Å dra alene på Tom Odell konsert

Som å dra på kino alene?

Fredag 7. November bestemte jeg meg for å dra alene for å anmelde Tom Odell sin konsert i Unity Arena. Jeg tenkte at det sikkert kunne være en fin ting! På samme måte som man drar på kino alene, også kan man gråte så mye man vil av filmen og det går bra for du kjenner ingen andre i salen. Og til en viss grad så funket det! Jeg gråt og koste meg som bare rakkern med alle de grusomt triste sangene hans- frem til han introduserte “Don’t Cry, Put Your Head On My Shoulder” fra det nye albumet hans. Odell åpnet nemlig sangen med å instruere “This is for the people who are here with someone you love. This is the time to put your arm around them!”. Det er klart dette var et sårt øyeblikk for meg. Det ble heller ikke bedre da venninnen min Johanna, som var på konserten med noen andre, sendte meg meldingen: “HAHAHAHHA”. Takk Johanna. Heldigvis var det nok av sanger for oss single senere i konserten, og de smalt de også.

Fra spøk til alvor

Det er synd at når jeg nevner Tom Odell til folk så sier de “Åja, han som synger Another Love, og den Heal?”. Og ja, det stemmer, han synger de sangene, men det er langt i fra hans beste verk, og noen av de mindre imponerende sangene i repertoaret hans, spør du meg. Det kan stemme at han ikke har den bredeste sjangeren, men han har virkelig vist seg til å være en utrolig produktiv og dyktig låtskriver. De siste to årene har han nemlig sluppet to av mine favorittalbum, begge fylt med ordentlig gode tekster, og ikke minst melodier- melodier som til tider er rolige og litt vel sippete, men som også har et ordentlig potensiale når de skal fremføres live.

Foto: Ciara McMullan

Sangene eksploderer (på en god måte)

Man kan nemlig se for seg at en Tom Odell konsert kan bli monoton og kjedelig, men det er det siste vi opplevde i Unity arena. Odell fremfører sangene på en fantastisk dynamisk måte, og lar de roligste sangene være ekstra rolige og sårbare, og gjør de mer rocka sangene enda større og høyere og bråkete på den beste mulige måten. “Grow Old with Me” og “I Know” er gode eksempler fra debutalbumet hans. På plata er de fine, koselige akustiske pop-sanger, men på scenen eksploderer sangene med storbandet hans i full flamme bak Odell, som belter ut refrengene. (Han har forøvrig live-versjoner av begge sangene på streamingtjenester, og jeg kan ikke anbefale “I Know” sterkt nok for å vise hva jeg mener her)

Bare å glede seg

Som nevnt er de triste sangene triste også, og “Spinning”, “Black Friday”, “Best Day of my Life” og de to tidligere nevnte super-hittene treffer alle akkurat som man håper at de skal. For min del kunne jeg nok ikke håpt på noe mer, og når man går ut av en konsert og har grått mer enn man gjorde forrige gang man så slutten av Normal People så må man bare være ærlig og si at det er en 10 av 10. Gjør deg selv en tjeneste og hør på de siste albumene til Tom Odell, og gled deg til neste gang han kommer til byen!