Radio Nova

Månedens mediemandag: Mars 2026

Månedens mediemandag er Lobbyens nye spalte med anbefalinger av skeive medieprodukter. Her løfter vi fram bøker, filmer, serier, podkaster og musikk du burde få med deg.

Månedens Mediemandag [Lobbyen Anbefaler]: Mars 2026 (forside)

Foto: Mio Eggen

Publisert: March 23, 2026, 7 p.m.

Skrevet av Beatrice K. Bjørsvik, Mar Valo Ø. Cleveland og Mio Eggen for Lobbyen

Denne første utgaven av Månedens mediemandag byr på en skeiv coming-of-age-roman, et ambisiøst lyddrama, en mørk krimserie og en kort, animert kjærlighetshistorie. Fra identitet og forelskelse til etterforskning og futuristiske universer – her er fire anbefalinger som viser bredden i skeiv historiefortelling: Imogen, Obviously av Becky Albertalli, The Penumbra Podcast, Memento Mori av C.S. Poe, og SLICE av PULPE.

IMG_0079

Foto: Mio Eggen

Imogen, Obviously av Becky Albertalli (roman)

Imogen, Obviously er en roman skrevet av forfatteren Backy Albertalli. Hun er mest kjent for å ha skrevet romanen Simon vs. the Homo Sapiens Agenda, som ble adaptert til filmen Love, Simon. Men nok om det, for i dag skal jeg prate om romanen Imogen, Obviously. Jeg kan rett og slett starte med å sitere baksiden av boka:

Imogen Scott may be hopelessly heterosexual, but she's got the World's Greatest Ally title locked down. And when she visits her best friend Lili – newly out and thriving, with a cool new squad of queer friends – at college, Imogen brings her ally A-game. Even if that means bending the truth, just a little.

Like when Lili drops a tiny queer bombshell: she's told all her college friends that she and Imogen used to date. And none of them know that Imogen is a raging hetero – not even Lili's new friend, Tessa. Of course, the more time Imogen spends with chaotic, freckle-faced Tessa, the more she starts to wonder if her truth was ever all that straight to begin with…

Hovedkarakteren i boka heter altså Imogen… obviously. Hun går siste året på highschool, i Penn Yan – en liten by i delstaten New York. Hun har flere skeive venner – blant annet lillesøsteren hennes, Edith – og hun er med i skolens skeive støttegruppe. Hun kan mye om skeiv kultur, for flere av hennes nærmeste er jo skeive, men også fordi hun genuint er opptatt av å være den perfekte støttespiller for skeive. Hashtag ally!

Det er spring break. Imogen sitter i bilen på parkeringsplassen ved Blackwell College, hvor bestevenninnen hennes, Lili, studerer. Hun skal nemlig overnatte hos Lili. På Blackwell College. I en dorm. I tre netter. Cirka sekstifem timer. Ikke at hun holder tellingen – obviously holder hun ikke tellingen! Dette blir hennes første opplevelse av hvordan college er. Nærmere bestemt hvordan hennes fremtidige college, og hjem, er – for hun skal nemlig begynne å studere der til høsten. Ikke at hun er fremmed for Blackwell College, for det er nærme Penn Yan, hvor hun bor, og hun har vært forbi colleget mange ganger. Men dette er hennes første ordentlige opplevelse av livet på campus.

Lili, bestevenninnen til Imogen, er skeiv, nærmere bestemt pan, og hun har fått flere skeive venner på Blackwell College, deriblant Declan, Mika, Kayla og Tessa. Da Lili først ble kjent med andre skeive på college, følte hun at hun ikke var skeiv nok, og at hun hadde for lite skeiv erfaring, for hun hadde nettopp kommet ut, så hun diktet opp at hun hadde en ekskjæreste, og at den ekskjæresten var Imogen. Heterofile Imogen. World's greatest ally Imogen. Men nå er Imogen bifil – eller… nå Imogen være bifil, for hun ønsker å opprettholde Lilis ganske uskyldige lille løgn. Imogen får forresten vite dette først etter at hun har ankommet campus og allerede har hilst på flere av de skeive vennene til Lili. Heldigvis kom ikke temaet seksualitet opp før Imogen fikk vite det.

Så nå må hun altså late som om hun er bifil, men hun tviler på at hun kommer til å klare å opptre bifilt på realistisk vis – hva nå enn det betyr. Men hun får flere komplimenter på sine bifile vibes. Hæ? Hvordan? Også er det Tessa, da… chaotic, freckle-faced Tessa… som Imogen finner tonen med umiddelbart. De finner virkelig tonen, og de prater og chatter mye og lenge. Men… de er jo bare venner, ikke sant? For Imogen er jo streit, så dette er bare et platonisk crush. Eller? Hmmm…

Dette er muligens min favorittbok. Jeg mener det! Den er så fin. Og rørende. Og den er så bra. Og den har mye, og god, skeiv representasjon – og ikke bare «feilfrie» skeive personer heller, så det er faktisk realistisk representasjon. Jeg har lest den to ganger allerede, men jeg har ikke lest den på en god stund nå, så jeg må nok lese den igjen snart. Jeg anbefalte den til mamma også, og hun likte den veldig godt. Boka er skrevet fra Imogens perspektiv, og med Imogens stemme. Så det føles personlig og nært, og vi blir godt kjent med humoren hennes. Boka ble gitt ut i 2023, og den har en score på 4,18 stjerner (av 5 mulige) på Goodreads, med 31 016 ratings. Jeg, personlig, ga den fem stjerner – obviously.

Skrevet av Mar Valo

The Penumbra Podcast (lyddrama)

Lengter du etter god skeiv representasjon i media? Er du lei av the male gaze, slappe stereotypier, overdådige og ekstravagante skurke-karikaturer og vår verste fiende: queerbait? Fortvil ikke, og følg meg ned i kaninhullet til en bortgjemt avkrok i medieverden, et hemmelig skattkammer med historier laget av skeive for skeive, ikke for profitt, men for passion.

La meg fortelle dere om sjangeren “lyddrama”. Eller audio drama, som det heter på engelsk, også kjent som fiction podcast, eller fiksjonspodcast. Dette er faktisk ikke et nyoppstått konsept; i Norge ble Radioteateret opprettet som en avdeling i NRK allerede i 1926, men i 2021 ble den lagt ned og erstattet av NRK Lyddrama. Dette er et mer moderne begrep for å beskrive sjangeren, ettersom det ikke utelukkende sendes på radio, men også lages som podcast.

“Men hva er egentlig denne sjangeren?”, lurer du kanskje på. Opplevelsen av å høre på et lyddrama er litt som å sette på en episode av en dramaserie og så lukke øynene og bare lytte. Det er mange måter å lage lyddrama på, men ofte involverer det flere skuespillere som spiller hver sin karakter, og gjennom bruk av musikk og lydeffekter skapes innbydende og omsluttende universer. Noen er mer fortellende og nærmer seg lydbok-sjangeren, og mange av dem involverer at karakterene bruker ulike lydopptaksmetoder i selve historien, og at det vi hører er lyd som karakterene spiller inn.

Radioteater og lyddrama er en kunstform med mye lavere kostnader enn for eksempel film eller teater. Som så mange i verden oppdaget på starten av 2000-tallet: hvem som helst kan lage podcast! Takket være internett, trenger man ikke engang å bo i samme land som dem man lager podcasten med!

For skeive mennesker som har følt på fraværet av god representasjon i media og ønsket å gjøre noe med det, er dette dermed et ganske lett sted å starte. To personer som bestemte seg for å ta saken i egne hender er Harley Takagi Kaner og Kevin Vibert. Sammen skapte de det jeg faktisk skal anbefale til dere i dag: The Penumbra Podcast.

The Penumbra Podcast er en amerikansk fiksjonspodcast som har to ulike historier man kan følge. Begge historiene er gjennomsyret av skeivhet, men sett fra to veldig ulike perspektiver.

The Second Citadel tar deg med inn i en deilig high fantasy-setting med riddere og monstre, men med en spennende skeiv tvist. Sir Caroline, som den aller første kvinnelige ridderen, leder kampen mot de manipulerende monstrene som finnes utenfor Citadellets vegger. Men manipulasjon og monstrøsitet finnes kanskje hos menneskene også? Og når en av ridderne forelsker seg i et såkalt “monster”, er det flere verdener som snus på hodet.

Juno Steel er en sci-fi historie som foregår på Mars, langt inn i fremtiden, i et urbant samfunn med et befriende fravær av nåtidens normer rundt kjønn og seksualitet. Likevel er Hyperion City en skitten by; forpestet av kriminalitet og hyperkapitalisme. Tittelkarakteren Juno Steel, en vittig og nihilistisk privatdetektiv, gjør sitt beste for å rydde opp i det rotet han kan, men det blir ikke så lett når han forelsker seg i en mystisk mestertyv.

Den spennende forskjellen mellom disse to historiene er at universet i Juno Steel er fordomsfritt, som gjør at skeive karakterer kan få lov å delta i spennende historier der det at de faktisk er skeive hverken er et hinder for dem eller handlingsdefinerende i noen som helst grad. Junos forhold til Peter Nureyev er ikke vanskelig fordi de er skeive, det er vanskelig fordi Juno er en detektiv og Peter er en tyv, og det er forfriskende og herlig.

Det gjør derimot også at det er vanskelig å kommentere på og utforske utfordringer skeive mennesker møter i dag. I The Second Citadel eksisterer mange av nåtidens (og fortidens) fordommer, rundt både kjønn og seksualitet (og funksjonsevne), og selv om det kan være kjipt å oppleve homofobi også i fiksjonelle universer, gir det skaperne en mulighet til å vise frem og kommentere på flere vanskelige situasjoner man kan oppleve som skeiv i dagens samfunn.

Begge disse historiene er fulle av sterke, flerdimensjonelle og mangfoldige karakterer, som illustrerer mange ulike sider av den skeive opplevelsen. Det er polyamorøse forhold, kjønnsnøytrale pronomen og gang på gang blir troper og stereotyper snudd på hodet og vridd i nye, kreative retninger. Det er mange dyktige skuespillere, og et lyddesign som griper fatt i deg og drar deg inn i disse fargerike verdenene.

Jeg anbefaler lyddramaet som sjanger til alle som savner skeive historier som er skapt for skeive mennesker, heller enn for å fylle en eller annen mangfoldskvote og tjene penger. The Penumbra Podcast er et veldig godt sted å starte, og derfra er det bare å fortsette å utforske.

Skrevet av Mio

Memento Mori av C.S. Poe (litterær krimserie)

Det finnes et latinsk uttrykk: Memento Mori.

“Husk at du skal dø.”

Brutalt? Ja.

Men poenget er ikke døden i seg selv. Det handler om bevissthet. Om å forstå at alt tar slutt, og at det er nettopp derfor det vi har, her og nå, faktisk betyr noe.

Den følelsen ligger som et konstant bakteppe gjennom hele Memento Mori-serien skrevet av C.S. Poe. Serien består av fire bøker, og beveger seg i skjæringspunktet mellom krim og romantisk spenning. Men ikke forvent en klassisk kjærlighetshistorie. Dette er først og fremst en historie om etterforskning, besettelse og mennesker som ikke helt passer inn.

Vi følger Everett Larkin, etterforsker i Cold Case Squad i New York, en avdeling som jobber med gamle, uløste drapssaker. Han er briljant. Han har en ekstrem hukommelse for detaljer. Og han er… vanskelig.

Direkte. Sosialt kantete. Ikke spesielt godt likt.

Med andre ord: litt av en drittsekk. Og nettopp derfor er han interessant.

I den første boka, Madison Square Murders, starter det hele med at et tre velter under et uvær. Under røttene finner man en kasse med menneskelige levninger.

Trykk her for å høre et utdrag tatt fra starten av Kapittel 1

Det blir starten på en etterforskning som fører Larkin til rettsmedisinsk tegner Ira Doyle. Der Larkin er skarp og utilnærmelig, er Doyle rolig, karismatisk og komfortabel med å flørte. De er totale motsetninger, og det er akkurat det som gjør dynamikken deres så sterk.

Men denne første boka haster ikke romantikken. Hvis du forventer en intens kjærlighetshistorie fra start, må du justere forventningene dine. Romansen her er nedtonet. Det er få fysiske øyeblikk, og utviklingen går sakte. Men det som bygges opp, er noe langt mer interessant: en forbindelse. Du ser hvordan Larkin og Doyle tilpasser hverandre. Hvordan Doyle møter Larkin der han er, i stedet for å prøve å forandre ham.

Samtidig er dette en serie som ikke holder igjen. Den tar for seg vold, drap, homofobi rettet mot hovedkarakterene, ableisme, og psykisk helse, inkludert rusproblematikk og selvmordstanker. Relasjonene er heller ikke alltid ryddige. Første bok starter med at Larkin er i et ekteskap som er i ferd med å bryte sammen, og et kyss utenfor forholdet blir et vendepunkt. Det er rotete, og ubehagelig, til tider. Men det føles bevisst, og forankret i karakterene, og synliggjør presset begge hovedkarakterene våre står i.

C.S. Poe er ekstremt detaljorientert i måten hun bygger mysterier på. Små, tilsynelatende ubetydelige detaljer legges ut underveis, og plutselig faller alt på plass. Hver bok presenterer en ny sak. Men under overflaten bygges det opp et større, gjennomgående plot. Et plot som stadig blir mer komplekst.

Og ja, hver bok avsluttes med cliffhangers. Så du får ikke pause.

Jeg leste de tre første bøkene i 2024, før den siste var ute. Det var en dårlig idé. For jeg ble sittende igjen midt i historien, uten avslutning. Nå leser jeg serien på nytt, denne gangen som lydbok, med Kale Williams som forteller, og det tok ikke lang tid før jeg var helt inne igjen. Den typen serie, altså.

Så… er den verdt å lese?

Hvis du liker krim med dybde, karakterer som føles ekte og komplekse, og en slow burn-romanse som faktisk tar seg tid?

Da er Memento Mori av C.S. Poe absolutt verdt å sjekke ut.

Skrevet av Beatrice

SLICE av PULPE (animert kortfilm på YouTube)

Har du, i likhet med meg, drømt om en venn eller bekjent, og våknet dagen etter... forelsket... i dem? Kanskje det var noe med måten dere så på hverandre? Eller kanskje dere holdt hender eller kysset? Eller at de ga deg en ekstra god klem? Eller hadde dere kanskje... en intim kjærlighetsakt?

Jeg har i hvert fall det – å bli forelsket i noen etter å ha drømt om dem, altså. Flere ganger, faktisk. Og det er nettopp det den animerte, franske kortfilmen SLICE av PULPE på YouTube, handler om. (Ikke sex, da, men forelskelse som ble vekket av en (våt?) drøm)

Det hele starter med at Sasha våkner brått etter å ha drømt om at han og vennen hans, Gabriel, kysser hverandre. Han friker ut. Er han… forelsket i bestevennen sin? Etter å ha tenkt seg litt om, sender han en melding til Gabriel om at han må fortelle ham noe, og spør om de kan møtes umiddelbart. Med store bokstaver, naturligvis. Gabriel svarer med en enkel «ok» – med små bokstaver. Sasha stresser og friker ut der han går/løper dit han skal møte Gabriel – forståelig nok – men Gabriel er en nonchalant king som tar det med ro.

Men hva skjer så videre? Nei, det får dere finne ut selv – ved å se kortfilmen selv. Den varer bare i 3 minutter og 20 sekunder – eller 3 minutter og 41 sekunder hvis du inkluderer rulleteksten, så det tar deg ikke spesielt lang tid å se hele filmen. Og det er virkelig verdt å se den, for den er så ufattelig søt og koselig at jeg nesten ikke har ord. SE DEN! NÅ!!!

Skrevet av Mar Valo



Direkte: Radio Nova / 21:30–22:00: Country Barn