Kler Djevelen seg i Prada en gang for mye?

Året er 2006. Andy Sachs (Anne Hathaway) drar hånda over et duggbelagt speil og pusser tenna til den velkjente låta “Suddenly I See” av KT Tunstall. Mens resten av New Yorks moteelite kler seg i sexy undertøy og veier frokosten (rundt åtte mandler i en liten skål, bon appetit!), hiver Andrea Sachs på seg noen triste plagg hun antagelig kjøpte på UFF, og spiser en Onion Bagel on the run før hun snubler inn på kontoret til et av verdens mest innflytelsesrike moteblader.

Når Andy Sachs drar hånda over et duggbelagt speil tyve år senere er det en mer selvsikker og motebevisst kvinne som møter oss i speilbildet. Hun har heldigvis lagt fra seg sin Jarlsberg-elskede sofakjæreste Nate fra den første filmen, og nyter nå en prisvinnende karriere som journalist. Men, idyllen må dessverre la seg vente på, for vi lever tross alt i herrens år 2026, hvor både journalistikken og moteverden fanges i kapitalismens og kosteffektiviseringens djevelske hånd.

Andy Sachs (Anne Hathaway) Foto: MACALL POLAY

Når Andy plutselig står uten jobb, blir hun hentet inn for å redde sin tidligere sjef, den beryktede redaktøren av motemagasinet Runway; Miranda Priestly (Meryl Streep), fra en PR-katastrofe da hun uheldigvis promoterte et fast fashion merke ved navn Speed Fash. 

For å redde Runways skinn må Andy og Miranda godsnakke med et av Runways viktigste annonsører, nemlig luksusmerket Dior, som for tiden ledes av Emily Charton (Emily Blunt).

Emily Charlton (Emily Blunt) Foto: 20th Century Studios/Disney

Kan magien oversettes?

Ordet reboot vekker blandede følelser. Hvorfor skal man gjøre på nytt det man fikk til så fint på første forsøk? Den største frykten som fan og publikummer er at filmens magi ikke lenger oversettes til nåtiden. 2006 var året før den første iPhonen kom ut, en enklere tid, men kanskje ikke så uskyldig? 

Hva har skjedd med Miranda etter “woke”? Kan hun fremdeles slenge de tunge kåpene og veskene sine på en stakkarslig assistent når hun kommer susende inn til kontoret sitt? Og hva har skjedd med Mirandas høyre hånd; Nigel (Stanley Tucci)? Vil Miranda dolke ham i ryggen atter en gang, eller vil han til slutt få den plassen og æren han fortjener? Og finnes det noen myke punkter i Dragedamens harde ytre?

Miranda Priestly (Meryl Streep) og Nigel (Stanley Tucci) Foto: 20th Century Studios/Disney

The Devil Wears Prada 2 byr på mye nytt, bl.a. budsjettkutt, EFT-tapping, musikkvideo, Succession aktige CEO-typer, Lady Gaga, og Justin Theroux med veldig høy panne. 

Den første akten lider av selvreferanser, fanservice og litt klønete eksposisjon. Gjensynet med karakterene føles selvbevisst og en smule vaklete, som om flere av karakterene plutselig kunne snudd seg og blunket inn i kamera. Men når eksposisjonen er over begynner ballen å rulle, og skuldrene senker seg.

Andy Sachs (Anne Hathaway) Miranda Priestly (Meryl Streep) og Nigel (Stanley Tucci) Foto: 20th Century Studios/Disney

Et moderne mediebilde

Noe av det filmen gjør riktig er å skildre mediebransjens kamp for å selvberge integriteten gjennom en moderne tid. I 2006 måtte Miranda overliste en yngre og lovende fransk redaktør for å holde fast ved Runway-roret. I 2026 må hun hanskes med tec-bros som gir henne fist bump i skulderen, og en stilfull og pliktoppfyllende assistent som passer på at hun ikke sier ting som kan være krenkende. 

Det må jo sies at noe av det beste med Runwayuniverset er ‘djevelen selv’, som nok en gang skinner i Meryl Streeps fabelaktige hender. 

Miranda er kjent for å være hard og kald, og stiller høye forventinger til alle rundt seg. Det som gjør henne til en spennende karakter er at hun, til tross for tittelen, ikke egentlig er ond. Det evige higet etter makt er ikke personlig. Det Miranda virkelig bryr seg om er Runway. Hun kjenner moteverdenen som sin egen innerlomme og hun vet at ingen andre vil tåle hennes ansvar. Ved mange anledninger får vi vitne at Miranda faktisk er god på jobben sin. Da føles det som et stort karakterbrudd, og en smule konstruert, at hun blir lurt av et klesmerke som bokstavelig talt heter “Speed Fash(ion)”. Kanskje de heller skulle laget kontrovers av at assistene hennes fremdeles ikke får lov til å ta seg en tissepause?

Foto: 20th Century Studios/Disney

Filmen har likevel mange lyspunkter. Skuespillet er sterkt hos både de største og de minste rollene, og det er forfriskende å se moteverden skildret i en mer inkluderende nåtid. Manuset er også sterkt i mange deler, spesielt er det humoren som bærer frem. Selv om oppfølgeren lener seg sterkt på nostalgi fra den første filmen, må det sies at flere av trådene som nøstes opp i filmen er både tilfredstillende, morsomme og rørende. 

Et farvel

Når jeg kler på meg om morgenen tenker jeg noen ganger på Meryl Streep som sitter bak pulten sin og titter dømmende på meg over kanten av de smale brillene sine, og håper at hun gir meg et mikroskopisk anerkjennende smil etter jeg har vendt ryggen til, og forlater leiligheten for å tusle gjennom gatene på St. Hanshaugen, som minner litt om NYC hvis jeg myser ekstra hardt.

Det var alt!

The Devil Wears Prada 2 er ute på kinoer fra 1. Mai.