Skrevet av Lise Bukier og Runar Sandvik

For en stund tilbake var Noir på Film fra Sør, festivalen der “verden kommer til Oslo”. Festivalen har som formål å løfte frem historier og kulturer som ikke vanligvis vises på det norske lerretet, med spesielt fokus på det nyeste fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. Bli med på en magisk reise utenfor ring 3, som byr på litt av hvert av internasjonale gullkorn!

SAMIA

​​Første film ut er Samia, regissert av Yasemin Şamdereli. Språket i filmen er somali, med engelske undertekster. Filmen er basert på den sanne historien om Samia Yusuf Omar, en somalisk friidrettsutøver som representerte Somalia i Beijing-OL i 2008. Kun 17 år gammel, uten profesjonell trening, i for store lånte sko. Selv om hun ble slått ut i de innledende rundene, vant hun noe langt større – beundring og respekt verden over.

Historien bygger på romanen "Don’t Tell Me You’re Afraid" av Giuseppe Catozzella, som igjen baserer seg på samtaler med Samias søster, Hodan. Den behandler temaer som religion, krig og konflikt, flyktninger, men også sportsånd, samhold og familie. Ilham Mohamed Osman, som gjør sin skuespillerdebut i hovedrollen, leverer en prestasjon som er like imponerende som den er hjerteskjærende og rørende.

Filmen tar oss tilbake til Samias barndom, da hun oppdaget sin kjærlighet for løping. Fra tidlig alder var hun raskest i vennegjengen og familien, og løp om kapp med bestevennen sin gjennom landsbyen – alltid med et smil og et sterkt driv. Faren var en av de første som oppdaget hennes uvanlige talent og lidenskap for løping, og ble hennes største støttespiller. Men Somalia er på dette tidspunktet hardt preget av borgerkrig, og de lokale militsene i Mogadishu gjør det svært vanskelig for Samia å både trene og leve livet sitt uforstyrret.
Samia drømte om å en dag bli en friidrettsutøver som kunne inspirere sitt folk, en drøm som skulle komme til å koste dyrt. Som en aspirerende idrettsutøver, og som jente, er det mange krefter som jobber mot Samias drøm. Men i stedet for å gi opp, bruker hun farens utholdenhet som inspirasjon til å fortsette kampen for sine drømmer.

Ja, Samia er en film full til randen av håp og drømmer, men er samtidig gjemsøkt av en alltid uvelkommen påminnelse om hvor urettferdig verden er. Etter Beijing-OL blir det stadig vanskeligere for Samia å leve og trene i Somalia. Undertrykkelse, krig og fattigdom tvinger henne til å ta en beslutning som får tragiske konsekvenser. Fast bestemt på å kvalifisere seg til London-OL i 2012 legger hun ut på en farefull reise til Europa via menneskesmugleres ruter. Reisen gjennom ørkenen og over Middelhavet er et mareritt, og filmen gir et ubehagelig, men realistisk bilde av utfordringene som møter flyktninger på vei mot muligheten for et bedre liv. Er du en av de, tilsynelatende få, som kjenner til Samias historie, vet du hva som skjer videre. Båten hun befinner seg på, overfylt og uten navigasjonsutstyr, forliser i Middelhavet. På tross av alt hun har kjempet for, ender Samias historie med at hun drukner, bare noen få mil fra Europas kyst.

For meg ble Samia starten på en reise gjennom hjerteskjærende historier fra virkeligheten – historier jeg tidligere ikke kjente til, men som sparket meg hardt i magen og etterlot seg dype spor. Denne filmen er ikke bare et portrett av en bemerkelsesverdig og sterk jente, men også et vitnesbyrd om familiens betydning og styrken som ligger i samhold, særlig i møte med de mørkeste og vanskeligste tidene.

Av: Lise Bukier

IGUALADA

“Igualada” - et nedsettende begrep brukt om en som oppfører seg som om de fortjener rettigheter som angivelig ikke tilhører dem.

Akkurat som med Samia, må jeg krype til det berømte korset og innrømme at jeg heller aldri hadde hørt om Francia Márquez før jeg så Igualada. I denne dokumentaren fra 2024, regissert av Juan Meija Botero, møter vi Francia Márquez, og hennes reise fra å kjempe for rettferdighet i sin lille hjemby til å bli Colombias første afro-colombianske visepresident. Det er en historie full av mot, like mye motgang og en ukuelig tro på endring.

Filmen skildrer Márquez’ vei til makten gjennom arkivopptak og intervjuer, et grep jeg mener var et av dokumentarens sterkeste elementer. Regissøren har kjent Francia i en årrekke, og har med jevne mellomrom filmet visepresidenten i ulike kontekster. Arkivmaterialet, som strakte seg over flere år, (fra så tidlig som 2009) lot oss se Francias utvikling som både leder og person. Det var nesten som å følge henne i sanntid, og gjorde opplevelsen langt mer engasjerende. Utviklingen ble dermed veldig tydelig. Man fikk virkelig et bilde av hvordan kampen for sosial rettferdighet har formet hennes liv og karriere. Et effektivt virkemiddel som løftet historien og ga den dybde.

For en som kan svært lite om colombiansk politikk fikk jeg fremdeles en god følelse av hvem Francia er og hva hun har betydd for det colombianske folket. Dokumentaren bruker en blanding av sanntidsintervjuer og arkivmateriale. Vi får møte flere av Francias tilhengere, være med på valgvake, og være vitne til taler Francia holdt under kampanjen, omringet av sikkerhetsvakter med skuddsikker vest, hjelm og skjold.

Når det er sagt, må jeg innrømme at historien i seg selv til tider var mer fengslende enn selve dokumentaren. Det føltes som om dokumentarens struktur til tider kunne vært strammere, og at visse deler beveget seg litt langsomt, spesielt hvis du ikke er kjent med for eksempel sentrale kampsaker, økonomiske og sosiale forhold, eller hvordan valget fungerer i Colombia. Som sagt er det mye mulig at dette skyldes brukerfeil hos undertegnede, nettopp grunnet lite kunnskap om det politiske landskapet i et av de landene i Latin-Amerika med mest ulikhet og forskjeller blant innbyggerne. Igualada klarer likevel å inspirere til videre forskning og formidler det sentrale budskapet godt – hvor viktig det er med ledere som tør å utfordre status quo.

Så er det kanskje ikke heller selve detaljene i politikken som betyr mest i denne historien for et internasjonalt publikum. Det som virkelig står ut er reisen til en mørkhudet kvinne, fra enkle kår, som bryter gjennom barrierer i et land hvor hun møter diskriminering, fattigdom og systemisk undertrykkelse. Det er hennes stålsikre vilje og evne til å stå opp mot overmakten som gjør filmen både inspirerende og universelt gjenkjennelig, uavhengig av hvor man selv kommer fra.

Av: Lise Bukier

THE COLORS WITHIN

The Colors Within er den nyeste filmen av den anerkjente anime-regissøren Naoko Yamada. I filmen følger vi Totsuko Higurashi, en videregående elev som har den magiske evnen til å se fargene på folks følelser rundt seg. Mens Totsuko prøver å forstå kreftene sine, møter hun Kimi Sakunaga, en klassekamerat som av mystiske grunner har droppet ut av skolen, og Rui Kagehira, en musikkelskende gutt som prøver å sette sammen et band.

Etter å ha møtt vennene sine, bestemmer Totsuko og Kimi seg for å bli med i bandet til Rui. Filmen er nydelig animert, med fargerike og levende bakgrunner som gjør verden utrolig autentisk på skjermen. Filmen finner sted på en katolsk internatskole et sted rundt Nagasaki, og filmen bruker dette stedet for alt det er verdt. Fokuset på byens berømte, frodige og grønne skoger og det blå havet som omgir øya, gjør at filmen aldri er kjedelig å se på.

Det er også mange spennende og unike karakterdesign tilstede her, med Totsuko som blir fremstilt som en kort og fyldig jente, som er uvanlig for en kvinnelig hovedperson i en animefilm. Alle karakterene har til og med forskjellige måter å gå på, bare for å hjelpe til med å skille dem og gi dem mer personlighet. De katolske nonnene som jobber på internatet har for eksempel en veldig elegant og luftig måte å bevege seg på når de går i skolens ganger, mens Totsuko beveger seg veldig lekent og nervøst. Det er veldig tydelig mye kjærlighet og innsats fra animatørene som jobbet med denne filmen. Det er også en helt spesiell scene der karakterene spiller kanonball hvor animasjonen virkelig skinner.

Et viktig tema som er tilstede gjennom hele filmen er kjærligheten som karakterene føler for musikk og lyd. Soundtracket er fylt med minimalistiske og rolige låter, med få store og energiske sanger. Dette fungerer i filmens favør siden den aldri prøver å være storslått eller episk, men snarere en mindre og rolig slice-of-life anime. Filmens musikk inkluderer veldig fin bruk av instrumenter, inkludert keyboard, gitar og til og med theremin-instrumentet.

Manuset er også veldig sterkt her, der tropen av funnet familie er eksplisitt tilstede. Å se de tre forskjellige hovedpersonene gå gjennom livet og føle seg alene og misforstått, for senere å omfavne hvem de er, mens de også finner vennskap for livet, er hjertevarmende og føles aldri for sentimentalt eller ufortjent.

The Colors Within er en vakker og personlig film fra regissør Naoko Yamada, med historie og animasjon som er verdt å få med seg.

Av: Runar Sandvik

EVIL DOES NOT EXIST

Hjortestien (eller Evil Does Not Exist) er den nyeste filmen fra regissør og manusforfatter Ryusuke Hamaguchi. I denne filmen følger vi alenefaren Takumi, samt hans unge datter Hana, som begge bor i Mizubiki Village, like ved Tokyo. Far og datter, så vel som de andre landsbyboerne, lever enkle og komfortable liv. Livene deres snus på hodet når et nytt eiendomsprosjekt forsøker å forvandle landsbyen til en campingplass for turister.

Noe denne filmen gjør godt, er å undergrave forventningene dine. For eksempel, når vi først møter Takahashi og Mayuzumi, de to utviklerrepresentantene for selskapet som skal bygge campingplass, ser vi dem automatisk som skurkene, men etter hvert som filmen skrider frem, ser vi disse karakterene endre mening om prosjektet og vi begynner å føle sympati for dem.

Filmen har også veldig naturalistiske og ekte preg, mest takket være Hamaguchi som caster ikke-skuespillere for de fleste rollene. Skuespillerne brukte til og med sine egne klær mens de filmet. Mange av scenene i filmen er ganske lange uten noe kutt eller klipp, som hjelper med å sette publikum i landsbyboernes sko.

Filmen berører også en rekke forskjellige temaer, inkludert kolonialisme, effektene og konsekvensene som økonomisk utvikling kan ha på miljøet og kampen mellom moderne sivilisasjon og den naturlige verden.

Hjortestien er en saktebrennende film om enkle og gode mennesker som prøver å overleve i en verden i stadig endring som ikke ser ut til å være bygget for dem. Med et utrolig originalt manus og konsept, og med en utrolig talentfull regissør som styrer filmen i alle de riktige retningene, er dette en film vi kommer til å analysere og diskutere i en god stund fremover.

Av: Runar Sandvik