Bergen Internasjonale FilmFestival er full av skjulte perler og storslåtte filmer man har gledet seg lenge til. Noe levde ikke opp til forventningene og noe blåste oss uforventet av banen. Her er filmene redaksjonen likte best fra årets filmfestival i vakre Bergen by!

Jakobs Anbefaling: DIDI regissert av Sean Wang
DIDI var en av filmene jeg så aller mest frem til å se på BIFF i år, og endte opp med å bli det store høydepunktet på årets festival. Didi er en herlig coming of age-fortelling satt i 2008, fortalt med varme og humor. Vi møter Taiwansk-Amerikanske Chris Wang gjennom en sommer mellom barneskolen og ungdomsskolen, der Chris møter på de klassiske utfordringene alle 13-åringer møter på - forelskelse, pubertet, bennern’, og en irriterende mor. Bare det hadde vært nok for å gjøre en god film.

Det som hever DIDI til noe enda mer derimot, er filmens fantastiske skildring av det tidlige internett som vokste seg fram på denne tiden, og hvordan karakterene i filmen forholder seg til det. Chatting på MySpace, YouTube-skatevideoer og referanser til meatspin.com kommer på løpende bånd. En nostalgibombe uten sidestykke!

DIDI har foreløpig ukjent premieredato i Norge.

Astrids Anbefaling: Strange Darling regissert av JT Mollner
Sa du seriemorder og stilig fargepalett? Jeg er med! Denne overrasket meg enormt, samtidig som den likevel klarte å leve opp til mine ganske store forventninger. Strange Darling er nemlig produsert av den samme mannen som står bak Barbarian, en utrolig kul skrekkfilm fra 2022. Historien virker ganske forutsigbar. Jente møter gutt via nettdating. Kjemien er på plass. Man har seg en, hva skal man si, ukonvensjonell og svært ukomfortabel hyrdestund? Og vi aner fra tidlig av at det lurer noe ondskapsfullt i kulissene, og at noen snart må bøte med livet.

Det som gjør filmen ekstra kul er nemlig anakronien, eller det bevisste bruddet på kronologisk rekkefølge. Filmen introduseres nemlig som "En thriller i seks kapitler" men kapitlene kommer ikke etter hverandre i riktig rekkefølge. Her får du kapittel tre først, så fem, så en, fire, to og til slutt seks. Et utrolig kult narratologisk grep som øker spenningen og forvirringen men ikke så mye at det blir uforståelig møl. Heller skaper anakronien en anledning til sjokkerte gisp!

Utenom dette er det rett og slett bare veldig, veldig kul action, fet musikk, stilige kostymer, nokså velskrevne figurer og manus og en veldig kvalmende frokostscene som gjorde Pauline sulten og det bekymrer meg selv om jeg også liker smør. Jeg vil egentlig ikke røpe noe mer om handlingen utenom at det er en stilig film som går ned på høykant med en bøtte popocorn.

Filmens eneste minus for min del kommer helt på starten der regissøren har følt det ekstremt nødvendig å presisere at det er filmet eksklusivt på 35 mm. Vi skjønner du er quirky og annerledes min bror. Bare vis meg filmen. Strange Darling kommer på norske kinoer 6. desember og kan varmt anbefales som et avbrekk fra eksamen og julestri.

Paulines Anbefalinger: Who do I Belong to regissert av Meryam Joobeur
Au, au, au... Hvordan håndterer man egentlig de store og motstridende følelsene som oppstår når en høyt elsket sønn er både syndebukk og offer? Denne filmen er altså bare så rå, vakker og knusende! Who do I belong to er en vond skildring av en familie full av kjærlighet for hverandre, og deres stødige forråtnelsesprosess. De to eldste av tre sønner fra en helt ordinær bondefamilie på landsbygda i Tunisia sniker seg uten forvarsel av gårde til Syria for å bli med i den ekstreme jihadistiske organisasjonen IS.

Vi følger morens forsøk på holde maska og fortsette livet så normalt som mulig for å verne om sin yngste sønn i dette våkne marerittet. Når den eldste sønnen vender tilbake med en mystisk kone legger det seg en mørk sky over hele lokalsamfunnet. Jeg er svak for sterke og kreative metaforer som virkemiddel, og det har virkelig denne filmen! Den udødelige kjærligheten for familien blir utfordret av skuffelse, forakt og skam.

Balansen mellom lettelsen og lykken over å ha fått en sønn tilbake, og den enorme smerten av å miste et barn gir meg en stor og vond klump i halsen. Dette er en viktig
og vond film som belyser hvor grusomt livet faktisk kan være, og hvor store ringvirkninger
som kan oppstå som følge av våre individuelle og egoistiske valg. Se den, føl den, og ta den
med deg!

Who Do I Belong to har foreløpig ukjent premieredato i Norge.

Kjærlighet regissert av Dag Johan Haugerud
Jeg kjente virkelig den myke sommerbrisen og hvilepulsen strømme ut fra lerretet da jeg så Kjærlighet under åpningen av Biff. Det føltes ut som om hele salen strakte seg fornøyd gjorde et kollektivt utpust etter 119 minutter med Oslo-sommer og vakre mennesker og relasjoner.

Vi mates kjærlighet i mange former og fasonger, og blir minnet på at det er først når vi blottlegger sjelene våre at de virkelig gode opplevelsene slipper til. Dag Johan Haugerud viser oss kjærlighet i form av å både gi og motta omsorg, famle seg frem i blinde, og å rett og slett sette seg selv og sine behov først for så å sammen kunne skape noe nytt og magisk sammen. Det føles ut som å sniktitte på sommeren gjennom et nøkkelhull når alt vi kan gjøre i denne skarpe høstlufta er å glede oss til lange dager, linbukser og fønvind. Båten til Nesodden i solnedgangen, altoppslukende forelskelse, og masse masse kjærlighet er noe av det du kan glede deg til frem til 1. juledag da den har premiere på norske kinoer.

Annes Anbefalinger: Innerst i Tonen regissert av Torstien Grude
Mental helse finnes for alle, også for småbarnsfedre. Jørgen har både kone og tre barn, men han føler at det er noe som mangler. Han har mistet retning, mistet mening, mistet tonen. Jørgen lengter etter en helt spesiell lyd som kan forklare alt som foregår inni ham. Hvis han ikke finner tonen, har han ingenting. Hvordan kan det ha seg at denne lyden vil helbrede ham? Ingen skjønner hva Jørgen mener, ikke kona, ikke psykologen - helt til han møter Ove.

Jørgen møter endelig en mann som forstår ham. Ove er en sær og tilbaketrukken type som reparerer forsterkere og instrumenter. Han har også kjent på livets motgang, men finner fred i meditasjon og turer langs elva. Sammen prøver Ove og Jørgen å finne tilbake til tonen, og Ove hjelper Jørgen med å kjempe den aller viktigste kampen, om finne tilbake til livet.

Du kan høre “Kjærlighet Finns" av Jørgen Tjemsland på Spotify, en liten perle fra denne nydelige filmen.

Innerst i Tonen har foreløpig ukjent premieredatoer på norske kinoer.

Meanwhile on earth regissert avJérémy Clapin
Elsas bror forsvant sporløst i universet for flere år siden. I byen står en statue til minne om ham, en astronaut. Ingen vet helt hva som skjedde med ham, men en dag blir Elsa kontaktet av utenomjordiske vesener som hevder at de har broren hennes, og presenterer henne med et umulig dilemma.

Elsa kan få broren sin tilbake hvis hun sender fem mennesker som romvesenene kan infestere. Elsa legger ut på et umulig anti-heltoppdrag drevet av sorg og desperasjon. Hva er hun villig til å gjøre for å redde broren sin? Hvem er hun villig til å ofre?

Filmen er utrolig vakkert skutt med nydelig skuespill, et spennende manus, multimedia og fantastiske innslag av body horror!

Meanwhile on Earth har foreløpig ukjent premieredato på norske kinoer.

Karl-Aksels Anbefaling: April regissert av Dea Kulumbegashvili
Etterfølgene av et dødfødt foster setter gynekologen Nina, Ia Sukhitashvil, i siktet for en målrettet etterforskning av hennes karriere. I hemmelighet utfører Nina hjemmebaserte aborter i landsbyer i Georgia. Samtidig som skillet mellom praksis og privatliv blir utfordret, må Nina opprettholde sitt omstridte arbeid for kvinners rett til abort. For hvis ikke hun kan hjelpe, hvem vil da?

Dersom de mange kontemplative, utfordrende og dessverre altfor reelle skildringene av neglisjert kvinnelig autonomi i abortdebatten ikke gir rom for refleksjon, er det én ting April stadfester med tydelighet: en begrensning av aborttilgang redder ikke liv, men setter dem i fare.

April har foreløpig ukjent premieredato på norske kinoer.