Festivalen Interpuls byr på storslåtte, energiske og gripende opplevelser i intime og nytenkende rammer. Det er rett og slett en glede å være vitne til. Jazzer om Klassisk-redasjonen har vært på musikkfestival og jeg, Anders, kommer med mine tanker.

Gjengen i Interpuls tenker nytt og har funnet spennende måter å ramme inn en klassisk konsert på. Dette er forfriskende og inspirerende.
De kaller det selv en minimalisme-festival, men Interpuls er sjangeroverskridende. Vi hører også jazz, folkemusikk og annen type samtidsmusikk. Dette har vært en helg fylt med store musikalske opplevelser.

Surround-orkester:

Åpningskonserten fredag 9. februar hadde jeg gledet meg til lenge. Kringkastingsorkesteret (KORK) skulle spille en ikke helt ordinær konsert. Med publikum i midten og orkesteret rundt var det duket for en uvanlig konsertopplevelse.

Når vi kommer inn i Jakobkirken møtes vi av en avslappet stemning. Blått, dunkelt lys fyller rommet, lukten av popcorn og en bar. Vi finner oss et fint sted å sitte. Undertegnede blir skremt av at vi må sitte på gulvet, noe jeg syns er ubehagelig i lengden, men dette skulle vise seg å være et lite offer for det vi snart skulle få oppleve.

KORK, under ledelse av dirigent Tung-Chieh Chuang, starter fredagens konsert med Chamber Symphony av den amerikanske komponisten John Adams. Jazzelementer som walking bass, rhodes synth og synkoperte rytmer sauses sammen med klassisk musikk og minimalisme. På veggene rundt oss ser vi episke visuals laget av kunstnerduoen Bitterfoyn. Vi ser kaotiske, men flotte filmopptak fra Manhattan, som kler musikken godt.

KORK følger opp med Ricercare fra Musikalischees Opfer av Johann Sebastian Bach, arrangert av Anton Webern. Dette verket passer formatet perfekt (husk at vi sitter i midten av orkesteret). I denne musikken flytter melodien seg fra instrument til instrument. Musikken er fragmentarisk. Orkesteroppsetett skaper en romlig dimensjon der vi hører melodien kommer fra en kant av rommet, før den plutselig dukker opp fra en annen. Selv om jeg kjenner dette verket godt fra før, hører jeg nye ting i musikken og jeg tenker at dette er måten all Weberns musikk burde spilles.

Orkesteroppsettet skaper store avstander mellom musikerne. Dette resulterer i samspillsutfordringer som vi hører, men den tredimensjonale musikalske opplevelsen veier i aller høyeste grad opp for dette.

Siste stykke på fredagens konsert er Phillip Glass’ første fiolinkonsert, fremført av Guro Kleven Hagen, sammen med KORK. Wow! Dette var kult.

Det er ikke ofte man får oppleve å sitte så nærme en solist som dette. Jeg kunne tatt på fiolinen hennes om jeg ville. Phillip Glass er i utgangspunktet en komponist jeg ikke har all verden sansen for, men det glemte jeg nå. Man følte rumlingen fra orkesteret på kroppen. Man hørte suset fra fiolinen. Og Guro Kleven Hagen spilte fantastisk som forventet.

(Foto: Privat)

Seks konserter på en kveld

Lørdag 10. februar skulle være Interpuls’ store dag. Seks konserter fordelt ut på en helaften. Kvelden startet kl 18:00 med musikk av komponisten La Monte Young - hard, “militant” minimalisme.

Etter dette blir vi presentert konserter på rekke og rad. Måten de har løst dette på er en liten genistrek. Hvert konsertsett (eller puls, som de kaller det) varer max 30 minutter, og er etterfulgt av 15 minutters pause. Alle konserter er annonsert, så publikum kan komme på de konsertene de ønsker.

De 15 minuttene pause mellom hver av konsertene gir publikum mulighet til å mingle, reflektere over musikken de har hørt eller gå i baren. På denne måten klarer Interpuls å få en 4,5 timers helaften med musikk til å ikke virke lang.

Også denne kvelden jobber festivalarrangøren med plasseringer i rommet. Puls #2, kveldens andre konsert, er verdt å trekke frem. Først et stykke av John Psathas, halvt gresk, halvt Newzealandsk(!) komponist, for piano og slagverk presentert på scenen. Etter dette hørte vi en strykekvartett av Marc Mellits spilt midt i rommet, med en danser på scenen. Konsert nr. 2 avsluttes av korverket And The Swallow av “Jazzer om Klassisk”-favoritt Caroline Shaw. På dette stykket stod koret helt til høyre i rommet, tilfeldigvis under halvmeteren bak oss. Også i dag skal vi oppleve å sitte tett opp til musikerne.

(Foto: Interpuls / Adrien Le Gall)

Koret Ensemble 96 var sammen med Interpuls Ensemble kveldens husband og stod for flere av kveldens fremførelser. Andre musikere var Daniel Thorell, Kristoffer Almås, Eyolf Dale (også komponist) og folkemusiker Anne Hytta for å nevne noen. En veldig dyktig gjeng musikere som fremførte musikken med integritet og overskudd.

Selv om ikke all musikken på denne festivalen vanligvis ville engasjert meg, har det ikke hatt noe å si denne kvelden. Jeg sitter igjen med konsertopplevelser jeg sent vil glemme.

Til etterfølgelse:

Interpuls var, og er, en veldig kul festival. Jeg vil anbefale alle å dra på festivalen neste år. Dette vil dere ikke gå glipp av. Til slutt vil jeg komme med en oppfordring til resten av den klassiske musikkscenen i Norge: Se til Interpuls! Finn nye måter å presentere den vakre musikken dere spiller. Dette er fremtiden!