En varm undermage for en kald oslohøst
Jeg var ganske full på Trænafestivalen. Minnene derfra er litt vage, som om noen har smurt en fettete finger over linsen da de ble spilt inn. Men jeg husker da jeg så Dancing the Conga live, som liret av seg sangene på Trying to define newpunk - deres beste, og eneste, EP. Jeg fikk gåsehud, jeg gråt kanskje en tåre, og med en gang de gikk av scenen lagret jeg albumet på Spotify.
Denne EP- en slår deg hardt i hjertet på en digg måte med de mest allmenne, men rå følelsene. Følelser som Herregud, Som Jeg Elsker Mine Venner Jeg Hadde Gjort Alt for Dem, og ikke minst gjengangeren: Den Menneskelige Kondisjonen er Preget av Både Skyldfølelse og Begjær, og Jeg Vet Ikke Om Det er En Bedre Måte å Balansere de Enn å Hoppe Av en Bro.
I sanger som Brexit Girl, The Realism og I carry my umbrella like a gun legger Dancing the Conga seg på ryggen og viser fram sin varme undermage på det mest vidunderlige vis. Det er så sårbart. Og det er så fint. Jeg tror jeg hadde måtte gått i mye samtaleterapi først for å tørre å være så åpen og fram på en låt, for å så publisere den for alle verdens lyttere.
Etter å ha svømt gjennom en EP som drukner øregangene i disassosierende synther, søt gitarklimpring, skjøre strofer, forelskelse og lengsel, står man igjen på andre siden av havet litt anpusten med akustisk nakkesleng og nostalgisk vondt i hjertet.
Dancing the Conga opptrer på Blå 29. november. Ta turen innom for en mellomreligiøs opplevelse. Tips! Ta gjerne med en venn eller to å stappe i armkroken og tute i kor med under The Car.
Av Zahra Arnesen
CHROMAKOPIA CHROMAKOPIA CHROMAKOPIA CHROMAKOPIA CHROMAKOPIA
Til min enorme glede er Tyler Gregory Okonma, også kjent som Wolf Hayley, også kjent som DJ Stank Daddy, men best kjent som Tyler, The Creator tilbake med et splitter nytt album: CHROMAKOPIA
En enorm jerngryte som smelter sammen alt fra rap, zambisk rock, vettskremt skriking og flott gitarspill. Selvfølgelig stappet med talentfulle gjesteartister.
CHROMAKOPIA
Tyler er vanligvis selve definisjonen på selvtillit, men legger fra seg masken på sitt nye album. Han forteller om sin seksuelle legning, uplanlagt graviditet, oppveksten uten far og angst.
Vi ser artisten på sitt såreste noen sinne. Nydelige sanger som NOID, LIKE HIM og Hey Jane putter oss nærmere hans private liv enn noensinne.
Og det er ikke så glamorøst som man skulle tro.
Vi blir påminnet om at bak all berømmelse, rikdom og heftige beats sitter en person med sine egne problemer og valg han angrer på.
CHROMAKOPIA
La oss ikke glemme produksjonen!
Tyler har alltid hatt et øye for detaljer, og det merkes på CHROMAKOPIA. Det er en oppdagelsesferd å finne alle de små velkonstruerte øyeblikkene han har lagt igjen til oss.
En liten gitarsolo i bakgrunnen? Baby Keem som gjesteartist? Visdomsord fra Tylers mor?
Hver gang du hører på vil du finne et nytt, nydelig lite øyeblikk som Tyler har lagt igjen til oss for å oppdage.
CHROMAKOPIA
Jeg gleder meg til å få oppleve alt dette live i Spektrum neste mai, håper jeg ser deg der.
CHROMAKOPIA
Av Eivind Flatval Reintz
Det er varmt å være naken når du har Snais på øret
Sammen står vi der nakne. Musikk og dame. Tonene lyder fra Snais sitt nyeste album, Ansvarsfraskrivelse. Det er rampette, sårt og bergensk. Jeg vil være med på leken.
Rockebandets navn er et selvoppkalt fenomen om å ligge naken på gulvet, uten noe som helst annet formål enn å bare ligge der: Rett og slett bare nyte tilværelsen. Når jeg hører på Snais får jeg en frihetsfølelse. De smitter av selvtillit, og selv om jeg normalt sett holder meg nokså tilbaketrukken i det offentlige rom, får de meg til å ville hoppe, brøle og danse med fremmede. Nesten en slags beruselse, for jeg får lyst til å gjøre ting som jeg vanligvis bare hadde funnet på å gjøre klokken 02:00 på en lørdag.
Det er lett å oversette Ansvarfraskrivelse til eget liv. Lyrikken er klinkeklar, og med et deilig snev av poetisk krydder. Det er et album som handler om å angre seg, om å dope seg og om å vente på nye tider. Og at det noen ganger er best å legge ansvaret på hyllen?
Musikken er personlig, og tar av meg klærne. Plutselig ligger jeg på gulvet, en naken dame alene i verden. Likevel føles det ikke så kaldt og ensomt, for jeg har Snais på øret til å varme meg opp.
Av Ellen Elisabeth Omsted Toft