Musikkprogrammet Bra Trommis er selvfølgelig på plass på By:Larm. Første dag av festivalen er unnagjort. Her er det vi så og syntes torsdag.

Redaksjonsmedlemmene Astrid Frugaard og Einar Stray har ført festivaldagbok:

Første band ut er danske Turquoise Sun på Ingensteds. Det er lovet psykedelikapop, og det blir servert med et surfete elektronisk uttrykk. Det er som om Tame Impala og Nirvana har fått en baby og lært den å spille litt Pink Floyd på saksofon. Storveis energi blir smitta over på publikum, og det blir en fin start på en hektisk aften!

Vi holder oss på Ingensteds for å se Zee. Norsk-marokkanske Zineb Bensouda er en dyktig DJ, men overrasker oss med sitt soleklare soulsangertalent. Bensouda er en smule stiv i frontfigurrollen, men selvsikker i vokalprestasjonen. Det Mutual Intentions-tunge backingbandet er bunnsolid: korister (blant annet Nova-favoritten Nedja), tangentprofessor Arthur Kay, trompetist Kristoffer Eikrem, Boy Pablo-trommisen og Kappekoff på bass. Tross tidlig spilletid vrikker publikum til de forførende tonene.

Stockholms Morabeza Tobacco entrer Ingensteds med sin disige, drømmende, bakpå funkpop. Musikken er basert på trommemaskin og lo-fi-estetikk. 5 stk på scenen føles derfor noe overkill. Bandet er kulere på innspilling, mens det heller blir rart live. Småskranglete Mac Demarco-rykk ser ut til å sjarmere publikum, uten at det løfter seg til en konsert vi kommer til å huske.

Ned i kjelleren på Revolver blir vi møtt av en søt men tøff scenetilværelse hos bandet Drug Store Romeos. De trollbinder med tunge riffs og stødige trommer over en orgellyd som minner om noe bestemor spilte på fra 1960 tallet. Med en hviskevokal som ydmykt skryter av mottakelsen de har fått i Oslo tar de oss med på en tur i deres vakre univers. Revolverkjelleren, som vanligvis har en overvekt av rølpete punk, blir transformert til respektfull lyttekor som alle trives med scenearrangementet. Veldig bra konsert!

I det klokka runder ti, setter ungfolen Brigt seg bak et Fender Rhodes på Revolver. Et av dagens høydepunkt manifesterer seg. Deilig retro Beatles-estetikk strømmer ut av høyttalerne. Solfylte, jazza akkordprogresjoner avløser uanstrengte sirkuslignende ompatoner. Brigt virker født til å være eksentrisk artist, og han burde vært født en del tiår tidligere. Det er noe tidlig Sondre Lerche over det hele. Brigt og hans flinke venner leker med musikkteorien. Det pleier å måtte et underverk til for å få god lyd på intime, slitne Revolver, men her får alle elementer skinne. God gammeldags topp stemning!

Vi spurter tilbake til Blå, hvor ambient-artisten Pan-Al serverer verdensrommet med norsk natur som bakgrunn. Det er deilige beats under avansert klubbelektronika som får stive bransje-Norge til å svinge i takt med hoder og hofter! Den omstrefeinde Oslobaserte Alexander Thorstvedt er god i det han gjør, og det er deilig musikk å nippe øl til mens man lar seg svinne hen i hans univers.

Det blir en svipptur innom Sentrum Scene med Boy Pablo på scena. Gutta gjør en super innsats i å engasjere publikum med animert musikkvideo i bakgrunnen som viser en gutt som mister hunden sin, for så å finne den igjen hos drømmedama. Det er lekent og flott, en ekte palatecleanse blant alt det obskure nye som man får se ila en kveld.

Klokka er elleve. Vi er på Kafé Hærverk. Columbiske Gabriela Jimeno, a.k.a. Ela Minus, skrur fokusert på et romskip av knapper og analoge synther. Min nord-norske kompis mener det ligner på «styrhuset på Hurtigbåten». Det elektriske lydbildet bygger seg opp til en stødig, Berlin-minimalistisk beat, før hun griper mikrofoner. Med mystiske, atmosfærisk spanske gloser henvender synth-nerden seg energisk ut mot publikum. På et tidspunkt står hun midt i blant oss på gulvet. Det stakkars lydanlegget til Hærverk klarer ikke helt å følge med på notene, men det kule klientellets kokte hoder nikker og smiler. Ela Minus viser helt klart glimt av storhet.

Kvelden blir avsluttet med et epleptisk smell på Blå! Giant Swan fra England serverer dyriske beats med skumle strobelys som gir en hypnotisk følelse. Publikummet koker, og det blir nesten en symbiose av vuggende armer og bein til musikken. Med noe som ser ut som et kontrollbord røska ut av en oljerigg mellom seg dunker de hardt ned på knapper og knotter som lager magisk musikk. I baris og caps virker de nesten selv som i en transe, og det hele blir nesten litt skummelt å være en del av under de hektiske strobelysene. Med den avslutningen blir en stående litt tom med et snitt øl i hånda, helt utslitt og klar for senga. Dette er noe vi aldri trodde vi skulle syns var spennende, det skal vi ærlig innrømme, men vi elsket det!