Skumma Anbefaler - Uke 46

“Hendene på kinnene, skrik-style” - Isolde

Jeg har snakket mange ganger på Skumma Kultur om det store hullet i mitt kulturkonsum: film. Jeg har ikke sett så mange, men når jeg først ser noe, vet jeg veldig godt hva jeg liker. Derfor er det med stor begeistring jeg kan melde at jeg endelig har kommet meg i kinosalen, og gikk ut av den med ny favorittfilm. Se meg!

Her møter vi Eva, en voksen kvinne, gift med ordføreren i en liten vestlandsby og lærer for ungdommer som helst vil gjøre alt annet enn å lese norske klassikere. Så kommer varselet om en flyktningsbølge, og bygda må mobiliseres. Hun tar på seg å undervise i en klasse i norsk, hvor hun møter 18 år gamle Amir fra Syria. Han er et naturtalent på skriving, og i tillegg farlig kjekk og sjarmerende. De innleder et forhold. Og jeg må si: Jeg skjønner henne godt. Jeg falt litt selv… Nå er jeg ikke i 40-åra og læreren hans da, men du skjønner greia. 

Hele filmen sitter både jeg og kino-daten min, tidligere skumpis Eva (dessverre ikke samme Eva som i filmen), med hendene i ansiktet, enten det er over munnen for å unngå å slippe ut et gisp, over øynene fordi det ble for intenst, eller på kinnene, Skrik-style, i sjokk og vantro. Pulsen var i 110. Konstant. 

Filmen er rett og slett så erotisk og romantisk at man glemmer hvor fucka det som utspiller seg på lerretet er!

Jeg tar meg selv i å heie skikkelig på dette forholdet. Eva fortjener det, de virker forelska, han er digg, hun er digg. Hvordan skal man klare å ikke heie på dette? Det er da jeg må minne meg på at han er en sårbar, ung mann, og at hun står i en maktposisjon og tross alt har en mann. Hadde jeg akseptert dette om kjønnene deres var motsatt? Det blir et rungende nei. 

Som Peer Gynt er denne filmen som en løk. Lag på lag på lag. Den tar opp maktubalanse, #metoo, utroskap, flyktningpolitikk, skjebne, begjær, og sikkert mye mer som jeg ikke har fått med meg. 

Kan det utvikles ekte følelser under slike omstendigheter?  Er Amirs følelser overfor Eva en forveksling av behovet for omsorg og trygghet?  En moden kvinne som kan ta vare på han. Og Evas følelser kun et skrik etter oppmerksomheten hun manglet fra sin mann? 

Vi sitter nok alle inne med et stort behov for å bli sett. Tror jeg må kontakte Maslow om at han må legge det til i det første og viktigste leddet i pyramiden sin. Det er et så sårt behov at folk velger å risikere ALT for det.  

Av Isolde Albriktsen

“Trekantdrama med Hugh Grant og Colin Firth? YES PLIS!” - Adina

I motsetning til Isolde, så elsker jeg film. For meg er det lite som slår følelsen etter man har sett en ordentlig god film, som gir skikkelig inntrykk på deg. Nå om dagen er det mye nytt og bra å velge mellom, som for eksempel «Se meg», men likevel ender jeg alltid opp med å se de samme filmene om og om igjen. Det universet- og den karakteren jeg alltid rømmer til er Bridget Jones (2001-2025).  

Bridget Jones serien består av fire filmer: Bridget Jones Dagbok (2001), Bridget Jones: På randen (2004), Bridget Jones’ Baby (2016) og Bridget Jones: Mad About the Boy (2025). Alle filmene går under sjangeren romantisk komedie, hvor skuespilleren Renèe Zellweger spiller den karismatiske karakteren Bridget Jones. En singel, klønete, klein, morsom og svært selvkritisk 30-åring, som sjarmerer seerne gjennom hennes dårlige, men vittige avgjørelser. 

Bridget Jones var min første opplevelse av en vanlig kvinne på skjermen. Ikke vet jeg hvorfor filmene traff ansvarsfrie og ukyssa 10-år-gamle meg så hardt som de gjorde. Kanskje det var i håp om å selv leve som henne en dag? Jobbe med TV og bo i en dritsvær leilighet midt i London sentrum? Eller havne i et trekantdrama med ingen ringere enn Hugh Grant og Colin Firth, i sin prime? YES PLIS!  

Selv om det er de to første filmene folk flest ser om igjen og har kjennskap til, syntes jeg ikke man skal glemme bort attpåklattene. I de første møter vi unge og usikre Bridget som på et kaotisk vis prøver å etablere seg. I de to siste filmene er hun voksen, og har tilsynelatende livet mer på stell nå. Likevel er hun enda seg selv. I Bridget Jones‘ baby møter hun nye utfordringer når hun plutselig blir gravid, med to drit digge (som vanlig) baby-daddies. Siste film, Mad About the Boy, ble for meg en avslutning på et kapittel. Jeg hulket meg gjennom det som føltes som en avskjed med barndommen. 

Bridget Jones er en dame man kan henge med hele året, men personlig synes jeg det er lite som slår «kaldt-ute-og-en-god-film-inne» kombo-en. Så romantiser livet; tenn lys, kjøp inn favoritt snacksen din og kos deg med filmene! 

Av Adina Ringsbu

“Det låter tross alt meget funky!” - Mikkel 

Digger du ny musikk? Synd, for nå skal du få anbefalt et 43 år gammelt album. 

Med fare for å her gi et 360-graders flykick til Radio Novas musikkprofil vil jeg på det varmeste anbefale albumet «You Are What You Is» av Frank Zappa. Dette albumet har nemlig stått på repeat i stua mi de siste to ukene. (Ja, det er lov å synes synd på romkameratene mine)  

You Are What You Is er et satirisk, progressivt rockalbum som tar for seg en haug med forskjellige samfunnsproblemer. Ergo, dette er Frank Zappa på sitt aller skarpeste. Samfunnskritikken i albumet er gjennomgående fra start til slutt og Zappa fremstår rett og slett herlig kynisk. Tekstene er tydelig politiske, men ikke på den «punkete» måten, der bandet skriker og tar til orde for revolusjon. Tvert imot. Du får mer følelsen av at Zappa bare anerkjenner disse samfunnsproblemene og godtar det.  

Mange anser Frank Zappa som en avant-garde figur innen rock, en påstand som sterkt kan underbygges etter å ha hørt dette albumet.  Det er nesten umulig å plassere albumet innen en spesifikk sjanger. Albumet har innslag av eksperimentell rock, jazzrock, poprock, gospelrock og psykedelisk rock. Min konklusjon her rent sjangermessig er nok at sjangeren rett og slett bare er Zappa.   

Albumet inneholder 20 låter som strekker seg godt over en time. I kjent Zappa-stil glir låtene sammen, som gir en følelse av at albumet rett og slett er en eneste lang sang. Mitt personlige høydepunkt på albumet er definitivt «Heavenly Bank Account», en låt der Zappa tar et deilig oppgjør med kristne evangelister og predikanter som tjener seg søkkrike på gudsfrykt. Det er en låt med gospelinnslag som både er ubehagelig og nydelig på samme tid. Andre låter verdt å nevne er tittel-låta «You Are What You Is» og «The Meek Shall Inherit Nothing». Jeg vil i tillegg trekke frem gitarist/vokalist Ike Willis, som gjennom hele albumet fremfører de herligste vokaler.  

Tekstene på låtene varierer fra å være tidvis mørke til å bli helt latterlig teite, noe som gjør albumet veldig absurd. Jeg vil spesielt trekke frem noen strofer fra låta «Goblin Girl»: When they’re a goblin, There ain’t a problin, I start a-wobblin. Jeg skal være helt ærlig og si at jeg ikke skjønner noen ting av hva Mr. Frank Zappa prøver å si her. Men det låter tross alt meget funky!  

Men, alt i alt er dette et album som kombinerer fantastiske melodier og tekster som virkelig får deg til å tenke på ting man sjelden tenker på. Ta en lytt selv! 

Av Mikkel Myhre Wibe