Fredag den 16. februar døde Aleksej Navalnyj i straffekolonien IK-3. Den russiske opposisjonslederen ble kneblet, forgiftet, og deretter torturert i politisk fangenskap. På isolatcelle tilbrakte Navalnyj mer enn 300 av sine siste dager. Han etterlater seg datteren Dasja – sønnen Zakhar – og enken Julija.

På høyeste hedersplass i Navalnyjs visjon lå alltid det “vakre, fremtidens Russland” – en potent, demokratisk, og kraftig kontrast til regimet som ønsket ham drept. Hans livsverk? En fryktløs innsats for å trekke ordinære russere ut av deres apati og inn i politikkens verden.

Det virkelige alvoret begynte i Moskva, på Bolotnaja-plassen for snart tretten år siden. Utallige arrestasjoner, demonstrasjoner, og exposéer senere, er navnet ‘Navalnyj’ risset inn som det absolutte symbolet på den russiske opposisjonen. Tretten år fremover i tid, med både gode og dårlige scenarioer i mente, vil synonymet trolig stå like sterkt – i 2037.

Og årsaken til dét er denne kvinnen, på dette bildet.

Skjermdump fra YouTube. Foto: @NavalnyRu.

– Putin drepte ikke bare mennesket Aleksej Navalnyj, han ville også drepe vårt håp, vår frihet, og vår fremtid. Det viktigste er å fortsette kampen, hardere og heftigere enn før.

Politiker over natten
I en symboltung video på mandag kringkaster Julija Navalnaja sin intensjon om å fortsette i Aleksejs fotspor. Hennes trekk kommer uventet for mange, både innenfor og utenfor opposisjonens kretser. Her fremstår hun både sorgfull og inspirert, en balansegang Navalnaja takler rakrygget. Som perler på en snor, leverer hun også kraftsalvene.

Julijas beslutning legger lokk på en debatt før den har begynt – i timene og dagene som følger blir hun Aleksejs rettmessige og legitime arvtaker. Julija Navalnajas inntog er et tegn på nye tider. Som opposisjonens gallionsfigur påtar hun seg en svært omfattende rolle.

Den russiske opposisjonen har lenge lidd av en betydelig svakhet. Og akkurat denne er i høyeste grad selvforskyldt. Fragmentert, mistroisk og usedvanlig kranglevoren, har opposisjonen kastet bort utallige sjanser til å samarbeide og oppnå noen felles mål.

Russere demonstrerer utenfor ambassaden i Oslo. Foto: Benjamin Nordtømme.

Bortkastet krangling
I et race for å vinne oppmerksomhet på hverandres bekostning, har sentrale skikkelser innenfor og utenfor Navalnyjs organisasjon ofte opptrådt svært uklokt. Å gå i detalj på dette ville bare vært et urettmessig tyveri av din tid. Det er for begredelig, så jeg lar være.

Blant de gjenværende demokratene – de få som ikke sitter bak lås og slå – har det oppstått en ukultur for drittkasting. Fra eksil i Israel, sender Maksim Katz en krystallklar beskjed:

– Vi har nok av talentfulle speakers, journalister og eksperter. Det vi mangler er en upåklagelig samlende skikkelse, som kan snakke uhindret, som kan reagere raskt og legge lista for alle de andre. Julija Navalnaja er den eneste figuren til denne rollen.

Å koordinere en opposisjonsbevegelse fra eksil er vanskelig. Man risikerer å miste legitimitet og relevans uten direkte bakkekontakt med de man ønsker å påvirke. Akkurat nå, og i de neste månedene, er dét riktignok Navalnajas aller minste problem. Derimot ligger hennes største fordel i å kunne proklamere fritt, med friheten til å skape sin egen identitet.

Å løfte blikket
I Ukraina herjer krigen videre. Kommende lørdag markerer toårsdagen for Russlands brutale fullskala invasjon av landet – og den ukrainske Krim-halvøya kjenner tyngden av ti år under okkupasjon. Aleksej Navalnyj var alltid en aktiv motstander av denne krigføringen. Han bærer heller ingen skyld for den. Men et politisk ansvar, som russisk borger?

Erna Solberg taler til fremmøtte ved Ukraina-demonstrasjon. Foto: Benjamin Nordtømme

Den jevne ukraineren har svært lav tålmodighet for hyllest av hverken Aleksej Navalnyj, eller andre i den russiske opposisjonen. Der er broene brent. I første rekke står det helt andre behov, som gjør at man heller vender seg til Europa og Nord-Amerika for materiell støtte.

Og i all hovedsak ligger den russiske opposisjonens innsats på internett og i idéverdenen. Den kan ikke måles i kvadratkilometer på en fysisk slagmark. Med et voksende persongalleri og allierte medier – Meduza, TV Dozhd, Mediazona, SOTA, Nastojasjtjeje Vremja, Novaja Gazeta – har deres budskap til russere bestandig som mål å utvide meningsrommet.

Iskald motvind
I 2024 er denne innsatsen for det “vakre, fremtidens Russland” ganske omtrentlig sammenlignbar med det å drive aktivisme mot trakassering på arbeidsplassen, før ordet 'trakassering' ble oppfunnet. Og hvorfor? Fordi svært mange russere bærer en følelse av at deres meninger og handlinger er helt ubetydelige.

En særdeles vanlig frase i Russland lyder slik: “Ja vnje politiki.” Den lar seg fint oversette til norsk som: “Jeg er utenfor politikken.” Og det er akkurat der – utenfor – at styresmaktene i Kreml er interessert i å holde dem. Apatien er utbredt, og saboterer opposisjonens arbeid.

Selvstendige initiativ fra russiske borgere, både for og imot Putins visjoner, er potensielle trusler han vil kontrollere. Med såkalt “politisk teknologi” bruker Putin diverse knep og manipulasjoner for å forvirre og demoralisere innbyggerne. Men dette monopolet utfordres.

"Du forstår ikke, det er annerledes." Foto: Benjamin Nordtømme

Mellom Norge og Nord-Korea
Russland ligger både geografisk og politisk et sted mellom Norge og Nord-Korea. Det er en fin metafor – så lenge landet fortsatt har strukturer og trekk som hermer etter de man finner i et demokrati som vårt. Og før det såkalte Presidentvalget finner sted 15. til 17. mars, oppfordrer Julija Navalnaja til boikott. I denne dimensjonen er værmeldingen uforutsigbar.

Flere kommentatorer undrer seg nå om Navalnaja vil innta et kraftigere standpunkt mot Russlands krigføring i Ukraina. I et intervju til Radio Free Europe, utdyper Konstantin Eggert:

– Putin har gjort krigen til selve grunnlaget for sin politikk, så det er obligatorisk å ta et standpunkt. Det blir nødvendig å innta en posisjon som er radikalt forskjellig fra Putins.

I krigens andre, eller tiende år, er den russiske offentligheten fortsatt dominert av en passiv støtte. Blant opposisjonens strateger kan det fremstå som et krokete dilemma. Man har ofte unngått å nevne Ukraina ved navn, til fordel for det langt vagere slagordet: “Nei til krig.”

Russland og oss
I vår offentlighet, har man nå ganske åpenlyst begynt å drøfte utsiktene for at Russland starter en ny krig. Det kan dreie seg om et forestående angrep i Baltikum, eller en militær invasjon av Svalbard – alt med hensikt på å sette forsvarsalliansen NATO på prøve.

Vi diskuterer scenarier, enn så lenge. På lørdag innfører EU sin trettende sanksjonspakke, og tar sikte på å stanse den russiske militærindustriens oppkjøp av dronekomponenter. Det fremkommer at fokuset også rettes mot selskaper i tredjeland som Kina, India, Tyrkia og Serbia. Ytterligere to hundre navn tilføyes, på det som allerede er en lang liste.

Portrett av den drepte opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov, ved Russlands ambassade i Wien. Foto: Benjamin Nordtømme

Med blikket festet østover, kan vestlige demokrati-tilhengere fort havne i en søken etter figurer som speiler deres egne meninger og holdninger. Om de ligner på Aleksej Navalnyj, Julija Navalnaja, Vladimir Kara-Murza eller Maksim Katz – må vi likevel forstå at de ikke er forbruksvarer. Disse politikerne er ikke for vårt konsum. Perfekte gjenspeilinger finnes ikke.

Og selv om det er en svært forståelig fristelse, er det hverken ditt eller mitt ansvar å fikse et ødelagt Russland. Et sånt oppdrag kan man heller ikke forvente av et Ukraina som kjemper en forsvarskrig.

– Benjamin Nordtømme. Opplysningen 99,3.