Nova Noir har vært på atter en festival, og vi har masse spennende å anbefale deg!
Til mine nære og kjære som enda ikke har skjønt helt greia med Oslo Pix så pleier jeg å beskrive festivalen som fattigmannens Roskilde i filmverden. Festivalen byr på alt fra spennende førpremierer til pubcrawl og kortfilm. Du kan se gamle klassikere på utekino, oppleve kulinarisk kino, eller se spennende samtaler med regissører og skuespillere.
Oslo Pix gir en unik mulighet til å se spennende filmer som ikke kommer på kino i Norge, og gir deg et innblikk i det kommende filmåret før resten av befolkningen. Rakk du ikke å ta turen selv, har vi heldigvis noen anbefalinger å komme med!
Foto: Parthenope via Oslo Pix
Parthenope
Parthenope er en av filmene jeg gleder meg mest til å se igjen når den kommer ut på kino.
Filmen har et forlokkende ytre, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg føler om filmens indre. På mange måter er Parthenope en film om skjønnhet, om både hvor virkningsfull den kan være, men også hvor unyttig og tyngende den kan bli.
Parthenope fødes og vokser opp i sentrum av Napoli. Mange av klisjeene er på plass, for eksempel en rik familie med en tragisk fortid, og en hovedkarakter på søken etter mening. Likevel er det noe ved filmen som appellerer sterkt. Parthenope har en urokkelig nysgjerrighet på verden og mennesket, og hun lærer stadig noe nytt og legger ut på spennende reiser.
Filmen er en slags episk fortelling om Parthenopes liv. Hun reiser, tar en utdanning, møter diverse menn og lever livet sitt slik hun selv ønsker. Det store spørsmålet er om livet hennes ender slik hun hadde håpet, eller ei. Filmen kan tolken som en fortelling om lykke og suksess og om hvorvidt disse henger sammen med hverandre.
Mange bruker livene sine på å jage etter skjønnhet, men Parthenope har mer skjønnhet enn hun trenger. Hun ser etter noe som kan gjøre henne glad. Men hva er egentlig lykke? Og er det virkelig mulig å lure seg rundt i verden og likevel få det som man vil til slutt? Og hva med frihet? Og hvordan føles det å være kvinne? Og hva i faen er egentlig antropologi?!
Se filmen så får du kanskje noen svar!
(bare ikke se den med familien din;)
Anbefalt av Karin Grette og Anne Halsa
Foto: Straff via Oslo Pix
Straff
Hva skjer når man ikke skal snakke?
Straff er en observerende svart-hvit dokumentar som følger fire innsatte gå i gjennom terapien inndelt i fire akter og nydelige stilistiske bilder. Filmen gir deg en følelse av nysgjerrighet, håp og empati, samtidig med følelsen av klaustrofobi og Gud i nakken.
I over 10 år har Halden høysikkerhetsfengsel tilbudt jesuittisk stillhetsretreat til sine innsatte, uavhengig av den innsattes troskap. Under programmet skal de innsatte leve i fullstendig stillhet, og trekke seg tilbake fra verden og resten av fengselet. De får ikke lov til se på tv eller radio, og deres dager blir fylt opp med messer, bønnevers og meditasjon. Den eneste pausen i stillheten er en halvtimes daglig samtale med en av prestene (og hvisking mellom de innsatte).
Selv med lite prating, føltes filmen aldri stille.
Filmen er regissert og filmet av Øystein Mamen. Dette er hans regi spillefilmdebut, og han er bedre kjent som fotografen i filmer som Barn (2019) og Elskling (2024, også vist på Oslo Pix). Filmen er nydelig skudd og har god regi!
Straff vant prisen for Beste Nordiske Dokumentarfilm under Oslo Pix!
Anbefalt av Hedda Baanrud
Foto: Invitasjon til selvransakelse via Oslo Pix
Invitasjon til selvransakelse
Dette er filmen jeg har tenkt mest på i ettertid, på godt og vondt.
Invitasjon til selvransakelse er regissert av Paul Tunge, og handler om en ung arkitekt som får beskjed fra sjefen sin om at det har kommet flere anonyme varslinger mot henne. Sjefen er ikke nødvendigvis enig i varslene, men anbefaler å se på situasjonen som en invitasjon til selvransakelse.
Den resterende spilletiden dediseres til ubehagelige samtaler med mennesker Sierra oppsøker i håp om å få bekreftelse på at hun er et godt menneske, og at hun på ingen måte er manipulativ, eller krenkende, eller har en skjult agenda. Selvransakelsen blir til en slags selvoppfyllende profeti, og Sierra blir stadig mer manipulerende og desperat.
Filmen er vakkert skutt og de fleste av scenene utfolder seg i nydelige arkitekttegnede boliger!
Anbefalt av Anne Halsa
Foto: Ping Pong Family via Oslo Pix
Ping Pong Family
Filmen greide å kapre livet og livets milepæler som frier, barn og begravelse rundt to ping pong bord på Schous plass. Denne filmen rørte meg, fikk meg til å le, gråte, men den fikk meg også til å se mer inn i meg selv og fordommer jeg har hatt om miljøet rundt disse bordene.
Filmen følger primært fire karakterer og hvordan deres interesse for sporten overgår de sosiale forskjeller mellom dem. Dokumentaren skildrer det mangfoldige ping pong-samfunnet som en familie, men fordi noen av medlemmene har liberale syn på narkotika- og alkoholforbruk, truer byen med å fjerne ping pong bordene og forhindre turneringene.
Ping pong bordene på Schous plass ble under innspillingen av dokumentaren fjernet fra Schous og flyttet til Sofienbergparken. Filmvisningen av “Ping Pong Family” var i Sofienberg kirke. Der hadde de satt opp kirkebenker opp mot film skjermen, og etter visning var det ping pong turnering!
Anbefalt av Hedda Baanrud
Foto: Elskling via Oslo Pix
Elskling
Elskling var festivalens avslutningsfilm og har fått stor oppmerksomhet etter at den vant hele fem priser på filmfestivalen i Karlovy Vary i Tsjekkia. Filmen er spillefilmdebuten til regissør og manusforfatter Lilja Ingolfsdottir.
I “Elskling” møter vi Maria som får beskjed om at ektemannen ønsker å skille seg fra henne. Maria har skilt seg en gang tidligere, og har barn fra begge ekteskapene. I første halvdel av filmen er Maria frustrerende å forholde seg til som tilskuer. Hun er sint og konflikt-oppsøkende, men når hun omsider går med på å besøke en psykolog åpner etter hvert det harde skallet og vi får slippe inn.
Sinne beskrives ofte som en sekundærfølelse. Maria blir sint og dytter vekk de hun er glad i fordi hun egentlig er redd. Hun er redd for at hun ikke er god nok, og klarer ikke å tro på at hun fortjener kjærlighet.
De fleste filmer om kjærlighet handler om å være modig nok til å si at vi elsker noen andre, men noen ganger er det kanskje enda viktigere å kunne elske seg selv?
Anbefalt av Anne Halsa
Foto: Jakt via Oslo Pix
Jakt
Forestill deg at du drar på jakttur med to kompiser. Dere skal kose dere, ha det fett og jakte litt sammen, dypt inne i de svenske skogene. Til å begynne med er alt en suksess og dere får tak i de byttene dere vil, men utover turen blir dyrene sakte, men sikkert borte, og dere står alene igjen uten dyr å jakte på. Hva gjør man da? Hadde du tenkt: “kanskje vi burde dra hjem, dette er litt urovekkende?” Eller hadde du tenkt “La oss heller jakte på hverandre, det er mye mer spennende enn dyra?”
Jakt er en film som handler om maskulinitet og selvdestruktive egoer, men også de nervepirrende og til tider morsomme aspektene ved dette. Sarah Gyllenstierna gjør en fantastisk jobb med å portrettere dette og gir seerne en spennende, underholdende og nesten litt informativ film om maskulinitet og vold i tillegg til vakre bilder fra de svenske skogene.
Anbefalt av Karin Grette
Foto: En plads i solen via Oslo Pix
En plads i solen
Millionvis turister drar til Gran Canaria hvert år, og så drar de hjem igjen. I denne dokumentaren møter vi mennesker som bor på Gran Canaria permanent, alle av ulike årsaker. Noen har flyktet fra krig, noen har flyktet fra en voldelig ektemann.
Når vi ikke følger menneskene som jobber på kanariøyene, viser dokumentaren oss seige solfylte bilder av det glade turistliv. På skyggesiden ser vi også bilder av store båter fylt med flyktninger som kommer til land om natten med mennesker som har dristet seg ut på en av de farligste fluktrutene i verden via Atlanterhavet.
Dokumentaren er forsiktig med å fortelle oss hva vi skal mene og føle om situasjonen, men de sterke kontrastene mellom solbrente gamle menn som spiser iskrem i pastell-badetruser, og de tragiske skjebnene som ankommer i båt hver natt, er det vanskelig å ikke sitte igjen med en svært uggen følelse i hele kroppen.
Anbefalt av Anne Halsa
Kortreist
Oslo Pix viste frem seks forskjellige kortfilmer fra seks Oslobaserte regissører til kortfilmprogrammet Kortreist. I tillegg til at vi fikk sett seks kortfilmer fikk vi også se 1-minutts kortfilm-pitcher fra åtte filmskapere i samarbeid med Mediefabrikken og Viken filmsenter.
To utstikkere fra KORTREIST programmet var:
Foto: Velkommen hjem via Oslo Pix
Velkommen hjem av Amanda Nordpoll
Den første kortfilmen som ble vist under Kortreist-programmet var “Velkommen hjem”.
Filmen handler om familien Thorbjørnsen som er spente og skeptiske til å møte den eldste sønnens nye “Maria”. Familien sliter med å akseptere at hun ikke kommer på julemiddagen og møtet blir via Skype. Møtet familien har med Maria tar opp temaer rundt fordommer hos familien og seeren.
Med fantastisk skuespill og set design fikk denne filmen meg til å grue meg til årets julepølse og ribbe med familien. En veldig god kortfilm!
Anbefalt av Hedda Baanrud
Foto: Dette er ikke en fest (det er en vinkveld) via Oslo Pix
Dette er ikke en fest (det er en vinkveld) av Håkon Anton Olavsen
Er det plass til et kor til?
“Dette er ikke en fest (det er en vinkveld)” er en morsom kortfilm med dogme-elementer hvor hele handlingen skjer i trappeoppgangen til Nina som akkurat har flyttet inn i leilighetskomplekset. Kortfilmen handler om en kar som tar med seg et helt beruset kor han møter på trikken på vei til “festen” han skal på. Filmen er lett å kjenne seg igjen i med små enkle historielinjer hos hver beruset karakter. Noen spiser, noen krangler og andre finner på noe gøy fordi de kjeder seg, men viktigst av alt: kvelden skal ikke ende ennå! En veldig kul og original kortfilm, som jeg tror faller i smak hos de fleste. En av mine favoritter fra årets Pix!
Dette er ikke en fest (det er en vinkveld) er Håkon Anton Olavsens første kortfilm etter Den norske filmskolen.
Anbefalt av Hedda Baanrud
Sulten på flere anbefalinger? Vi snakker mer om Oslo Pix på sending torsdag 19. september kl. 10-12!