Livet ble ikke bare snudd på hodet for palestinere i Gaza i kjølvannet av 7. oktober, også på Vestbredden er palestinere sterkt preget av krigen. Nour Rahhel forteller om hennes hverdag.
Tekst: Synne Berg
Det første som møtte meg da jeg var på studietur til Vestbredden i 2022, var det brutale møtet med passkontrollen på flyplassen i Tel Aviv. Alle i klassen som så etnisk nordiske ut, kunne gå rett gjennom. De med andre trekk, selv med norsk pass, ble tatt med til avhør. Dette gjøres systematisk i Israel med alle som kan se ut som de har arabiske gener, av sikkerhetsmessige årsaker.
De første dagene var tunge, med mange sterke inntrykk. Vi fikk blant annet se muren Israel har bygget på Vestbredden for å kontrollere og overvåke palestinere. I tillegg besøkte vi en palestinsk barnefamilie, som hadde fått huset sitt revet av israelske styrker. De ble presset økonomisk til å betale for å beholde huset sitt. Likevel ble det revet og de lot familien betale for det.
Ruinene til huset til en palestinsk småbarnsfamilie. Foto: Privat.
Israel fortsetter stadig å bygge folkerettsstridige bosettinger. Vi fikk besøke den palestinske byen Hebron, en av byene der israelere har bosettinger. For å komme inn her må man gjennom et militært checkpoint. Der måtte alle i klassen min si at vi var kristne. I den samme byen ble vi kastet stein på av israelere, men de stoppet da de fikk vite at vi var turister. Paradoksalt har israelere bygget en mur for sikkerhet, men fortsetter likevel å bosette seg på palestinsk side. Vi fikk vitne hvordan palestinere lever under apartheid, samt høre historier om at de stadig blir utsatt for trakassering, vold og grove brudd på menneskerettighetene.
Fra gatene i Hebron. Foto: Privat.
På turen besøkte vi i tillegg byen Ramallah. En av kveldene våre der, dro vi på en restaurant og spiste nydelig palestinsk mat. Ved siden av bordet vårt, satt en vennegjeng med palestinske studenter. Jeg endte opp med å prate med dem en god stund. De fortalte om det å vokse opp under okkupasjon, og flere hadde mange rystende historier om hvordan de, eller familie og venner, hadde blitt behandlet av israelere. Likevel kunne de fortelle at de hadde et enormt håp om en lysere fremtid for Palestina. Håpet var det eneste som hjalp.
Foto: Privat. Restauranten i Ramallah.
Nour Rahhel var en av de jeg ble kjent med. Vi utvekslet kontaktinformasjon, og har hatt kontakt i ny og ne siden besøket. Da krigen mellom Israel og Hamas brøt ut i fjor, gikk tankene mine umiddelbart til henne. Nå som det hadde gått et år siden 7. oktober 2023, ønsket jeg å spørre henne om hun ville bli intervjuet om livet på Vestbredden nå. Det ville hun gjerne.
Under intervjuet introduserer Nour Rahhel seg som en 25 år gammel jente, som jobber som arkitekt. Hun forteller at hun har vokst opp i Betlehem og bor der nå, men har studert og bodd fem år i Ramallah.
Først spør jeg Nour om hun og hennes nærmeste er trygge, med tanke på angrepene fra Iran mot Israel uken som har vært. Hun forteller at det går fint, men at angrepene påvirker deres mentale helse ytterligere.
Videre spør jeg hvordan hverdagen hennes var da jeg møtte henne i 2022.
– I was a student. I moved from two cities because, as I told you before, I studied in Ramallah, which is far from Bethlehem. It's like an hour in a car. But because of the checkpoint, it wasn't easy for me to move easily. Maybe I will wait on any checkpoint for four or five hours. The soldiers of these checkpoints don't care about our time. They don't give a shit for us, forteller Nour.
På “checkpoints”, må palestinere vise pass og gå gjennom en sikkerhetskontroll. Nour forklarer at dersom palestinere ønsker å reise fra en by til en annen, må de gjennom slike checkpoints. Noen ganger er det bare ett, noen ganger flere. Hun sier at de også kan plasseres på steder der de ikke har vært før. Innimellom tvinger de deg til å åpne telefonen, sier hun.
– My cousin, travelled two weeks ago to our city, and they hit her even though she was pregnant. They do not consider any humanitarian issue. And sometimes the soldiers of these checkpoints close, we will stay waiting for hours, sier hun.
Et militært checkpoint. Foto: Privat.
Nour understreker at konflikten har vart i mange år, ikke bare etter 7. oktober i fjor. Hun forteller at hun ikke følte seg trygg da hun studerte, og refererer til en ulykke som skjedde på universitetet.
– One day the soldiers of the Israeli army came to our university and took a number of students for no reason. It was like a shock to me to see them come and attack our university and take the students, as they can do whatever they want, formidler hun.
–Obviously it affected you every single day. Can you describe how your life has changed since October 7th, 2023 until today?
– We faced many, many difficulties during our lifetime. But after the October 7th, the other face of Israel was harmfully obvious to everyone. Mainly the differences are even harder and harder, svarer Nour.
Hun forteller om en episode som skjedde med søsteren hennes, etter 7. oktober i fjor. Søsteren var sammen med vennene sine, på vei til universitetet. På et checkpoint beordret de alle reisende til å gå ut av bilen, og de tok telefonene deres. De slo vennen hennes. Etter en til to timer, lot de dem komme gjennom. Dette ville ikke ha skjedd før 7. oktober i fjor, forklarer hun.
Videre forteller Nour at situasjonen også har gått kraftig utover turismen og dermed økonomien deres. Helhetlig sliter svært mange psykisk, sier hun.
– It affects on many aspects, not just the political one. Everyone is feeling bad. We don't have good emotions as well, you know, for example, most of the days, unfortunately, and I'm sad to say that, but I sleep when I am crying because of the videos I see the people of me. We are all Palestine, but we are living separately because of the occupation, formidler hun.
–Thank you for opening up and speaking about this, because it's very hard for us to understand everything that you're going through. But I think that you explained it very well. Do you feel safe in any way?
Nour forklarer at det uansett ikke er så trygt som det bør være, men at hun har bodd i en relativt fredelig by. Likevel kan hun fortelle at for en måned siden, ble byen invadert av minst syv jeeps med soldater.
– The army came to our hometown and knocked our doors. They opened our homes, checked whatever they want. No one can say, or tell them no. They can kill you very easily, sier hun.
Når jeg spør Nour om hun føler at mediedekningen av Vestbredden er representativ for hvordan hun opplever det, er hun tydelig på at dekningen ikke er god nok globalt. Hun forteller at nyheter gjennom sosiale medier, som Instagram og Tik Tok, gir tilgang til mer autentiske nyheter.
Avslutningsvis takker jeg Nour for at hun åpner seg og forteller om den brutale virkeligheten hun lever i.
– You are welcome. I am happy that I met you, and had the chance to speak about our issue today. So, thank you.