Hva nå, Albert Aaberg?

Albert Aaberg vokste opp etter alle kjennetegn i et drabantbyparadis. Hans formative år ble tilbrakt på skolen, lekeplassene og en leilighet i en boligblokk i et område strødd med identiske boligblokker. Som et enebarn av en aleneforsørgende og piperøykende far vokste vår kjære Albert opp i sosialdemokratiets gullalder. Et lite stykke velferdspolitisk mirakel der kapital og marked underlegges politisk kontroll i de små og fattige kongerikene i Nord-Europa for å oppnå sosialdemokratisk utopi innen en levetid.

Albert Aaberg er barn av denne myten og vokste opp til fulle i denne utopien, men hvordan gikk det med Albert etter at bokpermene til Gunilla Bergström klappet sammen?

Jeg er ikke den eneste som har stilt dette spørsmålet. Forfatteren Johan Harstad kom meg i forkjøpet allerede i 2007 med romanen Hasselby. Såpass skuffende lesing var denne romanen at jeg har skissert ut tre nye fremtider vår kjære Albert Aaberg.

Fremtid nr. 1

Illustrasjon: Gunilla Bergström. Collage: Tayyeb Jolani

Skolen var et sted Albert elsket, selv om han aldri var skoleflink. Faren pleide å si til sine voksne venner at favorittimen til Albert var fritimen, og det var sant. Albert likte best lek og spill i friminuttene, heller enn å sitte stille bak pulten i timene. Ingen tenkte særlig over det der og da. Han fikk litt ekstra hjelp med leksene, og forventningene var aldri spesielt høye. Han var glad i å lære, men fikk det ikke helt til.

Da tiden kom for å begynne på ungdomsskolen, ble hverdagen en annen. Nå gikk han på skole med elever fra hele bydelen, ikke bare det vesle nabolaget. Lærerne forventet mer, og tempoet var høyere. Albert kunne ikke lenger få hjelp med alt det nye han skulle lære.

Med tiden begynte han å falle bak i timene, og samtidig forsvant interessen for skolen. Leken hadde forsvunnet. Den nye skolegården var grå og laget av betong; selv ballbingen manglet farger. Albert fant sin plass i utkanten av skolegården. Her pleide han å henge, stirre og ikke si så mye. Skolen ble til noe han måtte møte opp til fordi noen hadde bestemt det, og han brukte tiden i klasserommet til å telle minuttene til klokka ringte.

På kanten av skolegården fant Albert andre som også heller ville vært et annet sted. De hang sammen i friminuttene og delte sigg på rundgang. En dag ble han med dem etter skolen, ned under brua ved T-banestasjonen. Der tok de fram spraybokser og ga de triste betongsøylene et mer fargerikt uttrykk. Da noen ropte etter dem, hoppet de andre opp på skateboardene sine og forsvant, mens Albert småjogget ved siden av. Uka etter kom han med sitt eget brett, etter å ha mast på pappa.

De første dagene spurte pappa om sigglukten, men ga fort opp da han forsto at det var håpløst. Den streite, brune, strikkede genseren ble byttet ut med baggy bukser.

Det ble fort en vane å dra hjem til kompisene etter skolen og bli der til sent på kvelden. Sammen dyttet de i seg all slags junk de hadde råd til. Snart ble det også en vane å si til pappa at han allerede hadde spist middag hos noen andre. Middagstallerkenen sto ofte og ventet på ham på kjøkkenet, ved hans faste plass. Etter noen ganger å ha stått urørt, ble den pakket inn og satt i kjøleskapet. Det ble lunsj dagen etter.

En dag, hjemme hos en av vennene, dro noen fram en underlig, altfor lang sigarett fra lomma. Alle visste hva det var. Ingen stilte spørsmål. Det ble en naturlig del av hverdagen.

I stedet for å sitte inne i timesvis, gikk de lange turer. Forbi lekeplasser mellom de utallige blokkene, langs parkveiene og ut mot gressplenen som møtte skogholtet. Til tross for enorme byggemasser, asfalt og betong i denne delen av byen hadde noen hatt vett nok til å sette av plass til det som på fagspråket kalles rekreasjonsområder. Grøntområder så langt øyet kunne se. Steder å vandre, steder å slappe av, steder å gjemme seg.

Etter utallige turer sammen vokste det fram en fast rute. Først hjem til en kompis for å rulle, så innom butikken for snacks, og deretter den korteste veien til skogholtet i utkanten av bebyggelsen. Der var de langt nok unna folk, men hadde likevel utsikt ned mot idrettsbanen. Der nede var det alltid noen fra klassen som spilte fotball, fortsatt naive nok til å tro at de kunne bli proffe. Ingen herfra blir proffe. Det visste alle. Ikke uten å gå på akademi, og det hadde ingen i denne bydelen råd til.

På vei tilbake tok de ofte en lengre rute. De diskuterte hva de skulle se på når de kom hjem, med sprikende meninger som vanlig. Men da de endelig sank ned i sofaen, var det ingen som egentlig brydde seg om annet enn snacksen. Det ble mange kvelder med overnatting. Pappa syntes egentlig det var fint at Albert hadde funnet seg nye venner.

For Albert betydde skolen mindre og mindre. Da ungdomsskolen endelig var over, manglet han flere standpunktkarakterer. Men han brydde seg ikke. Slik går det når man syr puter under armene på unge gutter i et overformyndersamfunn og ikke stiller krav, tenkte han.

Han hadde fått et nummer av kompisene og kjøpte selv når de andre ikke kunne. Men Albert var ikke alene. Når han røykte alene, kom alltid Skybert tilbake. Etter hvert var det mest ham han hang med. Albert trodde pappa kunne lukte det noen ganger, men de snakket aldri om det. Likevel var hemmeligheten ute. Albert hadde blitt en stoner.

Fremtid nr. 2

Illustrasjon: Gunilla Bergström. Collage: Tayyeb Jolani

I Alberts barndom fantes det bare ett sted å være, nemlig ute. I de godt planlagte, grønne områdene rundt blokkene i bydelen hans var det alltid noe å finne på sammen med vennene etter skolen. Det var her han tilbrakte nesten all tiden sin som barn. I sol, snø og regn. Det fantes ingenting farlig, ingenting ubehagelig, ingenting skummelt. Ute var én eneste stor lekeplass for Albert og vennene hans.

Fra vinduene høyt oppe kunne pappa og de andre foreldrene følge med på barna. Det var lekeplasser, fotballbane med kunstgress, sandvolleyballbaner og grillområder. Om kvelden ble flomlysene slått på, så det aldri ble ordentlig natt. Når det var tid for middag eller leggetid, var det bare et rop fra balkongen som skulle til for å bli kalt inn.

Alle disse grønne gledene var en del av Alberts liv helt til den dagen han ble med kompisen Ola hjem. De skulle bare hente noe, men på stuebordet oppdaget Albert en grå boks som lå der som til utstilling.

Hva er det, spurte Albert nysgjerrig.

Uten å svare trykket Ola på en knapp på baksiden. Der stakk det også ut tynne, hvite ledninger som minnet om tentakler. Plutselig ga boksen fra seg et brøl og begynte å riste svakt. Albert ble redd, men ville ikke vise det. De neste minuttene sto de stille mens lyden fortsatte. Boksen begynte å pese, som om den pustet. Så kom et sterkt lys fra den ene siden, så kraftig at Albert nesten måtte skjerme øynene.

Hva er det, gjentok han.

Det er en datamaskin, svarte Ola.

Faren til Ola hadde en viktig jobb i en bank og hadde fått lov til å ta med seg denne hjem. Albert hadde sett slike på TV, men aldri i virkeligheten. De hadde ikke datamaskiner på skolen engang, men det gikk rykter om at rektor hadde en på kontoret sitt. Ola fikk egentlig ikke lov til å bruke maskinen, men han og storebroren gjorde det likevel når faren ikke var hjemme. Det var ikke så mye å gjøre på den. Den hadde ingen spill, bortsett fra sjakk, og den var veldig treg.

Albert og Ola glemte hendelsen, helt til noen år senere. En dag tok Ola tak i armen til Albert etter skolen. Jeg har fått min egen datamaskin. Han sa ikke mer. Begge begynte å løpe så fort de kunne mot blokka til Ola.

På skolen hadde de nå fått et eget datarom med Word, PowerPoint og Excel. Internett var stengt, bortsett fra skolens egne sider. Albert hadde aldri vært på internett, men han hadde hørt fra de eldre guttene i skolegården at man kunne finne alt der og snakke med hvem som helst. Man kunne til og med se bilder av jenter, hadde de sagt. Hvorfor man skulle gjøre det, skjønte ikke Albert.

På rommet sitt hadde Ola fått et nytt skrivebord, og der sto den nye datamaskinen. Den var egentlig storebrorens, men nå hadde Ola fått den. Han viste Albert alle spillsidene han kjente og stedene man kunne søke på hva man ville.

I stedet for å leke ute etter skolen, løp de nå hjem til Ola så fort skoledagen var over. De tilbrakte mesteparten av tiden på rommet hans, på eventyr i den digitale verdenen. Storebroren kom ofte innom. Han kunne alt om internett. Han hjalp dem når de satt fast i spill, og viste dem de nyeste og kuleste nettsidene. Steder der man kunne laste ned sanger og filmer. Albert begynte å ønske seg sin egen datamaskin.

En dag viste storebroren til Ola dem en helt spesiell nettside. Tenk penger, sa han, men ikke papir eller mynter. Tenk at pengene finnes inne i datamaskinen, som poeng i et spill. Alle vil ha det, men det er ikke nok til alle. Det er som et sjeldent Pokémonkort. Jo flere som vil ha det, jo mer kan man selge det for og tjene ekte penger. Han fortalte at alle han kjente hadde brukt litt penger på det, og at hvis man ventet for lenge, kunne det bli for sent.

Albert og Ola brydde seg ikke så mye der og da. Men uken etter kom storebroren tilbake og viste dem at prisen hadde gått opp. Hvis det fortsatte slik, ville han tjene flere tusen kroner.

Albert var usikker, men Ola ville være med. De bestemte seg for å bruke litt av lommepengene sine på å kjøpe disse digitale poengene gjennom storebroren. Etterpå glemte de det nesten med en gang.

Dagene, ukene og månedene gikk. Albert og Ola brukte mindre og mindre tid ute i de grønne områdene rundt blokkene. I stedet satt de inne sammen og utforsket resten av verden gjennom internett. De ble aldri lei. De snakket med mennesker fra hele verden. Fikk venner på Habbo Hotel. Ola laget til og med en Facebook-profil, men han turte ikke å ha profilbilde.

En dag kom storebroren stormende inn døra. Sjekk Bitcoin, ropte han. Albert og Ola hadde nesten glemt det. På nettsiden hadde verdien skutt i været. Hadde de blitt rike? Ikke helt, men de hadde blitt rikere! Albert hadde aldri vært så glad. De overførte alt til kontoen til Ola, og det første de gjorde var å løpe ned til butikken og kjøpe akkurat det de ville. Plutselig slo det Albert at han hadde nok penger til å kjøpe sin egen datamaskin.

De investerte mer, denne gangen i flere forskjellige ting. De fortalte det til alle de kjente. Skrev om det på forum på nettet. Jo flere som investerte, jo mer steg verdien. De startet til og med en gruppe på skolen som møttes én gang i måneden. Albert hadde blitt en kryptobro.

Fremtid nr. 3

Illustrasjon: Gunilla Bergström. Collage: Tayyeb Jolani

Albert var en gutt som gjorde alt riktig. Han gjorde som han fikk beskjed om. Holdt det han lovte. Kom rett hjem fra skolen. Løy aldri. Holdt avtaler. Alle i nabolaget visste at de kunne stole på ham. Han var en skikkelig gutt.

Nå gledet han seg til å begynne på den nye skolen. Ungdomsskolen med nye elever. Han kunne ikke vente med å få nye venner.

Første skoledag på ungdomsskolen tok Albert følge med Milla. De hadde vært venner så lenge han kunne huske, og de skulle være venner resten av livet. På den nye skolen var det elever fra hele bydelen, mennesker fra hele verden. Før hadde det vært én klasse på hvert trinn. Nå var det tre, i tillegg til en spesialklasse og en for dem som nettopp hadde kommet til landet.

Milla fikk plass i A-klassen, og Albert i C-klassen.

I første friminutt fant de hverandre raskt. De dannet seg en vane de neste dagene med å vente på hverandre ved inngangen. På vei hjem snakket de om hva de hadde gjort og hvem de hadde møtt. Milla fortalte mye om de nye vennene sine, om Wasim og Alfred som spilte fotball.

Albert syntes det var vanskelig å bli kjent med de andre i klassen sin. Det var som om alle allerede kjente hverandre. Han visste ikke hva han skulle si. I matpausene samlet alle elevene seg i kantinen som var på kanten av matkrig hver dag. I friminuttet hadde de valget om å sitte på benkene eller være ute på fotballbanen. For Albert var valget lett. Han ventet på Milla ved inngangen, og de gikk rundt i skolegården. Noen ganger hadde Milla med seg venner fra A-klassen. Da sa ikke Albert så mye. Han kjente dem ikke godt.

Ungdomsskolen var mer bråkete enn han hadde sett for seg. I timene klarte han ikke lenger å konsentrere seg. Guttene snakket bare om fotball, og jentene kjente han ikke. Heldigvis hadde han naturfag med Milla på onsdager, og han valgte spansk sammen med henne, selv om pappa anbefalte tysk. De bråkete guttene slapp både sidemål og fremmedspråk fordi de ikke var gode nok i norsk. De kunne velge mellom norsk nivå to og engelsk fordypning. Det syntes Albert var urettferdig.

På vei hjem en dag, godt inn i skoleåret, spurte han Milla om hun ville finne på noe etter skolen på fredag. Slik de pleide før. Kanskje de kunne spille på den gamle Xboxen hans.

Ja, gjerne, svarte hun. Hvem andre kommer?

Ingen. Jeg tenkte det bare skulle være oss, svarte Albert.

Det ble stille et øyeblikk.

Når var det du sa?

I morgen. Men det er ikke så viktig. Vi kan finne på noe en annen dag hvis det passer bedre.

Jeg tror jeg skal i en middag, svarte Milla. Men jeg kan sende deg en melding?
De snakket om skolen resten av veien hjem. Hun hadde jo ikke sagt nei, tenkte Albert.

Det første han gjorde da han kom hjem, var å flytte Xboxen inn på rommet sitt. Han markerte fredagen i kalenderen og ryddet rommet. Neste dag løp han hjem så fort han kunne. Han satte seg i vinduskarmen og så ned på lekeplassen. Etter en stund la han mobilen på nattbordet og la seg på ryggen i senga og ventet. Han ventet til han sovnet.

På skolen på mandag lot han som ingenting. Han bestemte seg for å late som om han også hadde glemt det. Han sto klart ved inngangen som vanlig og tittet inn i mengden elever som fosset ut av klasserommene etter Milla, men uten hell. Han øvde på hva han skulle si. Å ja, jeg glemte det selv. Det er jeg som burde ha ringt. Har du planer på søndag?

Mens Albert sto der og gjentok monologene sine, tømte skolegangen seg uten tegn til Milla. Kanskje hun var blitt syk? Jo, det må være det. Han kjente gleden bruse i seg. Det må jo være det. Hun hadde ikke glemt meg.

Albert gikk sin vante rute gjennom skolegården alene i dag, men med en springfjær i hælene. Han tenkte han skulle sende en melding til henne etter skolen. Han begynte allerede å skissere meldingen da han fikk øye på gjengen nede ved fotballbanen, Wasim og Milla! Og Milla trickset med fotballen mens de bråkende gutta fra klassen hans jublet rundt henne. Springfjæren knakk og skoene hans ble med ett til betong. Resten av dagen sa han ingenting. Da skoledagen var over, løp han rett hjem.

Han var en gutt som gjorde alt riktig. Han fortjente ikke dette. Nå hadde han fått nok.

Han flyttet ikke Xboxen tilbake til stua. Han gikk på skolen og rett hjem igjen. Han sluttet å bry seg om de andre i klassen. Han sluttet å vente på Milla ved inngangen lenge før hun sluttet å vente på ham. Dagene tilbrakte han på rommet sitt, på nettet. Pappa kom inn med middagen til faste tider. I blokken hadde det flyttet inn nye familier. De hilste aldri, og det begynte å lukte annerledes i oppgangen.

Skolen var ikke noe for ham, forsto Albert. Han ville heller tjene penger. Han begynte å søke jobb, men fikk ingen napp. Ingen ville ha ham. Ingen ville ha en hvit svensk gutt som faktisk kunne snakke språket og aldri plaget noen som helst. I stedet så han noen av bråkmakerne fra klassen jobbe på senteret. Kommunen hadde startet et program for ungdom med dårlige karakterer. Det er det du får for å være en snill og god gutt, tenkte Albert. Men nå var det over. Albert hadde fått nok og meldte seg inn i Sverigedemokratene. Det hadde gått for langt. Noen måtte rydde opp. Albert hadde blitt en incel.