- Takk skal du ha. Am I saying that right? Takk skal du haaa. 81 år gamle Bob Dylan sjarmerte et nesten fullsatt Spektrum med sine norskferdigheter søndag kveld, men det var garantert musikken og tekstene som imponerte mest.

Sjeldne sjanser og mobilforbud

Det sies jo at man skal gripe sjansen mens den enda er der, så når VG skrev for noen uker siden at Bob Dylan skulle holde konsert i Oslo spektrum 25. september tenkte jeg noe ala dette: «fy faen, dette kan jeg ikke misse.»

Så søndag kveld dro min far og jeg til Oslo Spektrum med billettene våres printet ut på ark. For denne konserten hadde et spesielt særpreg: mobil var strengt forbudt.

Mobil, kamera, ja til og med smartklokker. Ethvert apparat som kan brukes til enten bilde, video eller lydopptak måtte låses inn i en liten stiv tøylomme, som ble låst opp igjen etter konsertens slutt.

Dylan på klubbkonsert

Scenen på Oslo Spektrum hadde blitt gjort usedvanlig liten: Dylan og bandet (som besto av fem musikanter) fylte opp kanskje en sjettedel av hele scenen. Resten hadde blitt teppet ned av lange gardiner, lyst opp i oransje. Den lille scenen med det intime bandet ga følelsen av en klubbkonsert, med publikum sittende tett mot scenen, fullstendig trollbundet av stemmen. Så ble man kastet tilbake til virkeligheten med de 8000 sittende tilskuerne, betydelig distansert fra den nobelprisvinnende musikanten på scenen. Men stemmen var like trollbindende uansett.

Fraværet av mobilskjermer i tillegg til den bittelille (nesten usynlige) skikkelsen som var legenden selv, gjorde det klart at ingen kom for å se Bob Dylan, alle kom for å høre Bob Dylan.

I de korte mellompartiene fra sang til sang utførte Dylan et ritual som gikk utpå at han reiste seg opp bak klaveret og beveget seg ned til mikrofonstativet en liten meter unna. Så sto han lenende mot stativet et par sekunder, synlig i helfigur for publikum i sin svarte two piece dress, før han igjen like målrettet bevegde seg tilbake mot klaveret. Der han sto ved stativet i all sin prakt ble det tydelig at Dylan har nådd det punktet de heldigste av oss når; hvor kroppen har blitt liten, men livet har vært langt.

Tekstbehandleren behandler

For meg var alle sangene utenom én («I contain multitudes») fullstendig ukjente, men fremdeles følte jeg at jeg hadde hørt sangene før. Ikke på en sånn listepop-måte eller «denne gammeln lager bare de samme låtene!»-måte, men de var gjenkjennbare fordi de fortalte en historie. Sangene sa noe. De hadde vekt. Det var som å sitte med et klokt eldre menneske - ja, en besteforelder kanskje - som forteller deg alt de vet. Det var en åpenbaring, en troverdighet over alle ordene Dylan sang (rettelse: snakket) som fortalte en (om ikke flere) historie(r).

Og med dette i mente er det kanskje på tide at jeg går inn i min rolle som tekstbehandler! Sangene «I’ve made up my mind to give myself to you» og «Key West (philosopher pirate)» skilte seg spesielt ut for min del. Førstnevnte med strofer som denne forteller om et liv godt levd:

I've traveled a long road of despair
I've met no other traveler there
Lot of people gone, lot of people I knew
I've made up my mind to give myself to you

Blandingen av melankoli og tilfredshet gir gjenklang av Dylans dualitet; det krypterte mot det åpenbare, det såre mot det harde.

Fra sangen om det idylliske Key West i Mexicogolfen må disse to verselinjene siteres i forbifarten: «Wherever I travel, wherever I roam / I'm not that far before I come back home». Dylans karakteristiske stemme ga ordene en helt spesiell tyngde, ellers forklart: det var et privilegium å få høre denne mannen fortelle sine historier.

«At the close of the day»

Da konserten var slutt sto konklusjonen klar: Bob Dylan har - selv i en alder av 81 - en uforglemmelig fortellerevne. Stemmen noe mer rusten, men fremdeles bærende av den samme kvaliteten. Det var ingen tvil; den sære stemmen som fylte Oslo Spektrum er den eneste av sitt slag, og tilhører kun én mann:

Bob motherføkkings Dylan

Nå er det slik at Bob Dylan har en 60 år lang karriere bak seg og mannen har allerede bikket 81 år. Om Dylan kommer tilbake til «The North Country» (for å parafrasere en eldre Dylan-sang) er noe tvilsomt, hvis vi tar hans litt høye alder i betraktning. Vi skal derfor ikke se bort ifra at Bob Dylan kanskje aldri vil kunne oppleves på scenen igjen, hvert fall ikke her til lands. Så derfor avrunder jeg med:

Takk skal du ha, Dylan, takk skal du haaa.

Toppfoto: Live Nation Norway