Skumma Anbefaler Uke 4

Anerkjent goat og legende anbefaler I love my computer - Teodor

Trenger noe nytt som skiller seg ut?
Har du en kropp som liker å danse?
Har du ører og liker å bruke dem?

Da bør du høre på "I love my computer" av Ninajirachi.

Hvis solstråler, Geometry Dash og en Gameboy ble kastet i en blender og gjort om til lyd, så er "I love my computer" resultatet.

Når jeg hører på dette føler jeg for å ligge på magen og sparke med beina i lufta som en nyforelsket tenåringsjente, samtidig som jeg føler at jeg kan bøye metall med kjeven.

Dette albumet går under sjangeren electro house / elektronisk pop. Det kan minne om en nerdete Charli XCX på ritalin, noe som for meg er fantastisk!

Fun fact: Ninajirachi har også varmet opp for Charli XCX flere ganger, blant annet på Charli sin turné i Australia i 2019. Så vi kan se at hun har en tydelig beundring for popikonet! Hun har også fått være så heldig å ha en feature med Charli på sangen: Speed Drive (Ninajirachi edit).

Dette er et album jeg mener bør tas med inn i 2026, fordi det er denne viben folket tørster etter. Musikk som får folk til å bevege seg, og som tør å skille seg ut.

Med god bruk av elektroniske lyder og vokalsamples får det en slags nostalgisk sound, men samtidig noe jeg aldri har hørt før.

Hvis du er en av de som mener at 2016 ikke er et ideelt år å romantisere, så tar dette albumet inspirasjon fra enda tidligere år, fordi det er mange som ser likheter i musikken til Ninajirachi og tidlig 2010-talls Skrillex. Som en mann som er vokst opp med gamingkultur og Skrillex på øret, så kiler det hjernen min på riktig måte.

Dette albumet oppdaget jeg selv for noen uker siden, men det kom ut i august 2025. Dette er debutalbumet hennes, og hvis det kommer mer som dette, så er jeg sikker på at hun vil bli enda større. Får jeg muligheten til å se henne live, drar jeg på et blunk.

Mine favorittsanger på albumet er:

• Delete: Den er spoinky og melodisk på en gang.
• Battery Death: Blir så hypa av denne sangen.
• All at once: Alt skjer PÅ EN GANG! Og det er en fantastisk måte å avslutte dette albumet på, det gir akkurat nok til at du vil ha mer.

Hvis du er som meg og tenker: "Hvem tror han at han er, hvorfor skal jeg ta imot anbefalinger fra denne fjotten?" når du får anbefalinger, så skal jeg gi flere grunner til å høre:

• Anthony Fantano (AKA: The Needle Drop): Ga dette albumet 8/10, så for dere musikknerder er dette et kvalitetsstempel.
• The Guardian: Ga det 5/5 (vet ikke om noen leser The Guardian, men de blir nevnt her og der).
• Teodor Veum (AKA: Anerkjent goat og legende): 10/10, trenger jeg å si noe mer?
  
  

Eivind rambler radig, men nevner faktisk Sinekyre 3 også

Okei, greit. Jeg innrømmer det. Straff meg, slå meg, stein meg. Send meg til Bodø, Fauske eller Alnabru. Ta meg med på Oscarsborg festning, bind meg så fast og trekk en hette over hodet mitt, still meg opp, skyt meg og la meg synke ned til Blüchers våte grav. Jeg innrømmer det. Jeg erkjenner det;

Jeg sjekker om noe er ansett som bra før jeg i det hele tatt gidder å se, lytte til eller lese det. 

Jeg gidder ikke plukke en tilfeldig film, bok eller album bare for å føle at tiden min nettopp ble maltraktert og massakrert, det skjer rett og slett ikke.

Derfor gadd jeg ikke gi Cezinandos Sinekyre 3 ett eneste lusent sekund opphold i mitt øres sneglehus da det rykende ferskt ankom min Spotify den 2. april 2025 (én uke før senkingen av Blüchers 85-årsjubileum).

I retrospekt vet jeg at dette faktisk anses som et fette sprut album, men det var ikke konsensus blant mine mest høykulturelle og alternative venner denne vårdagen i 25. 

Så jeg lot meg ei frelse i flere måneder, helt frem til høsten med sitt jerngrep, grep meg og Bodø om halsen og strammet til. Barn av Europa var blitt lyttet ihjel og det formet seg atter en gang et Cezinandoformet hull i mitt limbiske system.

All debatt om fri vilje ble bekreftet som avkreftet da jeg, i fravær av Cezinando i mitt liv, robotisk og ufrivillig valgte Sinekyre 3 som det neste ofret for mine performative og manipulerende kablede ørepropper, som for øvrig har overraskende god lyd til å være stjålet fra Avisa Nordlands utstyrsrom.

Jeg ble #frelst fra andre (ikke første) sang.

Som navnet røper er dette Cezinandos sinekyre, som jeg googla definisjonen på og fant ut at betyr “en stilling som gir god inntekt, men krever lite arbeid”. 

Tretallet indikerer vel at dette har pågått en stund.

Denne holdningen gjenspeiler seg på plata, på en merkelig, god og merkelig god måte. Jeg har aldri hørt en artist lyde så likeglad, men samtidig så perfekt og passende plassert. Hele plata høres ut som en eneste stor freestyle over en produksjon som rett og slett er i verdensklasse, til tross for opphav i lille Oslo.

Når jeg trasker rundt i bybildet på leting etter Ylajali, som den fattige studenten med forakt for matvaregigantene som jeg er, går disse tre låtene igjen:  

O.S.L.O Konfidensiell - Youngstorget ved nattestid, hver gang.

Valentines - En populær tolkning av epikurismen er at konstant maksimal nytelse er meningen med livet og et liv levd vel – en skole samtlige usmakelige kokaindemoner jeg har møtt (ikke at jeg har møtt smaklige) sverger til.

Cez (Slang for Cezinando), praktiserer dette en tidlig morgen i Charlottenburg. Hele teksten gir grunnlag for en evig flex, men som reduseres til en eneste stor melankoli i møte med beat og fremføring. Der han har drukket tusen øl og sitter igjen full, men tom, og attpåtil ufullkommen i Berlins gater.

Hele kvelden - Café Sara, hver gang. 

Om du ramlet inn i denne teksten med ønske om et dypdykk i hva som gjør dette albumet godt og kult og bra og interessant, sier jeg som gynekologen min: Behovet ditt er for stort, jeg henviser det til et annet sted.

Men frykt ei kjære leser, din tid er ikke svunnet uten hjemmel. La meg påpeke det åpenbare. Teksten du just inhalerte har nemlig en moral, en lærdom, noe å ta med seg videre:

Selv om dine høykulturelle, alternative eller beleste venner stempler noe som “fette ræv” råder jeg deg til å utforske denne “ræven” for deg selv, til tross og på trass.

Fette sprut album.