Tenk å være frarøvet en slik glede i livet. Skammelig er det! Frykt ikke, jeg skal i denne artikkelen anbefale deg intet mindre enn fjorten forbanna gode skrekkfilmer for å endre dine synspunkter.
Stadig vekk treffer jeg på mennesker som kan finne på å ytre de nærmest blasfemiske ordene: "jeg liker egentlig ikke skrekkfilmer". Det stikker selvsagt dypt hos meg, ettersom skrekkfilmsjangeren er min desiderte favoritt. Jeg finner meg rett og slett ikke i at det finnes mennesker som misliker skrekkfilmer.
Arrogant som jeg er så vil jeg påstå at grunnen til at nettopp du sier du "ikke liker skrekkfilmer", er fordi du ikke har sett riktig gode skrekkfilmer. Og grei som jeg også er har jeg derfor laget en lang liste med ordentlig bra skrekkfilmer som forhåpentligvis får deg til å tvile på hele din eksistens og kanskje konverterer deg til en alliert av den kuleste og mest varierte filmsjangeren som finnes.
Skrekkfilmer for deg som ikke synes det er skummelt nok
Du blir ikke skremt av skrekkfilmer sier du? Det er lov det, klisjeer og jumpscares skremmer ikke meg heller. Disse fem filmene inneholder imidlertid svært lite dølle jumpscares, men kan likevel få deg til å måtte spurte til senga og gjemme deg under dyna etter at du skrur av lyset i kveld.
1. Hereditary (2018)
Foto: Nordisk Film Distrubusjon AS
Vi i Noir har tidligere mast om hvor bra denne filmen er, og ingenting har endret seg. Ikke bare er den bra, men faktisk en veldig skummel skrekkfilm. Så fantastisk skummel fordi det skumleste ikke nødvendigvis er et stort skummelt monster, men heller hvordan sorg kan påvirke oss og relasjonene vi har til våre nærmeste. Ispedd en dæsj overnaturlige elementer samt at det visuelle er fabelaktig gjennomført, løftes filmen fra nifs til direkte skremmende. Ari Aster pustet etter min mening nytt liv i skrekkfilmsjangeren etter at denne filmen kom ut. Det faktum at Toni Collette ikke fikk en eneste Oscar-nominasjon for sin helt eksepsjonelle prestasjon i filmen er jo i seg selv skremmende nok til å miste nattesøvn av.
2. Sinister (2012)
Foto: Scanbox
Sinister skremte dritten ut av meg i 2012, og den klarer det fremdeles. En herlig skrekkinngytende blanding av overnaturlige demoniske krefter, forbannede hus, besatte barn, blodige mord, omhyggelig pakket inn i et slags true-crime-format. En krimforfatter finner en eske med åtte filmruller i sitt nye hus. Hjemmevideoene viser ulike brutale drap på familier og blir ledetråder i hans etterforskning på en kriminalsak som kan vise seg å være verkene til en grufull seriemorder. Musikken og lydeffektene, skikkelser som gjemmer seg i skyggene og den konstante og ubehagelige følelsen om at det lurer noe rundt hvert hjørne sørger for at adrenalinnivået ditt ligger høyt gjennom hele spilletiden. Regissør Scott Derrickson visste nøyaktig hva han drev med her. I senere tid har filmen dessverre fått en oppfølger, som ikke står til mål med den dypt skremmende forgjengeren.
3. The Babadook (2014)
Foto: Another World Entertainment
Nei. Jeg kommer aldri til å slutte å snakke om denne filmen. Den er så bra, og en av mine favorittfilmer! Australske The Babadook var Jennifer Kents regissørdebut, og for en debut! Ved første øyekast er den å betrakte som en typisk monsterfilm, men det er den altså ikke. Alenemor Amelia, fantastisk spilt av Essie Davis, er utbrent som få, og sliter med å ta seg av sin om noe vanskligstilte og bråkete sønn Samuel. Til tross for at flere år er gått gir ikke sorgen over hennes avdøde ektemann slipp, og i det en mystisk bok om en nifs monsterskikkelse ved navn The Babadook dukker opp forvitrer Amelias morsfigur totalt. Nok en gang er det ikke selve monsteret som faktisk er det skumleste, selv om det er jævla creepy det også! En dyster, skummel og egentlig ganske trist film med så mange lag at jeg aldri blir lei av å se den. Den ga meg også passe intense mareritt da jeg så den første gang!
4. The Ring (2002)
Foto: DreamWorks
En klassiker, og en kultfavoritt av en grunn! Gore Verbinski er kjent for å lage visuelt slående filmer, og The Ring er intet unntak. En journalist undersøker en mystisk videokassett som tar livet av alle som ser den nøyaktig en uke etter avspilling. Når hennes egen sønn ser videoen blir det et kappløp mot tiden for å løse gåten. Creepy småjenter med langt sort hår som krabber ut av TV-en for å drepe deg? Det er altså der lista ligger. Filmen er en nyinnspilling av den japanske originalen, som forresten også er å anbefale! Filmen kunne valgt å hengi seg til den overnaturlige tematikken men fokuserer i mye større grad på at et mysterium skal løses. Slik blir filmen langt mindre svevende, og den føles plutselig mer ekte, og blir slik betraktelig mer skremmende.
5. Creep (2014)
Foto: Blumhouse
En dessverre litt undervurdert og underpromotert film. For makan til fantastisk skuespill og scener hvor jeg oppriktig frykter for mitt eget liv har jeg sjeldent sett. Creeps plot er svært enkelt. En blakk fotograf svarer på en nettannonse om å filme en døende mann i hans siste dager. Helt fra første møte er denne mannen svært merkelig, og ikke minst nettopp creepy, og det skal eskalere som bare det! Ingen monstre, ingen overnaturlige demoniske krefter, bare frykten for hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre. Regissør Patrick Brice understreker at kanskje det skumleste av alt er hvor lett det er å bli offer for mennesker som vil deg vondt, uten noe dypere personlig motiv. Vanligvis hater jeg lost footage-formatet, men her funker det helt enormt bra. Det er forså vidt bare to karakterer i hele filmen, og Mark Duplass spiller så godt at jeg tror jeg hadde skreket og løpt vekk om jeg noen gang så ham på gata. I 2017 kom det en Creep 2, hvor vi får en videre utdypning av Mark Duplass' karakter. Ikke en like god film som den første men absolutt verdt å sjekke ut den også!
Skrekkfilmer for deg som mener det er forutsigbart
Hvis du også er en av dem som sitter og skriker og kaster seigmenn i aggresjon på skjermen din fordi karakterene er dumme nok til å gå ned i den mørke kjelleren for å undersøke den skumle lyden de hørte, så synes jeg du skal sjekke ut noen av disse! Plot twists og originalitet er bare mellomnavnet.
1. Us (2019)
Foto: United International Pictures
Jeg kan på en måte ikke tenke meg noe mer guffent enn at min og hele min families dobbeltgjengere spontant skulle dukket opp ikledd røde kjeledresser og blanke sakser, med svært nifse stemmer og kroppsspråk, for å love død og fordervelse over oss. Og det er nettopp det denne filmen handler om. Ingen ringere enn Jordan Peele har skrevet og regissert denne perlen av en film, og det synes! Lupita Nyong'o glitrer også i, etter min mening, kanskje hennes aller beste rolle. Jeg vil egentlig ikke spoile for meget, men jeg husker fortsatt at jeg frøs totalt i det Nyong'os karakter åpner munnen for første gang. Utrolig smart og ikke minst morsomt skrevet. Dette en film jeg kan se på nytt på jevnlig basis og fremdeles oppdage nye ting ved.
2. Vivarium (2019)
Foto: Another World Entertainment
Dessverre tror jeg jeg er ganske alene i å ha elsket denne filmen. Den største kritikken filmen får er fremdriften, som er svært vekslende og manglende i enkelte deler, og det kan jeg jo forså vidt være enig i. Men denne filmen er så forbanna merkelig og rar og jeg blir så betatt av det visuelle i den. Et ungt par, spilt av Jesse Eisenberg og Imogen Poots, er på visning i et litt for idyllisk og folketomt forstadsnabolag. Det er bare det at absolutt alt i denne forstaden er helt likt. Alle husene, hagene, til og med skyene er ekkelt symmetriske og perfekt plassert på himmelen. Plutselig forsvinner den rare eiendomsmegleren og paret innser snart at det ikke er noen vei ut fra denne forstaden. Og herfra og ut blir det bare rarere og rarere. Filmen, regissert av Lorcan Finnegan og skrevet av Garret Shanley, konkluderer aldri for mye med noe som helst, så her må du tenke ut mye selv. Denne filmen er alt annet enn forutsigbar, og likevel så uncanny valley som du får det!
3. It follows (2014)
Foto: Another World Entertainment
En grufull forbannelse som opptrer i form av et hvilket som helst helt ordinære menneske, som bare sakte går mot deg. Hele tiden. Den kan ikke løpe, men den slutter aldri å gå, rett mot deg. Og du lider en grufull død om den tar deg. Du er aldri trygg. Den eneste måten du kan bli kvitt forbannelsen på er å videreføre den ved å ha sex med noen andre. Jeg blir direkte sinna om du ikke mener dette er originalt. Denne filmen dyrker den lammende følelsen av at noen, eller noe, er ute etter deg. Det faktum at dette noe aldri er i stand til å løpe, men bare gå, rolig og bestemt, gjør det også enda skumlere. Det høres kanskje ut som en corny og komisk skrekkfilm, men den fremkaller et dypt ubehag hos meg. David Robert Mitchell klarte å lage en veldig annerledes og veldig kul skrekkfilm, med troverdige karakterer og vendinger du ikke ser komme.
4. Get Out! (2017)
Foto: Nordisk Film Distribsjon AS
Mer Jordan Peele! En utrolig godt skrevet og nifs skrekkfilm med generøse mengder sylskarp, politisk satire. Den perfekte blanding. Chris blir med sin kjæreste Rose for å besøke svigers, og resten av hennes Blendahvite slekt. Chris lever lenge med oppfatningen om at familiens merkelige oppførsel kun er et produkt av god, gammeldags hverdagsrasisme, men det viser seg at det er en langt mer grufull hemmelighet som lurer under overflaten. Daniel Kaluuya imponerer meg som vanlig i rollen som Chris. Ikke bare er filmen nifs, smart og byr på uventede avsløringer, men den er faktisk jævlig morsom!
Skrekkfilmer for deg som mener det generelt er dårlige filmer
Tenk å påstå noe slikt. Jeg antar du da er et menneske som verdsetter gode filmer uavhengig av sjanger, men har fått en generaliserende oppfatning av skrekkfilmsjangeren etter tidligere traumatiske opplevelser med elendige skrekkfilmer. Det er beklagelig. Her er imidlertid fire forbanna gode filmer jeg egentlig synes alle filmentusiaster bør få med seg, litt uavhengig av at de er skrekkfilmer.
1. The Others (2001)
Foto: Scanbox
En vakker, selsom og rett og slett bare alt for bra laget spøkelsesfilm. Denne filmen trenger ikke masse dyre spesialeffekter for å være skremmende, og ikke minst imponerende! Denne filmen kunne absolutt også passet i kategorien ovenfor, fordi jeg har aldri gispet høyere og tvilt på min egen virkelighetsoppfatning mer enn da jeg først så dette mesterverket. Vi befinner oss på landsbygda i grå og regntunge Jersey mot slutten av andre verdenskrig. Nicole Kidman spiller moren Grace som flytter til et stort, gammelt herskapshus sammen med sine to svært lysfølsomme barn, mens de venter på at faren som kjemper i krigen skal vende hjem. Grace blir gjennom filmen mer og mer overbevist om at det spøker i det gamle huset. The Others er den klassiske spøkelseshistorien, men enda bedre. Jeg sitter klistret til skjermen hver gang jeg ser den, og mitt bilde av regissør og skribent Alejandro Amenábar som en filmgud forsterkes hver gang.
2. La den rette komme inn (2008)
Foto: Sandrew Metronome
En sirlig, svensk vampyrfilm to shut you right the fuck up. Basert på den svenske romanen med samme navn skrevet av John Ajvide Lindqvist, som for øvrig også har skrevet filmens manus, er dette en veldig annerledes vampyrhistorie. Den er søt, varmende, dyster og jævlig skummel på samme tid. Tolv år gamle Oscar, spilt av Kåre Hedebrant, får en ny og merkelig nabo i den jevnaldrende jenta Eli, spilt av Lina Leandersson, som flytter inn i borettslaget. Oscar blir mobbet på skolen, og vi får se hvordan det skal dyrke frem flere mørke og uhyggelige personlighetstrekk hos ham. Hva skjuler Eli? Og hvorfor plager det ikke Oscar? Jeg har sjeldent sett bedre prestasjoner fra så unge skuespillere, og jeg har sjeldent sett mer banalt vakre skrekkfilmer enn denne. Jeg tror faktisk jeg elsker denne filmen. Det er riktignok også laget en amerikansk versjon. Jeg kan ikke understreke nok at du IKKE bør se den, men heller sette på den her!
3. The Witch (2015)
Foto: Universal Pictures
Robert Eggers kunne filmet at han satt på do i svart-hvitt og jeg hadde fremdeles forgudet det. Men tross mine partiske holdninger, så er The Witch en av de beste skrekkfilmene, og generelt filmene, jeg vet om. I 1630 i New England bosetter en familie seg i et skogholt langt unna landsbyen de ble utestengt fra. Den kristne tro er deres mantra og lyspunkt i de iskalde, grå og golde omgivelsene. Men i skogen lever det visstnok en heks, en kvinne som har solgt sin sjel til djevelen, og nå plager familien med sort magi og heksekunst. Men denne filmen har jo ufattelig mange flere lag enn bare dette! En kommentar på religion, familierelasjoner og familieproblemer. Hva er skumlest av en allmektig gud og en allmektig djevel? Dette var en av de første rollene jeg så Anya Taylor-Joy i, og hun er som alltid fantastisk i denne stilrene, uhyggelige og bare fantastisk godt gjennomførte filmen.
4. Mandy (2018)
Foto: XYZ Films
Da jeg var helt ny i redaksjonen insisterte Karin og Alexander på at jeg MÅTTE se denne filmen. Den var, og jeg siterer vår kjære Karin Grette: "helt syk". Og de hadde så absolutt rett. Mandy, regissert og skrevet av Panos Cosmatos med Nicolas Cage i hovedrollen, er en film som antakelig er så nærme en feberdrøm i HD som du får det. Et forelsket par lever et rolig, lykkelig liv i et avsidesliggende hus i skogen. En dag, uten noen videre grunn rives hele tilværelsen i stykker av en sinnsyk hippie-kult, som forså vidt også tilber noe så selvfølgelig som demon-bikere, jada, som kidnapper kjæresten til Cage's karakter. Da må han jo selvsagt bevæpne seg med armbrøst og øks for å få sin hevn. Hvis dette ikke er innbydende nok så vet ikke jeg. Mandy er en visuelt og musikalsk vakker, om ikke en syretripp, av en veldig intens, kul og annerledes skrekkfilm.
Er du fremdeles ikke overbevist?
Neivel da. Da synes jeg i alle fall du skal se The Cabin in the Woods (2011).
Foto: Nordisk Film Distrubusjon AS
Et mesterverk av en film! Hvorfor er denne perfekt for deg som misliker skrekkfilmer? Jo fordi den nettopp er en utrolig smart og morsom parodi på en skrekkfilm. Regissert av Drew Goddard er den en slags meta-skrekkfilm, der en vennegruppe, bestående av alle de stereotypiske skrekkfilmkarakterene drar på hyttetur. Og så går det jo mildt sagt til helvete. Det er ingen direkte plot twist, fordi det som er så bemerkelsesverdig og originalt ved filmen får vi vite allerede fra starten av. Det er sjeldent jeg ler så mye av filmer som jeg gjør av denne. Og Chris Hemsworth er med! Og han er jo kjekk!
Jeg vil avslutningsvis legge til at filmsmak selvsagt er meget subjektivt og at du ikke er mindreverdig som menneske eller filmseer dersom du ikke liker skrekkfilmer eller skulle komme til å dypt mislike noen av mine anbefalinger! Jeg blir ikke sint, bare veldig, veldig skuffet.