Louis på Litteraturhuset

Jeg satt i samme sal sist Louis besøkte Oslo, og i minuttene før Loe og Louis ankom ble jeg slått en merkelig følelse som lignet en pervers deja vu. Tre år hadde passert, Louis hadde skrevet tre nye bøker, og veldig mye i mitt eget liv hadde endret seg, men samtidigfølte jeg meg fullstendig som den samme. Like begeistret for å lytte til min favorittforfatter.

Gjennom sitt forfatterskap har Louis tatt oss med gjennom hans barndom, oppvekst og voksenliv. Som en forlengelse av ham selv har vi med hver bok lært oss å kjenne hans mor, far og bror. I familiesagen, som det nå blir kalt, er Louis selv et bindeledd og midtpunkt, men avviser kontant at autofiksjon er navlebeskuende.

Når du skriver fiksjon stammer alt fra forfatterens eget ego. Forfatteren selv skaper mulighetene og begrensingene, tabula rasa. Alt hviler på og er gjennomsyret av forfatteren. Men en som skriver autofiksjon forholder seg til verden slik den er, og de fortellingene som allerede eksisterer. Selv om Louis er bindeleddet i sitt prosjekt, linsen vi ser og opplever hans verden, handler det aldri om ham selv. For Louis er det ikke et poeng å skrive om seg selv, men om dem rundt ham.

Louis avslutter dette kapitlet av forfatterskapet med boken “Kollaps” hvor hans eldre halvbror er i fokus. Da Louis nøstet opp i flokene i livet til broren sin, innså han hvor lite han egentlig kjente broren. Jo nærmere han kom broren, jo større fremmed ble han.

Louis sammenligner denne opplevelsen med Jamaica Kincaids memoarbok "Min bror." Kincaids egen bror døde av AIDS, og i boken hun gjør et forsøk på å ettergå hans liv og virke til det viser seg at ingenting var som det tilsynelatende så ut som, og at Kincaid kanskje aldri egentlig kjente sin egen bror.

Etter syv bøker med Louis nærmeste familie i monitor og som samtaleemne på diverse litteraturarrangementer rundt om i hele verden kan en undre seg over hvor godt vi egentlig kjenner disse personene. Særlig når Louis selv begynner å så tvil.

Flyktige identiteter og falske fasader er et gjennomgående tema for hele forfatterskapet til Louis, og ikke minst for Louis selv. Allerede ved tittelen til debutboka "Farvel til EddyBellegueule" bryter han (eller tar livet av, alt ettersom hvordan man ser det) med sitt tidligere selv, Eddy Belleguele og blir Edouard Louis. Han skaper seg selv på ny, i sitt eget bilde.

Han utdyper denne metamorfosen i “Forandre seg: Metode” der han blir en annen. Han tar oss med på den utilgivelige klassereisen fra fattig barndom i det håpløse franske industrilandskapet til de borgerlige kretsene i Paris gjennom utdanning og forfatterskap, bare for å oppdage at hovedstaden er like innelåst og innholdsløs som den maskuline, rasistiske, og voldelige landsbygda han flyktet fra.

Og veien tilbake, med oppdagelsen av at også fattige folk har et komplekst følelsesliv.

Louis var en uhemmet politisk forfatter som koker språket sitt ned til det elementære. Samtidig klarer han å etablere sammenhenger mellom det alminnelige livet og maktens strukturer. Han har en eksistensialistisk schwung i teksten og er en motsats til alle forutinntatte forestillinger om sted og identitet.

Louis skriver uskjempet om arbeiderklassen forfallende kropper, formet av både personlig og statlig forsømmelse som en motsats til «den intellektuelle middelklassens feminine kropper».

Et sitat med så mye tynge på så få ord at det slo meg i bakken da jeg leste det for første gang i debutboka i romjula 2018. Inspirert la jeg ut dette sitatet ut på instagram og taggetEdouard Louis som en personlig spøk. Han likte bildet! Og på en blunk ble jeg en fangirl fra 2012 som nettopp hadde hørt at Justin Bieber kommer til Oslo.

Siden har jeg vært frelst og slukt bøkene hans så fort den norske oversettelsen var tilgjengelig. Jeg begynte til og med å pusse på ungdomskolefransken, i tilfelle jeg noen gang fikk muligheten til å møte mannen. Dagen kom for tre år siden da han signerte bøker på litteraturhuset.

“Je n'ai pas parle français,” sa jeg.

“It's fine, I don’t speak very well either. French is a difficult language,” svarte han.