Tekstbehandlingsprogrammet har vært på litteraturfestivalen God natt, Oslo. Det var spennende og inspirerende fra start til slutt. Eller?

En litteraturfestival er en anledning til å se idoler i levende live, til å drikke øl eller brus, til å få faglig påfyll og inspirasjon, til å slå av en prat med litteraturinteresserte venner og bekjente, til å få en signert bok eller to… og til å kjede seg.

Hvorfor i alle dager ender så mange paneldebatter og samtaler opp med å bli så intetsigende? Er det fordi ordstyrere tidvis er dårlig forberedt? Er det fordi kjemien mellom de på scenen er så som så? Er det fordi ordene «forfatter» og «karismatisk» ikke nødvendigvis hører sammen? Og er det noe galt i sistnevnte? Skal ikke forfattere få lov til å gjøre det de er best på, skrive (forhåpentligvis), og det med god samvittighet?

La oss snakke om Boka

Etter å ha vært publikum til litterære samtaler av alskens slag i en ikke ubetydelig årrekke, og kjedet meg mer enn én gang, har jeg prøvd å tenke litt. Og det jeg kanskje tror, er at samtaler om litteratur kretser rundt to forskjellige plan. Det ene planet omhandler forfatteren, hens metode og inspirasjon, samt samfunnet og andre ytre påvirkninger. Det andre planet er dypt inne i selve Boka, med stor B.

I forkant av festivalen sa festivalsjef Synne Øverland Knutsen til Natt&Dag at «det er mye god komedie i litteraturbransjens metafysiske forhold til å være «en god leser». Særlig når det sies med seremoniell høytidelighet, betonte stavelser og et lengselsfullt blikk» på spørsmål om hva som irriterer henne med den norske litteraturbransjen.

Kan det ha seg sånn at vi som intervjuer blir så opptatt av Leseropplevelsen, og gjerne spesifikt vår egen, at vi ikke klarer å løfte blikket tilstrekkelig bort fra Boka? Jeg sier ikke at Boka og dens fiktive verden ikke er fengslende. Nei, snakk gjerne om det. Men kanskje ikke så lenge om gangen?

For hvor interessant i lengden er det å omtale fiktive karakterer som ekte mennesker? Og forklare og diskutere følelsene de har, valgene de tar? Skal ikke jeg som leser få lov til å oppleve noe, uten at forfatteren skal bli bedt om å legge føringer for hva alt egentlig betyr?

Og er det ikke bedre å bare lese boka enn å få den gjenfortalt?

Erlend Loe og Ingvild Schade under God natt, Oslo 2019. Foto: Hanna Nordlien Berg

Ofte, når jeg møter opp til en panelsamtale, tar jeg det for gitt at panelet har gjort, sagt eller skrevet noe som gjør at de kan diskutere spørsmålet som skal diskuteres, uten at jeg trenger en inngående gransking av de tre respektive Bøkene i forkant av selve diskusjonen. Jeg er som regel ikke der for å høre om hvordan de fiktive karakterene til de respektive forfatterne passer inn i temaet for samtalen. Jeg er der for å høre smarte folk snakke om litteratur og samfunn. Men det er kanskje bare meg.

Finnes det en fasit da?

Hva er en god litteraturformidling? Tja, si det. Kanskje trenger det ikke alltid bare være en samtale om Boka? Kanskje kan det være noe helt annet? Kanskje man burde leke mer? Eller leke mindre? Kanskje Tekstbehandlingsprogrammet burde gå i seg selv? Hjelp.

Heldigvis bød God natt, Oslo på flere spenstige forsøk på å røske i det gode gamle samtale-oppsettet også. Noen samtaler foregikk i den lokale saunaen, som i hvert fall tilførte noe rent omgivelsesmessig, og én samtale foregikk med en død forfatter.

Ja, du leste riktig.

Og fra det øyeblikket Erlend Loe gikk på scenen med sin sporty, blå sekk og flaske rød-cola, beviste han og Ingvild Schade at også helt vanlige samtaler om litteratur kan bli alt annet enn kjedelig.

For det var ikke bare kjedelig på God natt, Oslo. Langt i fra. Det finnes håp.

Hør mer om God natt, Oslo her:

Klarte ikke embedde https://soundcloud.com/oembed?format=json&url=https://soundcloud.com/tekstbehandlingsprog/linda-therese-utstol-og-moderne-hengivenhet :(

Toppfoto: Hanna Nordlien Berg