This Is Us - serien alle burde se

Hvordan overbeviser man noen?

Hvor mange ord må man egentlig skrive for å få noen til å gi en serie en sjanse? 400? 800? Hvor mange ord gidder man engang å lese om en serie man kanskje ikke har hørt om engang? Og hvilke ord skal man velge for å overbevise noen? (Jeg skrev for øvrig 1060)

Skal man gå hardt ut, og snakke om hvor mange ganger serien har fått deg til å gråte, både på den stygge snørrete måten, men også på den fine katarsiske måten?

Skal man være tilbakeholden, og heller snakke om de objektive seierne til serien? Den genuint kreative og unike narrative strukturen, det fantastiske skuespillet, den perfekte musikken og karakterene det er umulig å ikke finne noe av seg selv i? Jeg vet ikke helt, men etter å ha sett ferdig This Is Us kjente jeg på det største behovet jeg har hatt til å skrive om det og få alle jeg kjenner til å gi denne serien en sjanse. Jeg tror nemlig dette er den serien jeg har fått mest ut av i mitt liv, og jeg tror det samme kan gjelde deg.

Grener som leder til grener

This Is Us handler om fem, ikke helt tilfeldige, mennesker, og hva som binder dem sammen. Vi ser tilbakeblikk på årene fra barndommen deres som gir en unik innsikt i livene deres nå, og som legger opp til utallige kreative måter å fortelle historier på. Likevel lærer man ikke alt om livene deres umiddelbart. Serien holder tilbake en god del informasjon om både fortid og fremtid og venter med å gi svarene til når det treffer absolutt hardest. Mens serien går, gjennom sine seks sesonger, utforsker den ikke bare livene til hovedpersonene, men også til vennene og familien deres. Den avbilder livene deres som et familietre med grener som leder til nye grener, som så leder til nye trær med nye grener – sånn forteller This is Us historier.

Historiene som serien velger å fortelle utforsker det å være et menneske, å være glad i noen, og å miste noen. Det er klart at «det å være menneske» er et latterlig stort tema å skulle ta for seg, men gjennom den smarte og distinkte historiefortellingen, slektstre-strukturen, og en evne til å skape emosjonell resonans uten like, så klarer This Is Us dette latterlig bra. Et eksempel her må være Randall (spilt av Sterling K. Brown) som fra første scene er i prosessen med å finne og møte sin biologiske far. I seg selv er dette spennende. Men det blir bare mer interessant når vi senere blir kjent med disse to sammen, går inn på hva han har arvet fra faren sin på godt og vondt, og hvordan denne nye relasjonen påvirker ham og resten av familien hans. Det er i disse lagene — det personlige, det relasjonelle og det arvede — at This is Us finner sin emosjonelle tyngde. Og den resonansen kommer ikke ut av det blå, men gjennom flere gjennomgående elementer som knytter alt sammen.

Sterling K. Brown som Randall og Ron Cephas-Jones som William fra 'This is Us' i 2016 Copyright: 2016 NBCUniversal Media, LLC

Hvordan lage en dritbra serie

Serien bruker musikk på en helt genial måte, og fletter enkelte låter inn i narrativet og livene til karakterene på en måte som får deg til å tenke på dem når du hører låtene senere. For meg er Watch Me av Labi Siffre (også aktuell om dagen med Affeksjonsverdi-låta Cannock Chase) en av de beste sangene jeg vet om, og en jeg alltid forbinder med seriens første episode. Generelt er soundtracket her en av de beste soundtrackene jeg har vært borti i en serie — nesten hver eneste sang føles ut som om de kunne hørt hjemme i en og samme spilleliste (jeg hadde kalt den spillelisten «søndag morgen type shit», men det er bare meg). Når det gjelder den egenkomponerte musikken til serien er den like god, hvis ikke bedre. Hovedpersonene har sine egne temaer som brukes på en tidvis emosjonelt manipulativ måte, men hvis du er som meg så elsker du det.

Til slutt er skuespillet her i en egen liga. Alle i besetningen får sin mulighet til å skinne, men Milo Ventimiglia og Mandy Moore må pekes ut da det er de som aller oftest stjeler showet. Fra første episode ser vi dem på deres livs beste og kanskje vanskeligste dag. Vi er med dem på reisen fra å være et ungt og fritt par, til å skulle bli foreldre for første gang. Denne reisen er fanget godt i første episode, men vi ser enda mer av den gjennom serien, og årene som går. De er like troverdige som unge, drømmende 20-åringer som de er som modne foreldre med alt det innebærer. Som seer opplever man at de klarer å sette urettferdige og urealistiske standarder for det å være forelder, samtidig som de gjør karakterene sine troverdige, ekte og ikke minst: menneskelige.

Milo Ventimiglia som Jack og Mandy Moore som Rebecca i 'This Is Us' fra 2022. Credit: Ron Batzdorff/NBC/NBCU Photo Bank via Getty

Bare gå og se første episode

Denne serien fanger så mange opplevelser på en genuint nyansert og virkningsfull måte, at jeg tror hvem som helst kan gi den en sjanse, og omsider få noe ut av det. Jeg tørr ikke å love at du kommer til å gråte like mange ganger som meg (jeg er også lettrørt, som gir meg en fordel) men jeg tror at om du bare ser første episode kommer du til å skjønne mye av det jeg sier her, og forhåpentligvis får du lyst til å se videre. Jeg kan garantere deg at dersom du ikke ser deg selv i noen av karakterene i This Is Us kommer du uansett til å forstå og bli glad i så og si hver eneste en av dem.

Alle 6 sesongene av This is Us kan streames nå på Disney+ (April 2026).

Jeg håper på det sterkeste at du gir serien en sjanse – og i så fall: gjerne send meg en melding og si hva du synes! Kos deg!