Det er Taylor Swift sin verden, vi bare lever i den. Og ting skjer i denne verdenen. Fredag forrige uke kom hun ut med et nytt album. Ikke bare et nytt album, men et DOBBELT album.

Tekst: Nora Broby-Bergem og Mari Skotte

I sann kvinne-fra-en-annen-verden stil kom hun ut med hele 31 sanger. Når du har 31 sanger, er noen av de fordømt til å bli fillers. Taylor elsker å skrive, men kan lære seg noe i kunsten om å kill her darlings. Selv om denne anmeldelsen er skrevet av to swifties, klarer vi å se at dette albumet absolutt har sine opp og nedturer. Bli med oss på reisen!

Hvis Taylors tidligere album Midnights og folklore fikk et barn, og dette barnet ble oppdratt av Reputation
Albumet kom altså ut 19.april og heter “The Tortured Poets Department». Noen timer senere kom hun ut med “The Tortured Poets Department: The Anthology” med 15 ekstra sanger. Noe som ga oss totalt 31 sanger. I “The Tortured Poets Department: The Anthology” tar Taylor Swift deg med på en spennende og kanskje litt vel lang reise gjennom hjertesorg, og veien til å finne seg selv. Albumet er preget av synth-poppete ballader, med noen snarturer innom Taylors tidligere kjærlighet til folketoner. Tittelen er trolig inspirert av eksen Joe Alwyns gruppechat «The tortured mens club» som han har sammen med Paul Mescal og Andrew Scott. Likevel handler ikke så mange av sangene om Alwyn, som hun var sammen med i over 6 år, flesteparten er nok heller inspirert av den stormfulle og knappe affæren med The 1975s Matty Healy, og et kort, men hardt stikk til Kim Kardashian.
Albumets første låt og singel heter «Fortnite» og er et samarbeid med ingen ringere enn Post Malone. Sangen er et overraskende singelvalg, og er litt diffus i forhold til andre låter man finner på albumet. Vi mener andre sanger hadde hatt gjort seg bedre som singel. Post Malone gjør likevel en god jobb, og hans myke og triste stemme passer universet godt.

Taylor kler «fuck» og «bitch»
Et annet samarbeid på albumet er «Florida!!!» med Florence + The Machine. Haters vil si at Taylor ikke er edgy nok for sangen. Nora sier at hun er akkurat edgy nok.
Vi får generelt se en ny side av Taylor vi ikke har sett så mye av før på dette albumet. Hun er sint, og er ikke redd for å si hva hun mener! Gjennom albumet går hun gradvis bort fra snill pike imaget sitt gjennom sangtitler som «But Daddy I Love Him», «I Can Fix Him (No Really I Can)» og «I Hate It Here». I tekstene har hun sluppet seg mer løs i ordvalget sitt og vokabularet hennes har over de siste årene tatt inn stadig flere banneord. Med enklere ord, hun har blitt unhinged. Videre fra Florida!!! seiler vi gjennom en elv av ballader før vi kaster anker og blir vekket av den ironisk positive «I Can Do It With A Broken Heart». Den siste sangen før vi trer inn i The Anthology er «Clara Bow», som gir et innblikk i hvordan det er å ønske berømmelse, og hvordan det er å stå i det når det faktisk skjer. Låten byr på både selvinnsikt og selvforakt, og setter et fint punktum på The Tortured Poets Department.

Men hun setter ikke punktum, hun setter komma
Videre inn i «The Anthology» legger vi nesten fra oss både synthen og poppen, og drar tilbake til folklore- og evermoreskogene. Her finner vi hovedsakelig ballader og den subtile-men-ikke-så-subtile hatsangen «thanK you aIMee». Alt avsluttes i den hjerteskjærende låten The Manuscript, som høres ut som den siste sangen i en musikal hvor hovedpersonen må børste av seg soten på klærne og gå videre med livet sitt. Sangen gir albumet en poetisk slutt, hvor det siste Taylor synger er «Now and then I re-read the manuscript // but the story isn´t mine anymore». Historiene hennes er ikke lenger i hodet hennes, men i fansens hender.

Ut med Antonoff, inn med Dessner!
Jack Antonoff fra «Bleachers» og Aaron Dessner fra «The National» er Taylor Swifts hovedsamarbeidspartnere, som både produserer for henne og skriver med henne. Antonoffs synthpop-produsering blir tidvis kjedelig, og gjør albumet litt mer langtekkelig enn det trenger å være. Antonoff produserer oftest pophitene til Taylor og er flink til å gjøre henne radiovennlig, men vi skulle ønske han orket å ta oss med opp i sjette gir. Taylor´s selverklærte «låtskriver-soulmate» Aaron Dessner bidrar i stor grad på albumet, og Dessners myke og samtidige skarpe preg på både skrivingen og produksjonen drar Swifts fulle potensiale ut av henne i resten av albumet. Jeg, Mari, skulle ønske hun brukte Dessner mer, men kanskje det kun er ønsketenking fra en sertifisert folklore- og evermore-girlie, hvor Dessner virkelig satt sitt preg på de to søsteralbumene.

En guide til The Tortured Poets Department: The Anthology
Mange tenker at dette albumet er for mye å svelge og vet ikke helt hvor man skal starte. Derfor har vi laget en guide til de perfekte sangene å dyppe tærne i. Vi er to swiftier som liker to forskjellige eraer av Taylor. Nora liker 2014-Taylor som gikk i magetopper og sang uptempo sanger om New York. Mari forelsket seg i korona-Taylor som gikk turer i skogen og eksperimenterte med folketoner. Anbefalingene til Nora vil være mer poppete, lekne og energiske, mens Mari sine vil ha stort fokus på følelse og tekst.

I Can Do It With A Broken Heart
Da denne sangen kom på våknet jeg fra transen dette albumet har en tendens til å putte deg i. For meg, som er en 1989 stan, kom jeg endelig hjem igjen. Melodien er upbeat, veldig dansbar og teksten er passe aggressiv og sassy, i ekte Taylor 2014 stil. Mye av albumet kan bli litt snork, men denne sangen får deg til å ville ropesynge med, og har faktisk et interessant lyddesign. Om du bare skal høre en sang fra The Tortured Poets Department, bør det være denne.
Favoritt tekst: (ropes på slutten)

“Cuz I’m miserable, and nobody even knows // Try and come for my job”

But Daddy I Love Him
Enda en sang som byr på Taylor sin gamle sound. På mange måter er «But Daddy I Love Him» Taylors «Love story» i ny drakt. Istedenfor at Juliet venter på at Romeo skal redde henne, står hun opp for seg selv og tar et oppgjør med faren og hele byen som mener han ikke er riktig for henne. Teksten er mer unhinged enn hun har turt å være før, men på en deilig måte. Taylor har vokst sammen med fansen sin. Da jeg var 11 var Juliet sin drømmende tekst det jeg også kunne drømme meg bort i, men nå, i den alder av 25, er Juliet sin nye opprørske tekst akkurat det jeg trenger å synge med til.
Favoritt tekst:

“I’ll tell you something bout my good name // its mine alone to disgrace // I don’t cater to all these vipers in empaths clothing”

Chloe or Sam or Sophia or Marcus
Denne sangen er på den roligere siden, men gir også en følelse av de eldre albumene. Teksten er trist og lengtende, men melodien har et slags håp. Om du vil marinere i din egen kjærlighetssorg og valse rundt i leiligheten din er dette den perfekte sangen.
Favoritt tekst:

“Can we watch our phantoms like watching wild horses // cooler in theory but not if you force it”

The Prophecy:
På første lytting måtte jeg ta meg en pause etter introen, fordi jeg skjønte at dette blir vondt. The Prophecy handler om å føle seg fortapt om fremtiden, noe jeg synes er hundre ganger verre enn å være trist over fortiden. Med en drivende akustisk gitar som tar meg med tilbake til folkloreskogen, har The Prophecy også flere religiøse referanser, som er tematikk jeg tror vi aldri har sett Taylor bruke før.
Favoritt tekst:

“And I look unstable // Gathered with a coven around a sorceress´table // A greater woman has faith // But even statues crumble if they´re made to wait”

Peter:
Peter er en hjerteskjærende pianoballade, hvor Taylor skriver om en tapt elskede som hun refererer til som Peter, type Pan. Nora synes Peter Pan referansen er litt oppbrukt, men jeg synes alle gjenopplivningsforsøk av klisjeer er verdt forsøket hvis det er håp om at det kan funke. Og det funker. Denne sangen handler om hvor smertefullt det er å vente på noen som ikke har planer om å komme tilbake igjen, og «riktig person til feil tid». Bridgen er intens og hjerteskjærende, og pianoet og vokalen er rå og nesten urørt i produksjonen, noe som gjør at jeg føler jeg sitter i et stort, ekkofylt ballrom mens Taylor Swift synger til meg personlig.
Favoritt tekst:

“With your feet on the ground, tell me all that you´ve learned // Cause love´s never lost when perspective is earned”

The Bolter:
Endelig en gladlåt anbefaling fra meg! The Bolter har en happy-go-lucky sound, og høres ut som den kunne ha kommet fra folklore-hvelvet. Sangen handler om en ung jente som løper fra relasjoner og som ikke knytter seg til noe i livet, og hvor godt det er å kjenne friheten i det å være alene.
Favoritt tekst:

“Splendidly selfish, charmingly helpless // Excellent fun ´til you get to know her // Then she runs like it´s a race”