Salt arrangerte i helga festivalen Havstrøm - en festival med fokus på ferske artister og musikalske prosjekter. Med 16 navn på plakaten, i tillegg til flere DJ-er som bydde til dans, ble det hele en god helg med nye musikkopplevelser.

For andre gang byr Salt musikkelskere til Havstrømfestivalen, en festival med fokus på relativt ferske navn i musikk-Norge. Noen av artistene er såpass nye at man ikke kan finne dem på Spotify, men felles for samtlige navn på plakaten er at de alle nylig har gitt ut - eller snart skal gi ut - ny musikk.

Havstrøm fyller et tomrom i Oslos festivalkalender etter pandemi flyttet by:Larm til høstparten, og setter for de aller fleste besøkende i gang festivalåret. Dette er, ifølge festivalansvarlig Tonje Jacobsen, et viktig aspekt, ettersom det byr på en sjanse til å bli booket til den kommende festivalsommeren.

Dette ser vi også i praksis fra fjorårets Havstrøm, hvor både Øya- og The Great Escape-aktuelle Tigerstate og Thea Wang - som per dags dato varmer opp for Aurora på verdensturné - var å se på scenen.

Det er derfor nærliggende å sette likhetstegn mellom Havstrøm og andre bransjefestivaler som by:Larm, Øyafestivalens klubbdag og Trondheim Calling. Dette er imidlertid festivaler som opererer med et annerledes rammeverk enn førstnevnte, da det ligger mye frihet til å eksperimentere med ulike sjangre når festivalen er spredt ut over en rekke scener. Havstrøms artister befinner seg riktig nok mer eller mindre i ulike aspekter av popsjangeren, men byr likevel på ulike kunstneriske uttrykk - dette til tross for at det flere steder er overlapp med samme musikere i ulike band.

Foto: Sofie Granberg

Havstrøm leverer i stor grad det den lover, nemlig å være en velkuratert festival bestående av artister som kan faget sitt, og konserter som de fleste kan like. Til tross for at ikke samtlige opptredener byr på sceneshow likt lørdagskvelden på Øyas hovedscene, står musikken i fokus, og sjarmen ved slike nedstrippede show kan være vel så henrivende.

Festivalen kompletteres av et utvalg DJs som spiller både i hovedlokalet Bazaar og det ganske mye mindre Naustet. Til tross for at dette mellom konserter bidrar til en fullendt festivalopplevelse innenfor det noe begrensede arealet, gjør det også en del konserter sårbare for lydgjennomslag, særlig i roligere partier.

I en relativ fullspekket helg har Skumma Kultur pekt seg ut noen opplevelser som imponerte særlig.

Foto: Sofie Granberg

¡BangBang Watergun!

¡BangBang Watergun! avslutter fredagen, og det med et brak. Til tross for at kvintetten, som for anledningen har med seg trommis Vegard Staum, ikke spiller på hovedscenen - gir de en opptreden verdig en hovedscene.

Vokalist Ragnhild Moan står solid i front gjennom hele seansen, og det hele dras plettfritt i land i samspill med resten av bandet. Det musikalske suppleres av visuelle elementer og bruk av videokamera som løfter det hele enda et hakk, og konserten når trolig sitt absolutte høydepunkt idet bassist Erlend Tredal hopper ut i publikum. Fan i forkant eller ei - dette er en gjeng som engasjerer.

JEZ_EBEL

Lokalet er fullstappet når pyramiden blir hus for en blanding av indie-pop, bossa, soul og jazz idet JEZ_EBEL tar scenen lørdags kveld. Med seg for anledningen har hun en noe beskjeden besetning bestående utelukkende av produsent Martin Lie Svendsen på gitar og tracks, men stort mer behøves ikke.

Fra andre plattformer enn scenen er det lett å se at det ligger en estetisk finesse i det JEZ_EBEL produserer - både auditivt og visuelt. Dette er også tilfellet på lørdagens konsert, hvor hun beviser at det ligger stor verdi i det enkle. Sammen med en unektelig tilstedeværelse og unik stemme, er det vanskelig å ikke la seg begeistre av bergenseren.

Foto: Sofie Granberg

Benedikt

Åhh Benedikt, kjærlighetsbarnet til Elliot Smiths sippestemme og lydbilde på Sufjan Stevens skiva Carrie & Lowell. Vokalist Hans Olav Settem beskjedne stemmen evner på lik linje med Smith og Steven å stilne alt den rører ved – da aldri søndyssende, mer en altoppslukende forsiktighet du ikke vil forstyrre.

Det er den sammensatte oppbygningene i Benedikts lydbilde som står som det mest imponerende med konserten under årets Havstrøm. I tekster som krysser både det sakrale og banale, hverdagslige og storartede finner man ingen annen mulighet enn å bare legge seg paddeflat å la seg imponere når strykere og blåsere er med på å dra konsertens helhet i land.

Konserten står seg som noe av det mer spennende som inntok scenen på årets Havstrøm. Og joda, så klart føltes låta Pope Francis som å bade i engletårer i et eller annet små-dystert paradis, den gjorde jo det.

Anmeldt av: Kristin Knutsen

Rebmoe

Det er ingen andre enn Rebmoe som får være starten på slutten av Havstrømfestivalen. Hun trøkker i gang med låta Undercover Lover, som ligner på repetitive toner fra et sukkersøtt arkadespill.

På scenen spretter hun rundt, med en stemme som høres så forbanna kjent ut. Den lyder som et ekko fra fortidens Hollywood-skandaler og setningen “That so Fetch”, blandet med Paris Hilton's nasale stemme.

Låta Coolest Guy on campus fremføres med helt riktig megde av en 20-talls trash vibbe og tilgjorte vokal. Det musikalske uttrykket var visst ikke gått i glemmeboka, for foran oss på scenen sto et sammensurium av alt kjent og (delvis med god grunn) glemt fra 2000-tallet.

Anmeldt av: Kristin Knutsen