Visste du at mennesker ofte trives bedre med å se skrekkfilmer i lag med andre enn alene? Dette er et ganske fantastisk paradoks som sier mye om hvordan et fellesskap vokser frem i de merkeligste omgivelser.

Ramaskrik er en filmfestival som har blitt arrangert hvert år på Kulturhuset i Oppdal sentrum siden 2011, og programmet består hovedsakelig av filmer innen skrekksjangeren. En kan også delta på live-podcaster, live-talks, quiz , kortfilm visninger og mer i tillegg til filmvisningene. I 2024 ble også Ramaskrik medlem av Méliès d´Argent, og prisen ble delt ut til den franske filmen "Réel" av Rodrigue Huart.

Med Nova-gensern og en trofast Zoom H5 i sekken, suste jeg med Dovrebanen til Oppdal for å finne ut av hva som var greia med denne skrekkfilmfestivalen.
Jeg har selv et stort hjerte for skrekkfilmer og har sett både "the Ring" og "the Blair Witch Project" som ganske ung (takk, pappa), i tillegg til en akademisk interesse for skrekksjangeren som filmvitenskap-student. Jeg kunne dermed ikke bli annet en ekstremt nysgjerrig når jeg fikk høre om Ramaskrik først en gang i fjor.
Selv har jeg aldri vært på filmfestival, eller stilt som presse, men there´s a first time for everything , ikke sant?

Helt først ønsker jeg å rose himmelhøyt arrangørene som har fått dette til å fungere så knirkefritt som det har gjort. Frivillige elever fra Oppdal videregående skole har vært å se på Kulturhuset fra de tidligste visningene, til sent på kveld når en gjeng trøtte skrekkfanatikere kryper tilbake til hotellrom. For ikke å glemme den blideste festivalsjefen jeg har møtt, Morten Haagensen, som jeg pratet med flere ganger under festivalen og som stort sett virket mest interessert i hvordan vi besøkende trivdes.
Jeg tar av meg hatten for dere.

Jeg var så heldig å få arrangert et intervju med den svært hyggelige Damian McCarthy, regissøren bak "Caveat". McCarthy var på Ramaskrik for visningen av hans nyeste spillefilm, "Oddity", enda en fantastisk grøsser om spøkelser, bisarre karakterer og vemmelige dukker.
Det er noe surrealistisk ved å sitte i ivrig prat med noen du bare har sett i pressebilder på google, eller lest navnet til på et blu-ray cover, men så sitter de plutselig der foran deg med Nova mikrofonen i hånda.
Det var utrolig spennende å diskutere skrekk-estetikken McCarthy inkorporerer i filmene sine, og spesielt i «Oddity» som jeg da hadde sett bare kvelden før. McCarthy kunne dele at han om kun et par måneder skulle i gang med et nytt prosjekt, og at han håpet på å komme tilbake til Ramaskrik neste år og til et nytt intervju med yours truly.
Intervjuet i sin helhet vil være klart som en egen podcast fra Noir om kort tid.

Foto: privat

Rob Savage, regissøren bak "Host", "Dashcam" og "The Boogeyman", var også tilstede under Ramaskrik sammen med sin kone, Erin. Savage hadde en spesialvisning av "Host", men stilte også som en av dommerne til Méliès d´Argent-prisutdelingen sammen med filmprodusent Bente Maalen og journalist Sindre Kartvedt.
Jeg måtte kanskje kvinne meg opp i to dager før jeg torde å prate med fyren, som bare viste seg å være ordentlig trivelig og skravlet gjerne om filmene vi begge hadde sett. Han var storfornøyd med programmet, men også samtalene han hadde med publikum.

Foto: privat

Det var ikke før på hjemreise-dagen da jeg fant setet mitt på toget søndag morgen, at jeg innså hva denne festivalen hadde gjort for meg.
Måten publikumsgruppens lidenskapelige interesse for skrekkfilmer og skrekksjangeren på Ramaskrik evner å danne et felles grunnlag og en helt spesiell møteplass er noe helt utenom det vanlige. Hvor samtalene i fire dager summet ustanselig og uavhengig av hva som stod på kortet rundt halsen.
For en mulighet Ramaskrik er for å møte mennesker, for å stille dem spørsmål du har ønsket å høre deres tanker om, og for å utvide horisonten for hvor man kan finne sin tilhørighet!
Det var oppriktig en helt unik opplevelse, og i retrospekt, for meg en svært nødvendig en.

Den største skuffelsen jeg sitter igjen med fra Ramaskrik-besøket, er at det er et helt, smertefullt, grusomt langt år til neste gang, og jeg har aldri hatt et så stort behov for å skaffe meg en tidsmaskin.

Foto: privat