Den snakkesalige lesehesten

Jeg liker å lese. Jeg liker å snakke om at jeg leser, og jeg liker å høre om det andre leser.

Ikke alle liker å snakke om det de leser, og ikke alle liker å høre om det andre leser. Mange liker til og med ikke å lese.

Men noen ganger, når sola står som høyest, stjernene står på rekke over himmelen og vinden blåser fra svakt fra nord, da skjer det noe magisk.

Noe magisk som kan få en lesehest til å steile av glede og galoppere mot det nærmeste vannhullet. Man møter en annen snakkesalig lesehest.

Og det gjorde jeg! For rundt ti år siden. For å være spesifikk, møtte jeg hun som satt ved siden av meg i politikk og menneskerettigheter-timene på Foss vgs. Tiril og jeg ble kjapt venner gjennom en felles kjærlighet for bøker, filmer og buzzfeed-quizzer, og våre felles problemer med å konsentrere oss i timen.

Vi hadde lest mange av de samme bøkene, vi leste noenlunde like raskt, og vi hadde noenlunde lik litteratursmak. Men denne historien starter ikke med begynnelsen, den starter litt etter begynnelsen. Den begynner på en regntung høstdag i 2017. Da Tiril kom til meg og sa at hun hadde lest After av Anna Todd. Hun tok notater i den, ga den videre til meg og sa “denne må du lese, du kommer til å hate den”. Jeg leste den, tok notater til notatene hennes, og vi møttes kort tid etterpå for å gå gjennom boka. En uke etter valgte vi oss en ny bok. En bokklubb ble født.

Tiden går, som den har en tendens til å gjøre, og vi ble ferdige på videregående og startet på universitetet i forskjellige byer. Brått kom pandemien. Det da fire år gamle vennskapet ble ikke satt på prøve, tvert imot, men det ble våre sporadiske sosiale sammenkomster. Ikke ulikt slik pandemien var for alle andre.

En bokklubb søkte hjem

Som norsk ungdom født sent på 1990-tallet/tidlig 2000-tallet ble en kommunikasjonstjeneste lansert i Norge i 2013 en viktig del av livet vårt. Det lille gule spøkelset har fulgt oss gjennom tykt og tynt, gode og vonde tider, lange og korte streaks, fine og stygge filtre. Men etter hvert ble filterne mindre morsomme, streak-funksjonen mindre spennende, og det lille gule spøkelset mistet litt appellen da våre veier skiltes i 2019. Vi begynte å studere og oppdaget Facetime. Men så kom pandemien, og med det fikk den lille spøkelses-appen en ny, og jeg vil påstå bedre, funksjon.

For nå kommer bøkene tilbake, for vi liker å snakke om det vi leser, men pandemien og den geografiske distansen gjorde det vanskeligere. Vi, jeg og hun jeg satt ved siden av i politikk og menneskerettigheter på Foss vgs, bestemte oss for å bruke Snapchat for å lansere en bokklubb. Vi sender hverandre lange videoer med analyser, kommentarer og energiske tirader om karakterer, logiske brister, vakre skildringer og kulturelle kommentarer. All annen kommunikasjon skjer på SMS, for Snapchat er fullt og helt forbeholdt bokklubben.

Bokklubben har et navn, den har en logo, den har en liste med fremtidige bøker, den har fargekoder, den skriver i margene, den bruker post-it lapper til lange kommentarer og den har jevnlige møter. Den har alt en bokklubb trenger, og den har to medlemmer. To venninner som satte seg ved siden av hverandre i et valgfag på videregående skole for ti år siden og likte å snakke om bøker.

Vi har sendt hverandre hyppige oppdateringer av bøkene vi har lest i snart seks år. Og vi har møttes over et par pils i sommerferier og juleferier, når vi begge er hjemme, for en nøye gjennomgang av notatene våre. Men i sommer skjedde det noe som ikke har skjedd på åtte år. Vi bor begge i Oslo samtidig. Hvordan skal dette påvirke bokklubben?

Som to energiske lesehester galopperer vi nå ofte til det lokale vannhullet for å diskutere månedens bokklubb-bok. Denne måneden er det Catching Fire av Suzanne Collins, måneden før var det Hunger Games, alt i påvente av den nyeste filmen i serien som kommer i november. Bokklubben drar faktisk noen ganger og ser filmatiseringen av bøkene vi leser, kanskje det også gjør oss til en filmklubb? Vi sender hverandre fortsatt lange videoer, men ingenting er bedre enn å møtes. Det er vi alle enige om.

Når bokklubben har møte

Alt dette egentlig for å oppfordre alle og enhver til å gjøre stort av de små tingene i livet. Man trenger ikke mer enn en venn (eller bekjent), en telefon og en drøm for å skape en bokklubb eller en filmklubb, eller holde et ti år gammelt vennskap gående. Mye av infrastrukturen som trengs finnes tross alt allerede. Og etter en stund trenger man ikke lenger telefonene. For når alt kommer til alt, og vi sitter med de gjennomnoterte bokklubb-bøkene våre sent på kvelden på en eller annen pub, så skal det godt gjøres å få svar på meldinger du sender meg. For da har bokklubben møte, og da er jeg opptatt. Du må bare ringe meg senere.