Han som for knappe fem år siden ble manet frem som horrorens kommende konge har allerede klart å løsrive seg fra profetien. Ari Aster er blitt en selvutnevnt gjøgler, og på tross av at han fortsatt tråkker inn de nye skoene, kler han disse langt bedre.
Marerittskomedie, jødenes «Ringenes Herre» og en tiåring som har tatt for mye antidepp. Kjært barn har mange navn, og det er blant annet slik regissør Ari Aster har beskrevet sin nyligste film, «Beau is Afraid».
Siden debutfilmen «Hereditary» (2018) har Aster blitt hyllet for evnen til å utfordre rammene til sjangrene han utforsker. «Beau is Afraid» er intet unntak, bare gi meg litt tid til å bestemme meg for hvilken sjanger det er snakk om.
Joaquin Phoenix spiller den paranoide, hjelpeløse og konfliktskye Beau Wassermann. I løpet av tre timer skal vi følge ham gjennom fortid, fremtid, fabler og feberdrømmer. Og det hele starter med at han skal reise utenbys for å besøke moren Mona (Patti LuPone), i anledning markeringen av farens dødsdag.
Det å forklare handlingsforløpet til «Beau is Afraid» er like vanskelig som det er unødvendig å vite. Det nærmeste jeg kommer en oppsummering, er låta Den uheldige mannen av Thorbjørn Egner. Dessuten er det Asters eget ønske at publikum vet minst mulig før de setter seg i kinosetet.
Foto: Another World Entertainment
Panisk latter
Som en som har sett mesteparten av både «Hereditary» og «Midsommar» (2019) via glipper mellom fingrene, var det utrolig uvant å heller måtte holde seg for munnen og dempe latteren. Mer enn noe annet er «Beau is Afraid» en komedie. En mørk og dirrende latterkule, med innslag av både voldsom slapstick og billige ordspill.
Samtidig oppstår det en konstant dissonans mellom ens egen latter og det store ubehaget som brygger i resten av kroppen. Phoenix’ fortapte blikk trekker deg inn i den samme angsttåka Beau er fanget i, og hårene i nakken står støtt gjennom alle tre timene.
Når man omtaler «gode» filmer trekkes det ofte frem at den vekker genuine følelser i publikum. Som regel gjelder dette felling av tårer eller kollektive hjertesukk, men etter min mening er det minst like imponerende å få en hel kinosal til å vri seg i ubehag. Slik knytter Aster seg tettere til auteurer som Ruben Östlund og Michael Haneke, og beholder likevel et særegent glimt i øyet.
Foto: Another World Entertainment
Et lappeteppe av traumer
«Beau is Afraid» er Asters dyreste film hittil, og det kan kjennes helt ut i sømmene. Med detaljert scenografi, slående fantasisekvenser og et fascinerende karaktergalleri, bygger filmen et fullverdig univers. Jeg får jevnlig lyst til å sette filmen på pause, for å få med meg alle plakatene på soveromsveggen eller notere ned hvilke bøker som står i bokhylla.
Det er ønsket om å lære, forstå og tolke Beaus verden som holder meg våken, men så fort filmen hviler for lenge slumrer jeg. I den slitte trenden med evigvarende filmer er det essensielt å holde på kruttet frem til siste stund. «Beau is Afraid» sliter dessverre med å holde på takten når alle de løse trådene skal buntes sammen.
Gira på mer ubehag?: Skrekkfilmer for deg som ikke liker skrekkfilmer
Listen er lang med ting jeg gjerne skulle nevnt om «Beau is Afraid». Beroligende nok vet jeg at dette blir en film som vi skal diskutere i lang tid fremover. Den kommer til å fornærme mange, tilfredsstille andre og overraske flere.
Om «Syk pike» var den slemme søsteren til «Verdens verste menneske», kan «Beau is Afraid» kalles den gale fetteren til «Everything Everywhere All at Once».
«Beau is Afraid» har norgespremiere 28. april.