Håndtering av udøde er en film som utvilsomt kommer til å splitte publikum enormt. Etter min mening inneholder den både skavanker og enestående kvaliteter.

Det kan ikke benektes at dette selsomme skrekkdramaet er en imponerende filmdebut fra Thea Hvistendahl, og et friskt pust blant norske filmer i nevnte sjanger.

Hva gjør du om en av dine kjæreste avdøde plutselig står på trammen din? Tar du dem imot og fører dem tilbake i livet? Hvor levende er egentlig de udøde, og kan de fremdeles elske deg tilbake? Sånne flotte spørsmål forsøker Hvistendahls filmdebut å svare på. Noen besvares med glans, andre mister kanskje tråden.

Sorgen som skrekkeffekt
Vi befinner oss i Oslo i vår egen samtid og møter våre tre hovedpersoner som alle nylig har mistet en de elsker. Skuespillerinneveteranen Bente Børsum har mistet sin aller nærmeste venninne (eller muligens kjæreste, jeg er ikke helt sikker), Renate Reinsve har mistet den lille gutten sin, og Anders Danielsen Lie mister kona i et bilkrasj. Skrekkblandet lykkerus snur fort til ren frykt og undergang når man inviterer de udøde inn til seg, skal det vise seg.

Einar Film/Nordisk Film Distribusjon

Sorgen er overveldende. Den etser seg inn i menneskesinnet og tilværelsen, og livet er aldri det samme etter å ha mistet en som står oss nær. Det er en del av den menneskelige opplevelsen. Og det er jo derfor jeg liker denne filmen så godt! Til tross for å teoretisk sett være en zombiefilm benytter historien seg av få sjangerklisjeer. Det er ingen jumpscares eller intense skrekkelige bilder. Bare en følelse av ubehag, usikkerhet og kvelende sorg som ligger over det hele.

Basert på oppfølgerromanen til John Ajvide Lindqvist "La den rette komme inn", som forresten er en av mine all-time favorittfilmer, handler håndtering av udøde om menneskelige relasjoner fremfor det overnaturlige. Zombiene er med de, men de har en mindre rolle i et drama som tar for seg emosjoner her, nå, i dette sekund.

Den graver ikke dypt i fortiden og sinnet til karakterene, men viser oss hvordan de håndterer den grusomme, eller kanskje mirakuløse, situasjonen fortløpende. Det tror jeg er første punkt som vil splitte seere.

Bilder sier heldigvis mer enn tusen ord
Om du setter pris på karakterbygging og nærhet til menneskene på lerretet så er jeg usikker på om Håndtering av udøde er noe for deg. Ikke bare får vi vite lite om karakterene, men vi ser dem stort sett også bare på god avstand.

Einar Film/Nordisk Film Distribusjon

Det er lange, trege, stillestående klipp der vi skuer på hovedpersonene våre fra god avstand. Gjerne halvveis bak en dørkarm titter vi inn på dem der de står i hjørnet av et rom. Vi er sjeldent tett på, med unntak av en scene der Reinsves far, spilt av Bjørn Sundquist, spiser frokost. Der sitter vi nesten inni kjeften hans og jeg var nære å kaste opp min egen frokost. (Jeg liker ikke smattelyder.)

For å trekke paralleller til de geniale virkemidlene i Todd Phillips Joker er også personene her fanget bak og mellom kulissene. Vi har aldri klar horisont mot dem, og det føles klaustrofobisk å se dem slik. Antakelig slik de føler seg når de tusler rundt i et hjem der den de elsker nå mangler.

Den gusjegråblå fargepaletten får den kvelende sommervarmen i Oslo til å sive ut av lerretet og inn i kinosalen. Pål Ulvik Rokseth vet hva han driver med der han skyter på 35 mm Kodakfilm.

Einar Film/Nordisk Film Distribusjon

Dessuten er det ekstremt lite dialog i filmen, noe jeg egentlig ikke har noe imot. Men lite dialog og samtidig et bevisst valg om lite karakterbygging og dybde krever både stramt manus og dyktige skuespillere. Reinsve, Børsum, Lie og Sundquist imponerer meg som de pleier å gjøre, men manuset er dessverre sviktende. I de få replikkene filmen inneholder satt jeg ofte irritert og kjente eimen av Norsk Film legge seg rundt meg.

Langsom og løs
Det er ikke bare klippene som er treige, men fremdriften i filmen går også i sneglefart. Dette er ikke en film som støtter seg på stram dramaturgi, men det er heller ikke det som er meningen. Likevel tror jeg dette også kan være en dealbreaker for mange. Det er langsom oppbygning den første timen, før enormt mye skjer den siste halvtimen.

Jeg har dessverre ikke lest romanen enda, men jeg har hørt at filmen kutter en del viktige poenger fra boka om hva som skjer videre med zombiene og samfunnet. Selv om det kunne vært en interessant tråd å følge videre, synes jeg ikke filmen trenger å gå dit.

Einar Film/Nordisk Film Distribusjon

Noe jeg må applaudere filmen for er hvor jævlig, beklager språkbruket, nifse og kule de udøde er. De ser umiskjennelig ut som lik. Matte, glassaktige øyne, gusten hud og fluesvermer og lukten av død som følger dem når de vandrer på jorden igjen, fremfor å ligge seks fot under. Zombiene er nesten frie for sjangerklisjeer, men de spiser ikke brødskive med brunost liksom, om du var redd for at de ikke skulle være zombiete nok.

En ny æra for norsk skrekk
Så, er Håndtering av udøde en film du bør dra og se? Absolutt, synes jeg. Er det en film du er garantert å like? Absolutt ikke. Jeg storkoste meg, fordi denne filmen treffer min nisje. Dette er sånt jeg liker, og da er det lett å la seg rive med.

Einar Film/Nordisk Film Distribusjon

Estetisk stilsikker og original må man absolutt kunne si den er. Men med lavmælt skuespill, lite karakterdybde, tidvis seig fremdrift og noen løse tråder mangler den det ekstra lille mpff-et (det er et ord.) for å bli en perfekt skrekkfilm. Om du ikke fra før av er frelst av denne typen skrekkfilmer tror jeg den fort blir for passiv til at man nyter filmopplevelsen. Likevel er det en mesterlig debutfilm, for dette er en debutfilm ja! Jeg ser lyst på en ny æra av norsk skrekkfilm.

Også en siste advarsel: hvis du har sett De Uskyldige av Eskil Vogt og du måtte skru av og dra i terapi av den kattescenen og du tilfeldigvis ELSKER kaniner? Da ville jeg holdt meg for øynene mot slutten av Håndtering av udøde. :D