Renoir - Lek, alvor og en barndom i endring

Renoir (2025) er en nær og lun coming-of-age-skildring av livets mange krevende utfordringer, sett fra perspektivet til den 11 år gamle jenta Fuki (Yui Suzuki). Filmen er regissert og skrevet av Chie Hayakawa, som selv har fortalt at den løst er basert på hendelser fra hennes egen barndom.

Året er 1987, og stedet er Tokyo. Vi møter Fuki, som nettopp har hatt sin siste skoledag før sommerferien. Hun er som de fleste barn: leken og fantasifull, naiv, men samtidig overraskende oppmerksom. Til tross for at hun er en jente av få ord, har hun en livlig fantasi fylt av hypnose, telepati og magiske formler. Med en far, spilt av Lily Franky, som er alvorlig kreftsyk og nylig innlagt på sykehus, blir Fuki tidlig konfrontert med temaer som død og sorg. Hun er mer stoisk enn barn flest og gråter sjelden, men er likevel usikker på hvordan hun skal forholde seg til farens sykdom.

Foto: Another World Entertainment

Med ektemannen på sykehus blir Fukis mor, Utako (Hikari Ishida), sittende alene med ansvaret for datteren. Med hendene fulle av jobb, sykehusbesøk og jobbpålagte selvhjelpskurs blir Fuki ofte overlatt til seg selv store deler av dagen. Sommerferiedagene hennes går med til å utforske nærområdet, besøke venninnen sin, møte nye voksne med ulike historier og dra på besøk til faren på sykehuset. At hun i så stor grad må klare seg selv, fører til både lærerike og fine, men også til tider ubehagelige opplevelser hun må håndtere på egen hånd.

Renoir har ikke en tradisjonell konkret handling, men er heller en skildring og et portrett av Fukis oppvekst, der hun blir kjent med temaer som ensomhet, død, sykdom, vennskap og klasseforskjeller. Flere av temaene er gjennomgående i filmen, men enkelte knyttes til hendelser som skjer fortløpende, og som jeg kanskje skulle ønske ble utforsket litt mer. Dette gjelder blant annet Fukis oppfatning av morens forhold til en annen mann, klasseforskjellene mellom Fukis familie og venninnen hennes, og et litt sketchy møte med en ung mann via en datingservice. Likevel synes jeg det var både viktig og riktig å inkludere disse temaene, da de gir et mer utfyllende bilde av den sammensatte og kompliserte fasen som barndommen er.

Foto: Another World Entertainment

Filmen er også god på å fange den nostalgiske følelsen av varme sommerdager fra barndommen, der man lekte fritt ute og alt føltes grønt, lyst og levende. Skildringen av Fuki fanger godt den barnlige essensen, der barn ofte oppfatter mer enn voksne tror, men fortsatt er naive og ikke helt emosjonelt modne, selv om de gjerne tror noe annet selv. Filmen viser dette fint i scener der Fuki fanger opp ting de voksne sier mellom linjene, eller tar valg som virker modne, men også i øyeblikk der hun handler uten å forstå at det kan være sårende eller farlig. Dette tror jeg mange kan kjenne seg igjen i når de ser tilbake på barndommen sin, og den følelsen av å være mye mer voksen i egne øyne enn man egentlig var.

Yui Suzuki imponerer i sin debutrolle som Fuki, og er både troverdig og sammensatt. Det samme gjelder Hikari Ishida og Lily Franky, som begge leverer sterke prestasjoner. Renoir inviterer deg inn i en fortelling om det å vokse opp og måtte klare seg selv, og det å gradvis oppdage både de lyse og mørke sidene ved livet.

Renoir er å se på kino fra og med 1. mai.