SALT satser med sin nye festival på unge norske artister, og det gir gode resultater. Les hva våre anmeldere har å si om det hippeste musikknorge har å by på!

Det er (klisje eller ei) kurant å starte denne anmeldelsen med det uironiske utsagnet til min venninne: -Tiden går så fort når man har det gøy! For Havstrøm leverer så absolutt til forventningene, om ikke mer. SALT har over to dager invitert til det de selv omtaler som vårens viktigste musikkfestival, med 17 unge og lovende artister på plakaten. Hvorvidt det skal defineres som vårens viktigste musikkfestival eller ei skal ikke undertegnede bedømme, men det er utvilsomt den beste kulturopplevelsen jeg har hatt siden våren 2020.

Fredag

Sei Selina
Sei Selina har bare sluppet tre singler på Spotify så langt, men skiller seg allerede ut som en artist verdt å merke seg. Etter sin første konsert på Vill Vill Vest for tre år siden hevdet BTs anmelder at en stjerne var født, og basert på fredagens konsert er det vanskelig å ikke si seg enig. Sceneshowet er relativt enkelt, med Sei Selina på vokal akkompagnert av keys og trommer. Det bys på stødige vokalprestasjoner og velproduserte låter, samtidig som hun sjarmerer publikum i senk med sin energiske personlighet, og da særlig idet hun gir foreldrene en shoutout fra scenen. Gjennom kvelden tar hun oss gjennom det hun selv beskriver som en sorgprosess i ulike stadier, og det oppleves virkelig som et velgjennomtenkt håndverk. Settets høydepunkt er den siste singelen "I adore", hvor hun gjør det tydelig at det er god grunn til å følge med på den kommende EPen 18. mars.
Anmeldelse: Veslemøy Fossdal

Hedda Mae
Hedda Mae starter konserten med et brak, og det er klart allerede fra første sekund at dette ikke blir kjedelig. Med et klart Y2K-preg og attitude serverer hun og bandet groovy pop som engasjerer publikum, og hun fremstår selvsikker i både vokal og koreografi. Lyden på hovedscenen er dessverre noe skuffende, og fører til at man må velge mellom god lyd og god sikt. Stemningen i publikum er imidlertid såpass god at det ikke gjør noe å stå litt lenger bak, og folk virker stort sett fornøyd. Særlig god stemning blir det idet hun fremfører "Carry on", låta som så lett kan minne om noe skrevet av Thomas og Arnold Børud på starten av 2000-tallet. Alt i alt er dette en opptreden som fenger selv de som ikke er godt kjent med diskografien, og det er alltid et godt tegn.
Anmeldelse: Veslemøy Fossdal

tigerstate
Det er imponerende hvordan tigerstate presterer å på det meste være 11 personer på scenen uten at det blir kaotisk. Med Bethany Forseth-Reichberg, Julian Stelander og Ferdinand Widmer på vokal er kollektivet helt klart kveldens høydepunkt, og de gjør seg så absolutt fortjent til å headline fredagen. Lyden er betydelig bedre enn under forrige konsert på hovedscenen; en lettelse for undertegnede som var redd for at vokalen også her skulle drukne i bassen. Til tross for solide prestasjoner fra samtlige bandmedlemmer og gjestesaksofonist Zakarias Øverli, er det Bethany Forseth-Reichberg som virkelig er stjerna i kveld. Forseth-Reichberg beviser at hun er en vokalist man bør holde øye med, især under fremføringen av låta "summer nights". Alle burde enkelt og greit se tigerstate dersom anledningen byr seg.
Anmeldelse: Veslemøy Fossdal

Lørdag

Rick Grove. Foto: Kristin Knutsen

Rick Grove
Ingenting kurerer bakfylla like godt som å ramle inn på en tilfeldig konsert, med en artist du ikke kjenner godt til, for å så bli smelt i trynet av låt på låt med bunnsolid indie-pop! Grove tar grep om hele publikum og slenger oss rett ned i melankolien med låta “Good boy”, som er en av de mange sangene der vokal, synth og gitar konkurrerer om pallplass i “deppa”. Grove sørger imidlertid for å ikke sende et halv-deprimert publikum ut av lokalet, og avslutter konserten med en låt uten navn (Jepp, uten navn), som føles som en kjent og kjær upbeat indie-kjenning. Jeg gleder meg så forbanna mye til albumet slippes, for nå nynner jeg bare på minner fra helgens festival.
Anmeldelse: Kristin Knutsen

Foto: Kristin Knutsen

Bård Berg
Swipe meg right (and left) inn i crowden til Bård Berg… det var kleint skrevet, jeg tar det tilbake, unnskyld. Men fra spøk til blodig alvor: Jeg vil tilbake til samme gode sinnsstemningen opptredenen til Bård Berg ga meg! Berg er på sitt beste når han inviterer fullt band opp på scenen og selv får sitte bak trommesettet. Med Andrea Louise på vokal, som bidrar på låtene "Dive" og "What Next" på Oslo Beats Vol 2 albumet, blir konsertens setliste funket opp ti hakk - luksus for ørene!

Ikke minst er det luksus for ørene når en strykekvartett ikledd hawaii-skjorter og solbriller, sammen med Stavangers lo-fi stjerneskudd Sol Sunnås Eriksen blir invitert opp for å spille "To B". Vokalen til Solå må konkurrere med Bergs trommer under låta, men publikumet gir egentlig ganske faen, for til denne låta skal det danses! Sammen med siste låta "Paradise", som med sine Rainbow Road og Mario Kart-lignende toner, setter Bårg Berg virkelig stemningen for resten av kvelden.
Anmeldelse: Kristin Knutsen

Thea Wang
Intimkonserter kan være vanskelig å få til på musikkfestivaler som Havstrøm, men Thea Wang leverer godt lørdag kveld. Konserten begynner med den kjente melodien "Tell Me About It." Det hele føles veldig personlig, og stemningen kom best frem når Wang selv glemmer teksten i siste vers, men publikum synger med. Det er tydelig at bandet koser seg på scena; det er noe med det å se en gjeng flinke musikere spille god musikk, og vise så tydelig at de er akkurat der de vil være, og gjør akkurat det de vil gjøre. Alle på scena smiler, og publikum smiler tilbake.

Det presenteres imidlertid flere utfordringer under konserten. Wang glemmer
låtteksten et par ganger, gitarene er tidvis uten lyd, en av synth-spilleren Edvards effektpedaler begynner ved to anledninger å støye ukontrollerbart (hvis eneste fiks var at Edvard slår hardt på den med håndflata), og på en av de siste låtene hadde Wang satt kapoen på feil bånd, som resulterer i god latter i lokalet, før en kjapp omstart. Ofte kan slike feil medføre pinlige situasjoner og hyppige beklagelser, men måten musikerene håndterer alt på viser god kontroll og tilbøyelighet, og det virker ikke som at publikums opplevelse blir noe forverret av disse utfordringene. Konsertens siste låt ender med at Thea Wang synger alene og spilte gitar, og hun blir velfortjent møtt med stående applaus. En god intimkonsert på Havstrøm.
Anmeldelse: Benjamin Ødegård