Erindringer fra en parisisk studietid

Dette er en kommentar som ble skriven 6.oktober.

Mitt første møte med Paris som student kom i sommeren 2018 da jeg som ung og lovende skulle starte et tre ukers langt emne ved Sorbonne Université Paris 1, før jeg skulle starte min bachelorgrad ved Université de Sorbonne Nouvelle Paris 3 (Sorbonne Nouvelle eller Paris 3).

Jeg var så heldig å dra på utveksling til Frankrike på videregående (en annen grunn til at de nåværende protestene får meg til å mimre tilbake). En ting som overrasket meg, var at et av de første ordene jeg lærte på utveksling i Frankrike var pavé.

Pavé? Hvorfor er det så viktig å lære ordet brostein?

Det var en varm sommer fylt med spennende akademia og fotballglede, da Kylian Mbappé tok Frankrike til seier i sitt første verdensmesterskap. Det braste jubel ut av det franske brasseriet jeg så kampen på da Mbappé scoret Frankrikes fjerde mål i det 65. minuttet. Enda det gjenstod en god halvtime (og et kroatisk mål), begynte brasseriet å be folk om å betale regningene sine, for på det 90ende minuttet visste de at alle kom til å løpe skrikende ut i gatene.

Feiringen var like langvarig og mer høylytt enn Oslos feiring da Norge vant mot Brasil i 2026, men der nordmennene dro til Slottet for å vekke Kongen, stod biler i brann blant feirende franskmenn i Paris. Etter en feiring som varte hele natta våknet jeg til en hovedstad rasert i lykkerus.

Rasert i lykkerus? Hvis dette er en lykkelig befolkning, hvordan ser den så sint ut da?

Få måneder inn i oppholdet mitt startet de beryktede Gule vester demonstrasjonene (Gilets jaunes). De nådde for alvor norsk media i desember 2018, men hadde da pågått for oss i Paris siden november og skulle pågå sporadisk langt ut på våren 2019. Det var store demonstrasjoner hver lørdag, som fort ble en vanesak for lokalbefolkningen. Skyene med tåregass og pansrede politibiler var noe du bare måtte forholde deg til mens du gikk til dine daglige gjøremål. Du kunne sitte på uteservering og se demonstranter løpe forbi, tett fulgt av politi med batonger og hjelmer, og glemme at dette ikke egentlig skal være hverdagskost. Brostein ble gravd opp av de ærverdige gatene og kastet mot politibilene. Ja, det er jo derfor man må lære seg pavé!

Men det er seks andre dager i uka, som ble fylt med studier, fritidsaktiviteter og museer (som er gratis for unge under 26). En god studietid i en av verdens vakreste byer. Holdt du deg unna de verste knutepunktene for demonstrasjoner kunne du til og med kose deg nærmest upåvirket på en lørdag. Det skulle snu, ikke så dramatisk som man kanskje skulle trodd, allerede vårsemesteret mitt første år.

Sorbonne Nouvelle Paris 3

Skolen jeg endte opp på i Paris er en del av Sorbonne, men relativt ny, grunnlagt i 1971. Det er ett av 13 fakultet grunnlagt etter Mai 1968, en tid med store studentdemonstrasjoner som spredte seg til hele befolkningen, og førte til et nyvalg i Frankrike og studentdemonstrasjoner i flere land i verden.

Sorbonne Nouvelle Paris 3 er et humanistisk fakultet, der man kan studere blant annet litteratur, lingvistikk, scenekunst og europeiske studier, grunnlagt som et svar på sivil ulydighet og demonstrasjoner. Det var da kanskje ikke så overraskende at mine tre år ved Sorbonne Nouvelle skulle være fylt av demonstrasjoner, blokader, okkupasjoner og generalforsamlinger, det er jo sånn skolen ble opprettet.

Demonstrasjonene ble stemt gjennom av studenter på generalforsamlinger. Innkallingene kom via plakater og hvem som helst kunne fremme sin sak og legge frem ønsker. Slagord ble malt på veggene og hengt opp i gangene. Dugnader ble arrangert for å lage bannere og skilt. Flere av professorene gikk ut i streik og møtte opp på generalforsamlingen. De demonstrerte mot en økning av semesteravgiften for utenlandske studenter som kom samtidig som universitetet opplevde økonomiske kutt. En treårig bachelorgrad, noe amputert av koronapandemien, ble derfor enda mer amputert av en langvarig professorstreik og et par nokså langvarige blokader.

Mobiliseringen i disse årene bar med seg noen frukter. Utenlandske studenter fortsatte å betale samme semesteravgift som de hadde gjort tidligere, hvert fall frem til jeg sluttet som parisisk student og dermed å betale semesteravgift i Paris i 2024, og kuttene ble ikke så store som forventet.

Etter tre år startet jeg en ny bachelorgrad ved en skole med litt mindre sivil ulydighet og litt mer sikkerhetstiltak ved inngangsdøra. Demonstrasjonene var da ikke forbeholdt utdanningsinstitusjoner, men flyttet seg ut i de langstrakte parisiske boulevarder. Vi husker vel alle den store søppel-streiken i Paris i 2023? Ikke? Da anbefaler jeg å søke den opp. Jeg kan si, av erfaring, at det er bedre å lese om enn å leve gjennom.

I løpet av årene 2018-2024 fikk vi som studerte ved visse universiteter i Paris føle blokade, okkupasjon, demonstrasjon, tåregass og streik på kroppen. The full French experience da, med andre ord.

En studietid i Frankrike kan føles ut som et lynkurs i aktivisme for en norsk student fra Oslo. Ikke bare utdanningspolitikk har en direkte innvirkning på studiehverdagen din, fransk politikk som helhet og store internasjonale solidaritetsaksjoner fører til tomme klasserom og forelesningssaler. Da jeg kom tilbake til Oslo og så hvordan vi streiker og demonstrerte føltes det nesten litt tamt. Kan fakkeltog og høyttalere på Eidsvolls plass føre til reel endring?

Midt i alt dette kom jo koronapandemien, men det kan vi se bort i fra her. Det satte en liten stopper for demonstrasjoner, men de kom tilbake med full brast allerede i desember 2020.

Begrepsavklaring

Ok, kanskje ikke alle vet hva de forskjellige begrepene betyr, så her kommer en liten avklaring helt fra eget minne oversatt av min egen hjerne. Alle disse begrepene kan overføres til andre situasjoner, men jeg har oversatt dem fra øynene til en student.

Blocus (blokade): dørene blokkeres, som oftest med søppelkasser, og ingen kommer inn. Dette kan bli veldig kaldt i januar, men når det skjer om våren er det veldig gøy.

Occupation (okkupasjon): studenter okkuperer fakultetet sitt og forhindrer forelesninger. Da Sorbonne Nouvelle ble okkupert av studenter hadde de med soveposer, mat, drikker, husdyr (ja, vi snakker høner) og alt annet som skal til for å overleve det som endte opp med å være en tre måneders lang okkupasjon. Tiden blir ikke brukt på forelesninger, men på dugnader, workshops, møter, matlaging, synging, lesing og gode samtaler.

Grève (streik): kan føles som en nasjonalsport i Frankrike. En streik der deltakerne (studenter og professorer) slutter all aktivitet. I motsetning til Norge er det ikke alltid fagforeningene som kaller inn til streik, det kan komme (og kommer ofte) fra de ansatte/studentene. Dette kan lett samkjøres med en okkupasjon, en blokade, en boikott, en demonstrasjon eller noe annet.

Manif (kort for manifestation, demonstrasjon): kan også føles som en nasjonalsport. Disse kan fort fylle de store boulevardene, ofte med hjemmelagde skilt. Det gis ofte ut mat og kan spilles musikk. Det trenger ikke være sinte demonstrasjoner, men ofte er det fordi folk er misfornøyde med noe. For den beste stemningen bør man være litt på midten av toget, mot siden av folkemengden. Langt foran kan man bli møtt med politi, langt bak er stemningen ebbet litt ut.

Mobilisation (mobilisering, samling, massemøte, demonstrasjon): all form for samling rundt en politisk sak. Ofte blir det kalt inn til en mobilisation, som da kan innebære streik, blokade, okkupering av bygg eller demonstrering.

Hva skjer nå?

Nå demonstrerer videregående-elever og studenter over hele Frankrike. Det som startet medlærere i streik og demonstrerende elever på en videregående skole nord i Paris har ført til at flere hundre skoler må stenge ned, flere tusen har blitt arrestert (de fleste mindreårige) og flere er skadet.

Demonstrasjonene startet på en skole der lærerne streiket for lærermangel, dårlige skolebygg og for store klasser. De spredde seg fort og kan nå føles mer systemkritiske enn den utløsende streiken. Demonstrantene virker lei av å ikke bli hørt og ikke tatt på alvor. Det er noe jeg kan huske fra mine medstudenter også, følelsen av å ikke bli tatt på alvor 1.oktober er det kalt inn til en generalstreik, demonstrasjon og blokade av videregående skoler i hele landet og flere universitet, også mitt gamle universitet, har slengt seg på i solidaritet med elevene. Fagforeninger har kalt lærere og professorer inn til streik. Det kan bli den største demonstrasjonen i Frankrike på flere år. Demonstrasjonene er uansett enda et eksempel på solidaritet i praksis: videregåendeelevene demonstrerer, fagforeningene og universitetsstudentene hjelper til, sammen med flere andre «voksne» som støtter elevenes krav. De gir mat og vann til demonstrantene, stiller seg opp som «skjold» mot politiet, og marsjerer i gatene. Godt gammeldags samhold, solidaritet og forståelse på tvers av generasjoner.

Plakatene til demonstrantene leser blant annet on veut un parcours sûr, par parcoursup (vi ønsker en sikker fremtid, ikke parcoursup, den franske versjonen av samordna opptak), Mai 68 c’était eux, 2026 ce sera nous (Mai 68 var dem, 2026 skal bli oss), sois jeune et tais-toi (vær ung og hold kjeft) og Rimbaud nous l’a montré: être jeune c’est se revolter (Rimbaud viste oss det: å være ung er å gjøre opprør). Systemkritiske plakater med litterære og historiske referanser, for en gjeng unge og lovende. Dersom demonstrasjonene blir så store som de spås, kan det føre til virkelig endring, det er hvert fall håpet. Samtidig er det trist å se de unge demonstrantene bruke slagord som kan minne om slagordene til 1968. Om noe skriver de seg inn i en lang historie med unge og lovende franskmenn som demonstrerer for bedre vilkår og å bli tatt på alvor.

Det å demonstrere eller observere demonstrasjoner i Frankrike kan føles som en overgangsrite, noe man må gjennom for å virkelig kunne si at man har studert der. Men når man bor der og er en del av samfunnet, som jeg var i seks gode år, er det blodig alvor uansett om man står i eller utenfor protestene. Og det er erfaringer du bærer med deg videre i livet uansett hvor du ender opp, som kan påvirke deg i møte med streiker, demonstrasjoner og politi. Min noe ukyndige prognose er at søppelkassene forblir foran inngangene til franske videregående skoler en liten stund fremover, med mindre kravene til elevene blir møtt med den seriøsiteten de fortjener. Av erfaring må franske elever og studenter holde ut veldig lange skoledager med mye arbeid, så de holder nok ut en stund med blokader. De har jo tross alt vokst opp i et land som feirer revolusjon på deres nasjonaldag, der nasjonalsangen kaller folket til våpen (Aux armes les citoyens) og der pavé (brostein) er et ord nybegynnere lærer på franskkurs. Og om det er noen trøst for de voksne i rommet, som kanskje deltok i Mai 68 eller studentdemonstrasjonene på 90-tallet, som kanskje syns de unge demonstrerer litt for mye, så viser det i hvert fall én ting. Franske skoleelever følger godt med i historietimene.