kanskje rett i, men ettersom hele casten er godt over 50 år blir nok dette siste gangen vi ser dem på storskjerm.
Med andre ord er filmen som å høre refrenget på alle favorittlåtene dine i halvannen time samtidig som du tar 10+ backflips inni en monstertruck. Du kan nesten si den er alt sammen, overalt alt på en gang!
Anbefalt av Daniel Ardt Nilssen
A Human Position
Foto: Vesterhavet / Anders Emblem
Først og fremst har 2022 vært et sterkt år for norsk film, med titler som «Syk Pike», «Storm» og «Thomas mot Thomas» på lerretet. Det i seg selv har gjort filmåret ekstra godt. Den riktignok beste filmen i mine øyne, både blant de norske og internasjonale, er «A Human Position». Historien om å sitte på stol.
Asta (Amalie Ibsen Jensen) er en kvinne av få ord. Hun har sommerjobb i Sunnmørsposten og bor med kjæresten Live som samler på designstoler. Filmen er egentlig like stille som henne, ettersom det meste av informasjon blir levert gjennom stjålne blikk, romlyd, arkitektur og trasking på asfalt. Halvannen time føles som en sommerferie hvor alt går både veldig sagte og ganske fort, samtidig som vi får bebreidelser om samboerskap, lokalpolitikk og asylmottak.
Jeg klarer ikke forklare på så få ord hvorfor «A Human Position» traff meg så voldsomt da jeg først så den i januar. Det eneste jeg vet er at det er den filmen jeg har sett flest ganger, og at det er den jeg oftest tenker på i hverdagen. En ekte perle! Hva enn regissør Anders Emblem begir seg ut på fremover, så sitter jeg trippende på første rad.
Anbefalt av Ina Elizabeth Sletten
The Batman
Foto: Warner Bros. / SF Studios
«The Batman», med Robert Pattinson som selveste Bruce Wayne, er kanskje den mest sexy, emo og litt smålige klein versjonen av Batman vi har sett hittil. Matt Reeves’ konsept er mer preget av thriller (og kanskje litt grøsser?) enn tidligere versjon av Batman, og visuelt er den skarpere enn Pattinsons kjevelinje.
Fra ville slåsscener i technoklubber, gjennom pirrende bombetrussel-scener i gråtonede katedraler, til ekstremt rå (og ærlig talt et hakk overdrevne) biljakt-scener. Her ser vi en diskutabelt god og brutal endring i den mystiske estetikken vi tidligere er kjent med fra Nolans’ «Batman»-trilogi.
Dessverre faller det derimot litt fra hverandre med tidvis klein dialog, en totalt unødvendig og påtvungen romanse og desidert den mest «cheesy» URL-gåten som fikk meg til å fysisk cringe i kinosalen. «The Batman» brer seg litt tynt ut mot slutten, med de tomme gåtene og ikke fullt så spennende plottlinjene blir ikke den nærmest tre timer lange spilletiden rettferdiggjort. Etter en aldri så liten tease med Barry Keoghan som Joker venter vi i spenning på å se om Reeves’ og Pattinsons’ andre forsøk klarer å toppe Nolans’ «The Dark Knight».
Anbefalt av Karl Aksel Lyby
Elvis
Foto: Warner Bros. / SF Studios
Etter alle filmene som har kommet ut og som jeg har sett var det bare èn film jeg ville skrive om, nemlig «Elvis». Til tross for redaksjonens hat mot den må jeg si at dette var favorittfilmen min som kom ut i år.
Jeg har til en viss grad vokst opp med Elvis og kjente godt til han fra før, men denne filmen åpnet øynene mine. Ikke bare gjennom handlingen, kostymene eller det fantastiske skuespillet til Austin Butler, men gjennom musikken som ble brukt. Det jeg likte var at de hadde med flere av de, om man kan kalle dem for det, ukjente låtene hans som publikum fikk mer forhistorie av.
Jeg likte at filmen ikke bare handlet om Elvis som musiker, men at regissør Baz Luhrmann hadde vinklet det annerledes enn det som har blitt gjort tidligere. Det er en overdådig, flamboyant film, men det var akkurat sånn Elvis også var. Hvem ellers hadde klart å portrettere det like godt som det Luhrmann gjorde?
«Elvis» er fullspekket av god musikk, gode kostymer, sinnsyke sett og fantastisk bra skuespill (minus Tom Hanks, sorry). Butler imponerer igjen og igjen, og det var flere øyeblikk jeg faktisk trodde at han var Elvis selv.
Anbefalt av Karin Emilie Grette
Licorice Pizza
Foto: MGM / SF Studios
Paul Thomas Anderson har returnert til 70-tallet, og et univers som minner om den fargerike, lekne verden gjennombruddsfilmen «Boogie Nights» tok sted i. Resultatet er en film full av humor, varme og eventyrlyst.
«Licorice Pizza» kan minne om Tarantinos «Once Upon a Time in Hollywood», og er nok en kjærlighetserklæring til Los Angeles og de forunderlige karakterene som pleide å finnes der. Å oppsummere handlingen er nærmest umulig, da den er full av digresjoner, avsporinger og korte episodiske fortellinger. Men vi følger Alana og Gary (fantastisk spilt av Alana Haim og Cooper Hoffman, som virkelig bringer disse karakterene til live) gjennom en rekke eventyr og utviklingen av deres litt merkelige… vennskap.
Paul Thomas Anderson har fått frie tøyler til å gjøre hva enn han vil, og resultatet er en unik film ingen andre hadde fått lov til å lage i 2022. Den er nydelig skutt på 35mm, og full av filmreferanser cinifiles kan kose seg med. Dette er nok ikke en film for alle. Men på lik linje med Linklaters «Dazed and Confused», er dette en morsom tidskapsel som med et lappeteppe av scener og digresjoner forteller en større historie om en svunnen tid. Dette er en film for nostalgikere!
Anbefalt av Embla Åslein
Alle hater Johan
Foto: Eirik Linder Aspelund / Nordisk Film
«Alle hater Johan» er en film om bygdemiljø, kjærlighet, familie og å ikke være velkommen eller bli godtatt. Men mest av alt: sprenging og dynamitt. I alle former, kan man vel si. Det er gode humorelementer, jækla mye trøndersk, Kvæfjordkake fra start til slutt, gode skuespillerprestasjoner og ikke minst også en sjarmerende slutt.
Anbefalt av Liv Ingrid Bakke
------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
#3 - The Tragedy of Macbeth
Foto: A24 / IAC Films
Ingen tvil her, halvparten av Coen-brødrene hadde en helvetes singeldebut med «The Tragedy of Macbeth».
Denne tolkningen av Shakespeare-klassikeren er så gørrgotisk, velspilt, og nedstrippet at den effektivt drar den moderne streamingtitter rett inn i en fortelling som er over fire hundre år gammel. Vel å merke kommer du ikke til å skjønne en drit av dialogen med mindre du har en IQ på 147+, doktorgrad i engelsk litteratur eller er på din femte rewatch av Rick and Morty. Og til og med da vet jeg at du lyver. Men med Denzel Washington og Frances McDormand i storform og en diabolsk kinematografi med paralleller til «Det syvende segl» av Bergman er det vanskelig å komme ut av at dette var en av årets desidert råeste filmer.
Anbefalt av Kim Hilton
#2 - Sovekupé nr 6.
Foto: Mer Filmdistribusjon
Hvem digger ikke 90-tallet? Hvem digger ikke kjærlighet? Hvem digger ikke å sove i en liten sovekupé med en fremmed!? Det digger i hvert fall vi, ettersom «Sovekupé nr. 6» kom på andreplass i vår toppliste.
Denne søte og litt trange kjærlighetshistorien handler om to ensomme, men helt forskjellige personer, som blir plassert sammen i en intim sovekupé. Begge skal til samme destinasjon, Murmansk, men med ulike mål.
Laura, en finsk arkeologistudent som flykter fra en mislykket forelskelse i Moskva, reiser for å se 10 000 år gamle helleristninger. Ljoha, en russisk mann som ved første øyekast er den siste man vil havne i en sovekupé med, har som mål å skaffe seg jobb som gruvearbeider. Desto mer tid vi tilbringer med Ljoha får både publikum og Laura sansen for den russiske skruen, og innser at vi kanskje var litt raske til å dømme han.
Historiefortellingen, castingen og regien treffer spikeren på hodet. Bildene, musikken, estetikken og stemningen er en visuell tidsmaskin og man kan fort bli lurt til å tro at filmen ble laget på 90-tallet! Ja, det er nok en enkel film, men det er en grunn for at den var nominert til Gullpalmen i Cannes!
Anbefalt av Lukas Ligeti
#1 - Everything Everywhere All at Once
Foto: A24
I likhet med fjorårets vinner av årets beste film, «Parasite», som sjonglerte filmsjangere til de grader, så sjonglerer også «Everything Everywhere All at Once» med filmmediet. Kanskje noe som er enda viktigere enn filmsjanger, nemlig følelser, og det er derfor den ble kåret til beste film fra 2022 av Nova Noir.
«Everything Everywhere All at Once» tar for seg kanskje det mest dagligdagse man kan finne på. Filmer med et så stort hjerte at du både gråter og ler samtidig er sjelden kost i filmverdenen.
Det er en film du ikke kan pitche til venner, fordi hvordan skal man ellers selge inn denne filmen bortsett fra å si: «Bare se den»
Anbefalt av Lars Brænden Schram