Mening: Ser du egentlig hva du gjør når du sier nei til regnbueflagget?

Jeg vokste opp på bygda, uten andre skeive å se opp til. Uten å vite hva ordet «lesbisk» betydde, eller at det i det hele tatt fantes noe annet alternativ til de parforholdene og familiekonstellasjonene jeg så rundt meg.

Vennene mine snakket om gutter, følelser og et ønske om en dypere relasjon. De stilte spørsmål om framtid og lengsel – og de hadde svaret på dette.
Svaret var Robin. Og Joakim. Og Kristian.

Jeg satt med den samme lengselen etter fremtid og kjærlighet.
Likevel hadde jeg ikke det samme svaret som vennene mine hadde kommet frem til. Og jeg skjønte ikke hvorfor.

Jakten på svar ga ingen resultater.
Og med hvert ubesvarte spørsmål vokste avstanden.
Først mellom meg og vennene mine.
Så mellom meg og meg selv.

Mørket ble dypere og farligere.
Jeg hadde ikke ord for det jeg følte. Jeg visste ikke at det fantes andre som meg i verden.
Jeg trodde det var meg det var noe galt med – at jeg var ødelagt.

Jeg mistet store deler av barndom og ungdomstid til angst og depresjon.
Heldigvis mistet jeg ikke voksenlivet også.
Mange andre er ikke like heldige.

Regnbueflagget ser meg.
Det viser at jeg ikke er alene. At det er plass til meg, og at jeg har en verdi.
At jeg ikke er noe mindre menneske.

Hva om skolen min hadde heist regnbueflagget og latt det flagge?
Hva om de hadde forklart meg hva det representerte?

Det kunne spart meg for årevis med lidelse – og sår som aldri kommer til å gro.

Dere sier dere vil beskytte barna og la dem være barn.
Men hva med meg?
Jeg var også et barn.
Men jeg ble fratatt muligheten til en barndom.

Jeg fikk ikke være barn.
Fordi du lot meg ikke.

Flagget er ikke farlig.
Det som er farlig, er å ikke heise det.