Et nesten fullt Rockefeller, DIY paljett-maneter fra taket, midtveis garderobeskift og snowpar-action for alle pengene. Når du attpåtil legger et lite cover av Lauryn Hill i miksen, er det ikke mye å klage på.

FIEH har de siste ukene vært på turné i Norge, og onsdag kveld stod Oslo og Rockefeller for tur. Det spøkte noe for gjennomføringen av konserten, ettersom de tre foregående konsertene i Kristiansand, Drammen og Skien ble avlyst som følge av at vokalist Sofie Tollefsbøl var uten stemme. At Tollefsbøl har brukt dagene siden fredag på legevakta uten stemme skulle man derimot ikke tro; FIEH leverer et energisk show med høy underholdningsverdi, og det er ingenting ved gjennomføringen som synes amputert.

Bandet spiller et utvalg låter fra både ”Cold Water Burning Skin” og ”In the Sun in the Rain”, samt et knippe nye låter som ikke er gitt ut. Reaksjonene på de nye låtene viser hva FIEH har fått til i løpet av de siste årene – bandet har opparbeidet seg en relativt stabil publikumsbase som tilsynelatende alltid vil ha mer, og de trenger ikke å kompensere for nye låter med store hits for å få opp stemninga igjen.

Foto: Veslemøy Fossdal

Det er noe herlig forfriskende med FIEH. Til tross for økende popularitet har de prestert å ikke låses fast i én form, men fortsetter heller å utfordre og utforske både sjanger og (tilsynelatende) musikalsk identitet. De leker med timing og synkoperte rytmer, og har enkelt og greit et egenartet musikalsk uttrykk. Samtidig skinner de lys på inspirasjonskildene sine, som når de integrerer Lauryn Hills ”Doo Wop (that thing)” i en av låtene.

Det rår vel ikke tvil om at Sofie Tollefsbøl er den mest profilerte skikkelsen i bandet. På scenen har hun en karisma og nærhet som sjarmerer, og hun byr på seg selv gjennom hele konserten. De øvrige bandmedlemmene blir imidlertid ikke glemt, og det er tydelig at de stiller opp på scenen som én enhet fremfor et backingband. Alle i backline får god mulighet til å skinne opptil flere ganger i løpet av kvelden, og det er ikke tvil om at dette er musikere av høyt kaliber.

Alt i alt serverer FIEH en konsertopplevelse som det var vel verdt å vente i to år på – og jeg gleder meg til flere gjensyn med gjengen i løpet av festivalsommeren.