Skumma anmelder: Kiss All The Time. Disco, Occasionally.

Fredag 6. mars kom Harry Styles sitt ekstremt etterlengtede, fjerde studioalbum Kiss All The Time. Disco, Occasionally ut i verden.

Lever comebacket etter fire års pause opp til forventningene, eller har Harry brukt for mye tid på å løpe marathon siden sist vi så han?

Nye inspirasjonskilder

Min umiddelbare tanke etter første gjennomlytting av albumet, er at det er tydelig at Harry har blitt mer moderne i hvem han henter inspirasjonen sin fra.

Tidligere har han vist en stor kjærlighet for 70-tallsrocken ved å låne diverse David Bowie- og Fleetwood Mac-isms.

På Kiss All The Time. Disco, Occasionally derimot tar han inspirasjon fra flere moderne band som jeg personlig er veldig glad i, som The 1975, MGMT, og LCD Soundsystem.

Det blåser et friskt pust inn i diskografien hans.

Men han gjør faktisk også noen små nikk til mitt absolutte favorittband i hele verden:

One Direction.

Dette kommer tydeligst fram i låta American Girls, som uvegerlig kommer til å bli den ultimate fanfavoritten fra albumet.

Om One Direction skulle gjort et comeback i Guds år 2026 ser jeg faktisk også for meg at Ready, Steady, Go! kunne vært et resultat.

Det er et kompliment av høyeste rang fra meg.

Ånei, min favoritt white boy lider av pseudointellektualisme! Hvem skulle trodd!

Da internettet bestemte at Harrys neste album kom til å være et dance/disco/house album inspirert av tiden han har tilbrakt i Berlins nattklubber de siste to årene, synes jeg leadsingelen Aperture var en kraftløs måte å dra i gang det angivelige konseptet på.

Fordi jeg var skeptisk til at Harrys viktigste takeaway etter å ha stått i køen til Berghain i to år var et slags pseudointellektuelt syn på fellesskap, gjennom hooket i låta «We belong together, it finally appears it’s only love».

Et lignende problem oppstår igjen på låta Are You Listening Yet?

“You’ve had your tummy tickled, are you listening yet? / It’s like you’re taking up arms, but the message is wet»

Teksten er forvirrende uten å ha noe videre substans, og ender opp med å bare bli intetsigende.

Et problem som tidvis gjentar seg gjennom albumet.

Bitt av fiolinbasillen

Balladen Coming Up Roses ender opp med å fange meg mest etter første runde med lytting. Men det er kanskje fordi jeg har hatt en kortvarig og intens affære med Charli XCX sitt fiolindrevne Wuthering Heights soundtrack de siste dagene.

(A/N: Hva er greia med at ALLE artister har oppdaget fiolinensembler i det siste? Jeg er ikke sint, jeg bare lurer. P.S ilu hvis du tar «A/N»-referansen)

Kall det enkelt, kall det kjedelig, men å komme opp med en delikat melodilinje kan kreve like mye som å lage et eller annet elektronisk soundscape, og funker det så funker det. Selv om Coming up Roses og Paint By Numbers kan være litt malplasserte i tracklista, og sistnevnte er en total skip for meg.

Uttalt småkritisk, men kommer til å vibe etter to pils

Det var låta Pop Harry viste til Brittany Broski under hans opptreden på Royal Court, hvor hennes respons var å si at hun kommer til å ankomme konserten iført badedrakt i forventning av hvor mye hun kommer til å svette.

Denne stemningen gjentar seg også på Dance No More. Det er dansepop, det er kult, og bassisten hans har endelig oppdaget at det finnes mer enn én streng.

Denne låta lider imidlertid også av sykdommen Teit Tekst. Men Harry Styles’ superkraft som gjør han til det unikumet han er, er evnen hans til å gjøre alt han gjør, uansett hvor teit, overdrevet, eller tidvis kleint, om til noe sjarmerende. Så jeg er uttalt småkritisk, men kommer til å vibe etter to pils.

Til sist avslutter han albumet ekstremt smakfullt på Carla’s Song, som kopierer suksessoppskriften til låta Satellite fra Harry's House. Denne kommer nok også til å bli en fanfavoritt og et fyrverkeri live.

Holder fast på det han gjør best

Alt i alt, holder Kiss All The Time. Disco, Occasionally på interessen min gjennom nesten alle 12 låtene.

Harry Styles holder fast på det han gjør best, samtidig som han gjør noen spennende utsvingninger han, for det meste, kler godt.

Albumet er ikke et disco eller dance album, det er et smakfullt, alternativt pop album. Og hvis jeg kjenner min nære, personlige venn Harry Styles så godt som jeg tror jeg gjør, så var nok det alltid intensjonen.

Det store spørsmålet som til sist bestemmer hvorvidt dette albumet er en hit or miss for meg lyder som følgende: Angrer jeg på at jeg ikke var villig til å punge ut mange tusen for en konsertbillett?

Ja, jeg angrer som faen, og saumfarer Ticketmaster as we speak.