Verdens beste sang og pappatruser - Live i Dublin

Er «I Know (Live from Dublin)» 2018 av Tom Odell en av de beste sangene noensinne?

Spoilers: Ja.

Hei du!

I dag vil jeg gjerne redegjøre hvorfor jeg mener at en live opptreden av en av Tom Odell’s mindre kjente sanger fra et av hans mer kjente album er en av de beste sangene noen sinne.

Som du kanskje allerede har gjettet snakker vi da om sangen «I Know», og spesifikt Live-versjonen fra Dublin. Det er verdt å nevne at jeg har hørt Tom Odell spille live to ganger, og opplevelsen jeg hadde der aldri kan toppes, men dette opptaket er det nærmeste jeg kommer å gjenleve det. Og det nærmeste du kommer til å oppleve det.

Fint. La oss hoppe i det.

«I Know» er i seg selv en fabelaktig sang.

Den tar for seg et relasjonsbrudd: Det er over. Han vet det godt. Hun har sagt det til han. Men han prøver fortsatt å se om det er noe han kan gjøre. Selv om han vet svaret alt for godt. Men det har fortsatt ikke noe å si, han elsker henne. Den følelsen, som sikkert en større andel av folk har kjent på, er en unikt vond følelse, og en vanskelig en å virkelig fange i musikk, men her skjer det.

Låta begynner egentlig ganske mykt og pent, men glir sakte over til noe større, med litt mer slagkraft. Etter et par rågode refreng tar Odell sangen helt ned for bridgen, før den tar av for et aller siste refreng. Klassisk pop-rock låt.

Det er her original-låta og live-varianten skiller lag. Originalen sier seg fornøyd. De fikk ut litt følelser, det var gøy, alle koste seg, takk for i dag.

Live versjonen sier: «Du syntes det var kult? Hold den alkoholfrie lite ipa-en min»

Man tenker sangen er ferdig. Man kan jo originalversjonen, og den hadde vært ferdig nå. Neida. De starter refrenget igjen, akustisk. Publikum synger med. De aner ikke hva de er på vei til å oppleve. Odell er på piano, og vokal så klart. Han løfter energien gradvis. Litt som i den ene scenen i den filmen.

Etter et par energiske refreng til så begynner han bare å hamre løs på det gigantiske strengeinstrumentet, mens han roper teksten. «I know, I know, I know», igjen og igjen. Og det er dritfett. Hvorfor? Fordi man kjenner det. Det er desperasjon, og lidenskap, og smerte, og han treffer tonene på en eller annen måte mens han gjør det.

Så kommer trommisen. Det er hans tur nå, og han leker ikke trommesolo. Neida, han har heldigvis øvet på dette, og det er vi som lytter som vinner på det.

Så er Odell på pianoet igjen og begynner å klimpre, men ikke på den forsiktige heismusikk-måten, gudskjelov. Vi dras inn i refrenget en siste gang, nå hundre ganger så stort som første gang, for fem minutter siden.

Gitaristene holder på i bakgrunnen selv om de ikke har fått så mye oppmerksomhet, Tom Odell hyler til stemmen sprekker, og trommisen har antakelig vondt i hendene på dette punktet, men det stopper dem ikke. Publikum jubler i 20 sekunder mens bandet gir seg, og låta er over.

Ja, dette er nok en mal de fleste live-versjoner av gode sanger følger, men jeg har hørt minst femten sanger live (antakeligvis oppi flere hundre) og dette er for meg en av de bedre.

Det handler ikke om å finne på det musikalske hjulet, men å få det til å rulle veldig fort eller noe sånt. Og det er nettopp det «I Know (Live from Dublin)» 2018 av Tom Odell gjør.

Den ruller fort.

Skrevet av Andreas Hjorthaug Vege.

Ballefrelse i den løseste bomull

Som samtlige vet befinner jeg meg på en forevig ferd for å bli en komplett performativ mannlig manipulator.

Mine nyeste banebrytere inkluderer ring i øret, en gjenopptatt fascinasjon av Julian Casablancas og Yukio Mishimas forfatterskap.

Men nylig gjorde jeg et performativt grep som overgikk dem alle.

Da jeg sist uke vandret Gøteborgs gater, stoppet jeg innom en forretning som solgte alskens grunnleggende klesplagg.

I andre etasje, i den beskjedne herreavdelingen, plukka jeg opp et par «bokser briefs» eller hva enn det heter.

Du vet hva jeg snakker om. Den type mannlige undertøy, lengre enn den gjennomsnittlige boksershorts, ofte kalt pappatruse og mye latterliggjort på amerikansk film.

Lovnader fra mannlige venner med høy kulturell kapital fortalte om en komfortabel penis og luftig pung. Dette hadde gjort tanken på å eie et slik par vanskelig å få ut av hodet.

Jeg er min mors sønn og er derfor oppdratt til å aldri fordøye ultraprosessert mat og i hvert fall aldri bruke syntetiske tekstiler på min skjøre bleke hud.

Denne indoktrineringen har sørget for at mitt understøysrepertoar kun består av hundre prosent bomull. Problemet har vært denne klaustrofobiske følelsen som moderne undertøy gir.

Jeg forlot Sverige med et par løse bokserbriefs i baggen min. Men hjemme i Oslo glemte jeg rett og slett den lovde penisfrelsen og lot jeg det støve ned i skapet.

Det var helt til i går.

Ingen rene boksere førte til trengsel. Jeg brøyt den svenske pakkens forsegling. Naken dro jeg på det nye paret av hundre prosent bomull.

Å fy faen. Så fette sprut.

Om det gikk an å fange perlemorsskyer fra den fineste sommerhimmel, for så å nøysomt strikke dem sammen til et lendeklede, hadde det fortsatt ikke gitt samme følelse som jeg gikk rundt med denne høstdagen.

Ingen rundt meg kunne forstå den rene eufori av komfort og frihet jeg besatt. Når dagen var omme måtte jeg sørge for å vaske mitt ene par, hive det i tørketrommelen og sørge for at det var tørt til å bruke dagen i dag også.

Jeg har nå bestilt flere.

Mine herrer. Om det er én ting. Ett tiltak. Én forbedring jeg ber dere gjøre. Skaff dere en ballefrelse av dette kaliber.

Nytt fertiliteten og takk meg senere.

Skrevet av Eivind Flatval Reintz.