Skumma Anbefaler Uke 8

"Sponsor for telefonoholikere" - Tiril Elise

Avhengigheten

Dag inn, dag ut, varsling, reels, tiktok, snap, streak, nyheter, «skal bare sjekke». Alltid en unnskylding eller bare tidsfordriv. Vår generasjons beste venn og vår verste fiende.

I slutten av 2023 merket jeg at verdens dummeste trend snek seg innpå meg. Trenden hadde kommet for å bli - lav skjermtid-romantiseringen. Og jeg romantiserte det ekstremt. Jeg så for meg at jeg skulle stå opp kl. 6, spise hjemmelaget surdeigsbrød og lese en bok. Slik som alle de dobbeltmoralske influenserne i feeden min.

Jeg skrudde på tidsbegrensingen og begynte å sjekke skjermtiden min jevnlig. Jeg følte meg som en alkoholiker som sjekket vinskapet, eller en gambler som sjekket kontoen, jeg ble gal. Hvor er spriten? Hvor er pengene? Hvorfor har jeg 6 timer skjermtid?

Slutten av 2024 var en farlig loop av reels og #4upage for meg. I starten av 2025 valgte jeg derfor å ta kampen mot skjermtid til det neste nivået, - jeg slettet tiktok. Som en alkoholikeren som helte resten av spriten i do.

Men det var ikke nok, reels tok fremdeles alt for mye tid av hverdagen min. Jentene i lange skjørt og bare føtter på grønt gress fylte utforsk-siden min. Jeg romantiserte det jordnære livet mens skjermen lyste opp ansiktet mitt der jeg satt under dyna i et mørkt rom kl.10.

Vendepunktet

På et vors jeg var på i jula så jeg noe interessant på en annen sin telefon (sneaky jeg vet). Det var noe som kom opp når en jente trykte på instagram, en slags hindring. Jeg spurte hun om hva det var - en app kalt OneSec.

OneSec har blitt min sponsor. Det er så lett som at når jeg trykker på instagram så ber OneSec meg om å vente et sekund. Etter det ene sekundet så spørr den meg "vil du fortsatt på instagram?". Det ene sekundet hjelper meg med å komme på at jeg heller burde lese til eksamen.

OneSec har både gratis-versjon og abonnement. Gratis-versjonen funker fett.

Ved hjelp fra OneSec har jeg spart meg for 1 døgn på instagram på 1 mnd. Appen har stoppet meg 498 ganger. Jeg føler meg nå enda nærmere de jordnære dobbeltmoralske i influencerne, - og jeg digger det. Nykteren har funnet en annen vei hjem.

Andre tips om du, som meg, er en telefonoholiker

• Skru på tidsbegrensinger (f.eks. 30min instagram, 1,5t alle sosialemedier)
• Last ned onesec
• Kjøp deg analog-vekkeklokke og la telefonen ligge et annet sted enn ved senga
• Prøv en ny hobby

Av Tiril Elise With

КИНО - en ende på sovjetisk gatekeeping

Den siste tiden har jeg hatt et hobbyprosjekt om å gjøre vinterdepresjonen min så jævlig, mørk, jævlig mørk, lammende og dødelig som over hodet mulig. 

For å oppnå dette har jeg naturligvis internalisert det kaldeste, mørkeste, fattigste, dødeligste, russiske og alkoholiserte som noensinne har eksistert på den nordlige halvkule. Det er faktisk ikke Bodø denne gangen, jeg sikter til: 

Sovjetunionen

Bekymre ei, kjære leser. Jeg har ikke blitt lynsjet av Stalin, tilbrakt fritiden min i gulag eller drukket meg ihjel (enda). Jeg har simpelthen utelukkende lyttet til Kino.

Nå tenker du kanskje:

“Hæ, hva mener han med lyttet til kino???” Man går jo på kino og der ser man på film???”

Til dette svarer jeg:

“Hold fette kjeft din dumme faen jeg fette dreper deg med hammer og dumper deg på miljøtorget. Hold fette kjeft, se deg over skuldra når du er ute og går på Bislet, din kukjævel.”

Jeg snakker om det sovjetiske bandet Kino (Кино), som jeg har latt ta bopel i mitt øres sneglehus, til ly for vinteren og på bekostning av min smuldrende mentale helse.

For oss som ikke har levd i diktatur på en stund ringer nok ikke dette navnet en bjelle. Men om du tilhører østlige trakter som for kort tid siden smykket seg med hammer og sigd, er Kino like kjent for deg som Øisteins Blyant er for den gjennomsnittlige nordmann (Blyant er forresten hans ekte etternavn, jeg har passet, bank- og førerkortet hans hjemme i nattbordsskuffen). 

Kino oppsto i 1981 blant Leningrads aller første rockekjellere og ble på kort tid et av Sovjetunionens største, hef10gste og mest generasjonsdefinerende band. 

Det er derfor, kjære leser, at jeg ser på det som min plikt å få en slutt på denne postsovietiske gatekeepingen. Jeg bringer herved Kino hjem til Bislet. 

Hvis du ikke er fette dum har du forstått at Kinos sanger selvfølgelig er på russisk, som er et språk jeg (tross mine nordlige aner) ikke beherkser. 

Den eneste russiskkunnskapen jeg har er den Counter Strike-anvendelige jeg plukket opp som 13-åring. 

“Rashim B, dai bombu og idi nahuj.”

Ellers er det et eventyrspråk jeg kun hører gjennom veggen når roomien min Polina baksnakker meg til familien sin.

“Ti by videla, chto Eivind yest na uzhin. On yest kak sobaka.”

Likevel unngår jeg å oversette tekstene, og jeg råder deg, kjære leser, til det samme. 

For i motsetning til Norge og Russlands diplomatiske forhold fungerer faktisk Kino på tvers av landegrenser og språkbarrierer. 

Det er rett og slett den internasjonale hymnen for grytidlig hutring på et bekmørkt trikkestopp, ventende på en fullstappa, møkkete og våt Rute 17 som omkjører via Homansbyen, med to sivilt kledde billettkontrollører på lur, mens psyken eksponesielt rakner.  

At vi alle opplever samme lidelse på tvers av grenser og generasjoner, enten vi er i Leningrad, Bodø, Fauske eller på Bislet er jævlig tragisk, men også litt vakkert. 

Derfor vil jeg dele de beste øyeblikkene fra min russiske selvskading:

Группа Крови / Groppa Krovi / Blodtype

Bandets mest kjente sang. Dette er den aller beste antikrigslåta noensinne laget. 

Спокойная ночь / Spokoynaya noch / God natt 

Du vet når du går ut av Nationalteateret T-banestasjon og kjenner kulda fra Spikersuppa dundre deg knallhardt og brutalt? 

Denne sangen føles sånn.

Кукушка / Kukushka / Gjøk

Denne har jeg aldri oversatt, men fikk latterlig lyst i det etter at jeg leste at navnet var Gjøk.

I 1990, i Latvia, døde Kinos frontmann Viktor Tsoj. Han sovna bak rattet og krasja i en buss, mest sannsynlig grunnet utmattelse. 

Jeg skal ta hintet og legge Kino på hylla frem til neste vinter. Men om du har det litt for bra om dagen og ønsker deg til et bekmørkt hull av fortvilelse - fette sprutbra fortvilelse, er Kino for deg. 

Av Eivind Flatval Reintz