Dune. Sand. Boken med samme navn, skrevet av Frank Herbert, er ansett som en klassisk Sci-Fi-roman. Etter flere filmatiske flopper har den bevist seg å være vanskelig å adaptere (hør Noirs episode fra 01.04.2020 for mer om dette). Regissør Denis Villeneuve har allerede mestret Hollywood Sci-Fi med både Arrival (2016) og Blade Runner 2049 (2017), og med et budsjett på 165 millioner dollar er denne adaptasjonen av den klassiske boken kanskje årets mest etterlengtede film.

Det er år 10191. Vi følger hertugfamilien Atreides, bestående av hertugen Leto (Oscar Isaac), hans konkubine Lady Jessica (Rebecca Ferguson) og deres sønn Paul (Timothée Chalamet). De tar forvaltning over ørken-planeten Arrakis, som tidligere har vært under Harkonnens styre. Det er den eneste planeten hvor man kan utvinne «krydder» fra sanden; et slags stoff som forlenger menneskelig liv og gjør reise raskere enn lysets hastighet mulig.

Arrakis, også kalt Dune, er ørken så langt øyet kan se. Om du havner på avveie og overlever den ekstreme varmen, er sjansen stor for at du blir drept av hundremeterlange sandslanger som tiltrekkes av rytmisk lyd. Atreidesfamilien og deres trofaste følge må også forholde seg til urbefolkningen, Frimenene, som er de eneste som klarer å overleve i det forræderske miljøet. Flettet inn i denne historien får vi også følge myten om Lisan Al-Gaib, som betyr «stemmen fra verden utenfor», eller «The One».

Foto: SF Studios / Warner Bros

«Drømmer er budskap fra dypet». Slik starter filmen i kjent Villeneuve-stil, med spektakulære bilder av natur og omgivelser, og overveldende bakgrunnsmusikk av ingen ringere enn Hans Zimmer.

Blade Runner 2049 fikk til dels kritikk for å lene seg for mye på overfloden av «personlighetsløse», om enn perfekte vidvinkelbilder; men på grunn av Dunes behov for universetablering er bildene både velkomne og svært talende. Med unntak av til tider eksposisjonstung (men nødvendig) dialog, gir det visuelle følelsen av at vi befinner oss i en eldgammel verden med en historie som går langt tilbake. Filmen tar seg god tid, og det er tydelig at denne adaptasjonen prøver å gjøre det de andre ikke klarte; å etablere et autentisk univers. Det er her Villeneuves talent innen historiefortelling virkelig skinner, balanserende på en syltynn knivsegg mellom det forståelige og mystikk.

Dune: part one har på mange måter samme funksjon som The Fellowship of the Ring har for Ringenes Herre-trilogien. Det er en begynnelse som forbereder deg på det som vil komme, gjennom et dypdykk ned i både universets historie og karakterenes ønsker og behov. Det hele blir desto mer storslagent på grunn av det fantastiske kostyme- og set-designet, samt imponerende CGI. Her lukter det Oscar-nominasjoner lang vei, selv om akademiet har en uvane med å se forbi Sci-Fi.

Foto: SF Studios / Warner Bros

Jevnt over var alle skuespillerprestasjonene svært solide. Blade Runner 2049 slet visstnok med å appellere til et yngre publikum, så det er lett å tenke seg at castingen av Chalamet i hovedrollen og Zendaya som mystisk Frimen-folk først og fremst var et strategisk valg. Allikevel vil jeg si at de begge leverer, til tross for Zendayas begrensede skjermtid og at Chalamet manglet litt tæl i sin portrettering av en trassig arving.

Dessverre er noen mosegrodde Hollywood-vaner vonde å vende. Aldersisme mot kvinner i Hollywood er stadig et problem. Selv om Rebecca Ferguson gjør en fantastisk rolle som Lady Jessica, er det vanskelig å ikke la seg irritere over at det kun er tolv år som skiller henne og Chalamet, som spiller mor og sønn. Chalamets karakter skal egentlig være åtte år yngre enn han selv; hvis man bruker litt godvilje kan man tro at de har «glemt» å justere Fergusons alder for å gjøre opp for dette.

Villeneuve står bak filmer som Incendies (2010), Sicario (2015) og Arrival (2016), som alle har gjennomførte, kvinnelige protagonister til tross for at samtlige faller under tradisjonelt mannsdominerte sjangre. Forhåpentligvis er denne aldersglippen nettopp dette: en glipp. Jeg håper han fortsetter å farge filmskapingen med sine holdninger fremover, heller enn at filmhistoriens kjedsomme tradisjoner lekker inn i hans verk.

Det blir heldigvis lagt opp til at oppfølgeren vil inneholde både mer action og mer Zendaya, og det blir spennende å se hvilke episke høyder Dune: part two vil bli løftet til.
Hvis noen hadde spurt deg «hva skal til for å skape et ikonisk, sci-fi-mesterverk?» og ditt svar er: solid universetablering, nyanserte karakterer, oppfunnet språk, spektakulær kinematografi og en engasjerende historie, er Dune det du leter etter. Det hadde vært interessant å gå enda dypere inn i fortellingen og tolke den som en kommentar på kolonialisme og imperialisme, men først og fremst vil jeg anbefale alle å se den på kino og nyte den for det den er. Dette er en film som er skapt for å oppleves på storskjermen.