Skumma Anbefaler uke 45

Tre gutter anbefaler tre bøker

Kjære leser. Vi i Skumma Kultur har bitt oss merke i et knippe fakta som kom til syne i tallene fra PISA-undersøkelsen. Vi menn leser nemlig bare halvparten så mye som kvinner. Sjokkerende er det ikke, men det er likevel skuffende. Som “mor Norges ledende kultur-program” er det ikke bare en del av vårt oppdrag å opplyse om disse problemene vi står ovenfor, men også å komme med løsninger. Derfor har tre gutter valgt ut tre bok-anbefalinger for gutta. God lesing!

"Dette var boken som definerte min oppvekst"

“Beatles” av Lars Saabye Christensen (1984)

Året er 1965, og i boka blir vi introdusert til Kim, Gunnar, Sebastian og Ola. Disse gutta følger vi gjennom “jeg-personen” Kim, som vokser opp på Frogner og blir frelst av The Beatles’ stadig utfordrende vesen og musikk.

I en samtale på mitt lille kjøkken, snakket jeg om akkurat denne anmeldelsen med min romkamerat, som kvapp til og omtalte boka som følgende: “Dette var boken som definerte min oppvekst, og la grunnlag for all min leselyst videre i livet”. Et større kompliment enn det skal du lete godt etter.

“Beatles” er en oppvekstsroman, som strekker seg fra 1965 til 1972. Da har gutta gitt hverandre kallenavn etter hvert sitt bandmedlem, og fullført gymnaset.

Skildringene av en ungdomstid preget av nye møter, tomme dager, motgang og medvind skaper en dynamisk fortelling av oppvekstenes mange sider. Jeg tror akkurat denne variasjonen gjør at boka appellerer til bredden, samtidig som den kan forklare hvorfor boka holder seg relevant den dag i dag. Saabye Christensens forfatterskap fikk bekreftet nettopp dette da han ble tildelt Brages hederspris i 2024.

En “klassiker” defineres som en bok alle gamlinger mener er knallbra, men som ingen leser. I den forstand, regnes ikke Beatles som en klassiker, men en nødvendighet. Ønsker du å dykke inn i et Oslo fylt av langhåra og jente-beskuende gutter, lange netter og epletrær så langt man kan kaste stein, vil jeg anbefale deg å lese Beatles av Lars Saabye Christensen.

PS: Etter at du har lest slutten, vil jeg anbefale å lese de første sidene på nytt.

av Joachim Jernberg Nygaard

"En av de beste sci-fi bøkene noensinne"

“Project Hail Mary” av Andy Weir (2021)

Liker du science fiction? «Litt»? Okei. Liker du humor? «Ja»? Så bra! Liker du smarte karakterer som går gjennom alle mulige slags følelser mens de prøver å redde verden fra å gå under? «Tror det»? Fantastisk! Da har jeg boka for deg, min kjære venn.

Naturfagslærer Ryland Grace våkner opp i et fremmed rom. Han vet knapt hvem han er, hvor han er, eller hva som skjer, men oppdager straks at han er på et romskip. I verdensrommet. I et annet solsystem enn hans eget. Det viser seg at vår egen sol er på vei til å slukne, og han har blitt sendt på et oppdrag, alene, for å finne en måte å redde verden på.

Project Hail Mary er bare noen år gammel, men den har allerede blitt hyllet som en av de beste sci-fi bøkene noensinne. Ikke fordi boka er så sykt klassisk sci-fi som bare mulig, men nettopp fordi den skiller seg ut fra resten av sjangeren. Boka tar grunnlag i ekte vitenskap og holder plottet så realistisk og jordnært som mulig, samtidig som den likevel er lesbar, tilgjengelig og underholdende for hvem som helst! Boken ble i år også til storfilm med Ryan Gosling, og den kan sees uten å ha lest boka! Men som alltid er det best om du leser denne fantastiske boka først.

av Andreas Hjorthaug Vege

"Covidbriller i rottereir"

Odysseen for å bli den ultimate performative mannlige manipulator fortsetter. Jeg frykter at dette er senit:

Jeg tilstår at Albert Camus er favorittfortfatteren min.

Navnet på boka jeg nå skal omtale vil gi bergensere fra 1348 øyeblikkelig PTSD. Dere er herved advart:

Nå skal det handle om Pesten.

Bakketoppen jeg kommer til å bli drept på, slik vi sier på norsk, er at Camus, tross sitt relativt enkle språk, maler noen av de livligste verdener ned på papiret.

Denne boka er en del av statistikken.

Hele handlingen tar plass i Oran. En stygg by i Algiere som hadde muligheten til å nyte utsikta til Middelhavet, men konstruerte de høye murene sine motsatt vei, altså mot det endeløse tørre landskapet.

Når jeg skummer sidene føles det nesten mulig å kose med de stadig flere rottene som fyller opp byen på dødsferd.

Pesten ble i sin tid skrevet som en vond fordøyelse av holocaust. Nå, i det store 26, vekker den helt andre assosiasjoner.

Filosof og forfatter Camus husket neppe særlig av spanskesyken og han døde i et bilkrasj seksti år før Covid inntok land og lunge.

Likevel kaster sidene oss inn i en by stadig mer fortettet til det klaustrofobiske. En følelse de fleste nok aldri trodde vi skulle kjenne, før vinteren 2020.

Alberten var riktignok et poliobarn og satt derfor med egne tanker store deler av barndommen. Mulig sider opp og sider ned om Pestens kvelende ensomhet er en av solsidene til forfatterens tapte barndom.

Men jeg forundrer meg fortsatt hvordan han klarte å lande følelsen journalisten Rambert, en av hovedpersonene, sitter med der han lengter over de høye bymurene etter hun som venter på ham hjemme i Paris.

Og Doktor Rieux, en enda mer hovedpersonete hovedperson, som fortsetter å bekjempe pestbyllene på lik linje som jeg fortsatte å tjene syke victory royales med golden scar. Bokas melankolske konklusjon om at her er det ikke annet å gjøre enn å fortsette fremover, er ekkel å huske at man selv besatt.

Les.

av Eivind Flatval Reintz